Prisen for å overleve

“Er du frisk igjen nå?”

Det er sikkert flere enn meg som har fått det spørsmålet og synes det er vanskelig å svare på. I dag har jeg blogget for Kreftforeningen om senskader og livet etter kreften.

heidi

 

Her er hele innlegget:

“Er du frisk igjen nå?”

Øynene mine smalner litt og jeg ser på henne som spør. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men det er mange.

Jeg tenker på uka som gikk. Hvordan jeg la meg tidlig de fleste kveldene, men likevel våknet trøtt. Hvordan jeg var nødt til å hvile flere ettermiddager, men likevel følte meg sliten. Hvordan de tre oppgavene jeg hadde skrevet opp til meg selv på en huskelapp, kjøp en bursdagsgave, send en pakke i posten og svar på tre mailer, føltes uoverkommelige og jeg fikk bare sendt pakken. En krass melding, som sikkert ikke var ment slik jeg oppfattet den, førte til tårer og overskygget alt det positive som også hadde skjedd.

Er det sånn det er å være frisk? Av og til synes jeg det er vanskelig å kjenne meg selv igjen og alle disse tankene fyller hodet mitt mens jeg ser på henne som spør.

Fortsatt har jeg ikke funnet et godt svar og jeg famler meg frem denne gangen også.

“Jeg er kreftfri, bank i bordet, men jeg vet ikke om jeg vil kalle meg frisk.”

Det er ikke svart og hvitt, frisk eller syk. Jeg diskuterte temaet mitt med venninnen min, som hadde leukemi, flere ganger etter at vi var ferdig med behandlingen. Det skulle vært noe mellom de to ytterpunktene. Et begrep som var beskrivende for hvordan det er å være et sted mellom frisk og syk. Noe som beskrev hvordan det er å ikke ha kreft lenger, men likevel ha fått skader av behandlingen som gjør det rart å kalle seg frisk. Venninnen min fikk tilbakefall. En solskinnsdag i fjor sommer ringte hun og fortalte meg at hun aldri kom til å bli frisk. Det ble hennes siste sommer. Den overhengende risikoen for tilbakefall gjør også at det føles skummelt å kalle seg frisk.

Jeg har så langt vært heldig og fått beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri på alle mine kontroller, men livet har endret seg. Den kloke venninnen min kalte det prisen for å overleve. Selvsagt er jeg villig til å betale den prisen. Selvsagt er jeg takknemlig og glad for at jeg fortsatt lever. Men det er egentlig først nå jeg finner ut av hvor høy den prisen faktisk er.

Etter at behandlingen, stråling, operasjoner og et halvt år med cellegift var over, gikk formen raskt oppover. Selv om det var tungt å trene seg opp, var det motiverende å føle at kroppen ble sterkere. Jeg klarte lengre og lengre turer, jeg begynte å hente i barnehagen igjen, gikk tilbake i jobb og kunne være sosial en kveld uten å være utslitt i dagene etterpå.

For en stund siden stoppet fremgangen opp. Det ble ikke bedre og jeg orket ikke stadig mer. Den bølgen jeg hadde surfet på etter at behandlingen var over, traff sanden på stranden og ble borte.

Det jeg sitter igjen med nå, er kanskje det jeg må leve med resten av livet. Selvsagt er det til å leve med, men det er et tap og en sorg også. Jeg innser at jeg sannsynligvis ikke vil ha like mye krefter som jeg hadde før, jeg orker ikke like mye. Det betyr ikke at jeg ikke kan få til masse, men jeg må prioritere og hente meg inn igjen i mye større grad enn før. For de som bare ser meg i en bursdag, på et foredrag eller i jobbsammenheng, kan jeg virke frisk som noen.

De fleste har stor forståelse for at kreft og kreftbehandling tar mye krefter. Hvis jeg plutselig måtte avlyse noe fordi formen var dårlig eller jeg var sliten, var det aldri noe problem. “Vent til du får kreftene igjen” og “ta tida til hjelp” var folk snille og sa.

Tida har hjulpet, men både jeg og mange andre som har vært gjennom kreftbehandling innser på et tidspunkt at alle kreftene sannsynligvis ikke kommer tilbake. Jeg har vært vant til å ha både stor arbeidskapasitet og stor kapasitet ellers. Jeg har ikke lyst til å ikke klare å jobbe fullt eller være den som må legge seg tidlig eller ta en hvil på ferier eller venninneturer. To år etter at jeg fikk kreftdiagnosen er det fortsatt nye faser av erkjennelse og bearbeidelse. Den jeg går gjennom nå, som føles som “slik blir sannsynligvis resten av livet ditt” har vært overraskende tung. Så jeg forsøker å fokusere på det som har hjulpet meg gjennom kreftbehandlingen og som fortsatt hjelper. For det første at jeg lever og får være sammen med familien min. Ingenting er viktigere enn det. Og det livet jeg har nå er ikke noe dårlig liv, selv med de begrensningene det har, det er bare litt annerledes. Jeg forsøker å være opptatt av alt jeg klarer i stedet for det jeg ikke klarer.

Og så har jeg funnet god trøst i noe psykologen jeg gikk til under kreftbehandlingen sa: “Du kan godt være 100 prosent, bare ikke 100 prosent av tida.” Og det er jo egentlig ikke så verst.

Og det ble sol!

Det er to år siden jeg feiret min siste bursdag i lykkelig uvitenhet. Jeg husker at jeg hadde gitt meg selv en fridag, min favorittbursdagsgave til meg selv. Det var snø og strålende sol i Bergen og jeg møtte en venninne til lunsj, drakk musserende på formiddagen, gikk tur rundt Store Lungegårdsvann i sola og spiste kake og hadde familiebesøk på kvelden. Fremdeles blir jeg varm inni meg av tanken på den dagen og jeg føler nesten en takknemlighet over at jeg ikke visste.

To dager senere fikk jeg kreftbeskjeden som forandret alt. Nå er livet i ferd med å normalisere seg igjen og jeg er kreftfri, selv om den skumle halvårskontrollen venter senere denne måneden.

16523082_10158193747120343_1281519264_o

ÅRETS FØRSTE STRÅLER: Tusen takk for super bursdagsgave, verden.

I dag har jeg bursdag og magisk nok kom sola tilbake til Vesterålen akkurat i dag. Vi skulle sett den før, men det har det ikke vært vær til. For de som ikke har opplevd mørketid er det nesten umulig å beskrive hvor fantastisk det er å gå ut, kjenne solstråler i ansiktet og myse. Bare å se skyggen sin igjen er frydefullt. Jeg løp ut fra kontoret (de første solstrålene er helt legitim grunn til å ta en avstikker fra pc’en) og sto på Torget i Sortland og kjente den gryende varmen sveipe over meg i noen få minutter.

Alvorlig sykdom forandrer på mye og jeg ser litt annerledes på bursdager også. Hver gang noen snakker litt nervøst eller trist om at de blir eldre, skjønner jeg virkelig ingenting og er ikke den du møter særlig forståelse hos. For meg betyr bursdag egentlig bare én ting: At jeg lever. At jeg har fått nok et år sammen med dem jeg er glad i og at alt tyder på at jeg skal få flere. Jeg tenker over alt vi har opplevd og hvor mye ungene har utviklet seg og lært i løpet av det siste året. Louise spiller fiolin så jeg faktisk kjenner igjen melodiene og Sunniva har knekt lesekoden. I morges leste hun hele krydderhylla, inkludert spisskummin, kardemomme og einebær.

16465884_10158193776935343_1461583623_o

GJENGEN: Lykke å komme hjem til middag, kake og disse tre.

En dag skal de klare seg uten meg og selv om jeg håper den dagen ligger langt frem i tid er det noe jeg tenker over på en helt annen måte enn tidligere. Derfor fyller det meg med en egen glede å se at de blir mer og mer selvstendige.

Så er det selvsagt rart å bli eldre og se at bilder fra det jeg føler var ganske nylig, plutselig er blitt 20 år gamle. Det er rart å se at huden ikke er fullt så glatt og at kroppen ikke er fullt så stram. Det er uvant å venne seg til at tall jeg brukte å forbinde med foreldrene mine nå er beskrivende for min egen alder. Men det kjennes ikke kjipt eller trist. Samme hvor mye Trump, Putin og deres likesinnede skremmer meg, så elsker jeg dette livet. Jeg kan ikke få nok rett og slett. Og med sola tilbake, føles alt plutselig litt mer håpefullt.

16465920_10158193742160343_1514256820_o

LEKER IKKE BURSDAG: Jeg kan ikke huske sist jeg hadde krone på bursdagen min og det mente Louise var for ille. Jeg er nå den heldige innehaver av en sannsynligvis veldig få 38-årskroner.

De aller beste julegavetipsene

Det er få ting i livet som er sikkert og kreftsykdom lærer en raskt og brutalt å leve med usikkerhet. At jula kommer, er imidlertid en av de tingene som er sikkert. Det blir jul uansett, samme hvor lite du har forberedt deg, om du har null kakesorter og ikke kjøpt en eneste julegave. Så det er egentlig bare å slappe av og kose seg, selv om det gjerne er enklere sagt enn gjort.

15424683_10157895852820343_2115115978_n

Mitt julemotto nr. 1. Henger på veggen så jeg blir minnet på det hver dag.

For noen blir den jula som nærmer seg helt spesiell. For noen blir det den første jula. Den første jula uten en ektefelle. Den første jula uten en mamma, en pappa, en søster eller en bror. Tradisjonene må tilpasses, forandres og de må finne en måte å gå videre med livet på.

Jeg har også opplevd tap i året som har gått. I år blir det ingen julebrunsj med venninnen min. Vi kommer ikke til å planlegge å treffes i Vesterålen eller Hardanger og det blir aldri noe av den ferien vi skulle på, for hun er ikke blant oss lenger. Jeg husker den første gangen jeg opplevde noe som jeg bare hadde lyst til å fortelle til akkurat henne. Noe hun ville lyst av entusiasme av og ingen ville gledet seg mer over enn akkurat hun. I likhet med ca 10.000 andre nordmenn, døde hun av kreft.

Noen kommer til å feire jula på sykehus, kanskje med usikkerheten ekstra tyngende. Det er ikke lenger enn noen uker siden jeg sist var innlagt selv. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om det en annen gang, hittil har jeg bare ikke hatt overskudd eller orket. Det er ikke kreften som er tilbake, men skadevirkningene av behandlingen preger fortsatt livet mitt og livet til veldig mange av de nærmere 250.000 tusen menneskene bare i Norge som har overlevd kreftsykdom.

Noen trenger litt ekstra omsorg og håp og her er noen tips til hvordan du kan bidra. Jeg sier ikke at du ikke skal glede deg over julen og være glad dersom du har det bra, ingenting er bedre enn det. Men om det kan få noen til å tenke over hvor privilegerte vi er og inspirere til å bruke høytiden til å gjøre noe godt for andre enn oss selv også, så var det akkurat det som var intensjonen min. Noen vil kanskje hevde at listen er litt vel kreftdominert og det er den. Det har bare med hvordan livet har vært i det siste.

1.       Garantert nyttige julegaver som ikke koster deg en krone.

kortjul-5384v2-1024x684

LIKER: Lik og del, eller aller best: Lik og gi bort!

Noe av det familier og personer som er rammet av kreft eller sykdom trenger aller mest, er praktisk hjelp. Kampanjen “La meg hjelpe” er akkurat lansert av Kreftforeningen og gjør at du på en enkel måte kan gi praktisk hjelp som snømåking, barnepass eller hjelp til juleforberedelsene. Kanskje tenker du at det ikke er nødvendig å gi et fysisk kort med praktisk hjelp, det er jo bare å spørre om hjelp, de vet jo at du er der. Så lett er det ikke alltid, ofte kan det være vanskelig å spørre om hjelp og det føles veldig mye bedre når noen andre tar initiativet. Her finner du lenker til de ulike kortene:

http://lameghjelpe.no/

2. Gi en julegave til noen som virkelig trenger det

Venninnen min ga fast penger til Flyktningehjelpen for å hjelpe syriske flyktninger. I år har hun ikke muligheten. Jan Egeland har beskrevet krigen i Syria som den største humanitære katastrofen i vår tid og Flyktningehjelpen er en av få aktører som jobber i store deler av Syria.

https://www.flyktninghjelpen.no/gavermedmening/

3.      Gi håp til jul

14976295_10157726520845343_864589934_o

Hjertet jeg fikk av døtrene mine like etter at jeg fikk kreft og som alltid er med på sykehuset.

Det er ganske trist å feire jul på sykehus, jeg har prøvd det selv da moren min hadde leukemi for mange år siden. De som kan skrives ut får permisjon i jula, det er bare de som absolutt ikke kan være noe annet sted, som blir igjen. Små ting kan bety mye, som å merke at noen tenker på deg og bryr seg. Du kan være den som gir noen litt håp i jula, ved å gi en julestjerne til noen som må tilbringe jula på sykehus. Samtidig og minst like viktig, gir du penger til kreftforskning som vil bidra til at enda flere overlever kreft. Forskning er den måten vi kan fortsette å få opp overlevelsestallene for kreft og andre sykdommer. Jeg benyttet meg av denne muligheten i fjor og jeg lover at det føles godt.

https://kreftforeningen.no/jul

Det føles litt rart å anbefale sin egen bok sammen med donasjoner til flyktninger og kreftforskning. Jeg håper for all del dere prioriterer det siste! Men i går fikk jeg dette bildet fra Norli bokhandel på Galleriet i Bergen. Jeg ble helt rørt av teksten på det og lar den tale for seg selv.

15451322_10157895846330343_822137967_n

Det er mye annet betydningsfullt det er mulig å gjøre. For dem som gruer seg til jul for eksempel. Jeg blir rørt hver gang jeg leser om noen som åpner hjemmet sitt eller jobber frivillig for å gi andre en god jul. Det er alltid godt å lese om hvor mye kjærlighet som faktisk finnes i verden. Det gir håp og det er akkurat det som trengs på tampen av et år. God førjulstid!

15356846_10157895843320343_850028475_n

JULEMOTTO NR. 2: Det er utrolig hvor mye en kan få gjort på kort tid. Heldigvis er det fortsatt noen dager igjen til jul.

Vestlandsturné

I begynnelsen av oktober blir det bokbad, foredrag for Kreftforeningen og samtale med hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen. Bokutgivelsen har fått uante følger og i begynnelsen av oktober skjer det mye. Det som skulle være en rolig høstferie på Vestlandet har nå blitt mye mer enn det.
14429209_10157500818365343_2037932875_n

STARSTRUCK: Ingvard Wilhelmsen er han som blant annet sa: “Som gruppe kan joggere leve lenger, men trolig ikke mye lenger enn den tiden de bruker på å jogge. Uansett skal du være klar over at de årene du får ekstra, får du helt på slutten av livet. Så de årene er kanskje litt oppskrytt. Og du bør i alle fall like å jogge.” For et par uker siden møtte jeg ham på Myre etter at han hadde holdt foredrag og på Litteratursymposiet i Odda møtes vi til samtale.

 

  • Først blir det bokbad i Førde tirsdag den 4. oktober klokka 20 med frilansjournalist Marit Bendz. Bokbadet holdes på Pikant, som uten tvil er det fineste spisestedet og uteplassen i Førde. Her har jeg tilbragt en del kvelder i min ungdom, men nå setter jeg mest pris på quiz i påske og romjul og raspeballene på torsdager. Et sikkert aldringstegn, men hva er vel bedre enn å bli eldre?! Det blir selvsagt mulighet til å kjøpe boka “Heia Heidi” og få den signert om ønskelig.
  • To dager senere, den 6. oktober, kan du møte meg på Kreftforeningens temakafe i Knarvik i Nordhordland fra klokka 15 til klokka 17. Jeg kommer blant annet til å snakke om motivasjon og hvordan det er mulig å motivere seg under sykdom og kreftbehandling. Det er mulig å stille spørsmål og jeg blir veldig glad for innspill fra publikum. Også her blir det selvsagt mulig å kjøpe og få signert bøker.
Dagen etter blir det stor lanseringsfest i Bergen på bibliotekbaren Amalies hage på Bergen offentlige bibliotek med venner og kjente og favorittsideren Alde sider  (jeg er ikke blitt sponset for å skrive dette, altså, men siderkongen Olav Bleie er naboen vår i Hardanger).
Etter det blir det sikkert greit med litt pause og hverdag før jeg dukker opp på noe jeg er veldig stolt over: Litteratursymposiet i Odda. Med en mann fra Hardanger har vi vært på Litteratursymposiet flere ganger og det er veldig spesielt å nå være en del av programmet.
  • Jeg skal ha et foredrag lørdag 15. oktober med tittelen “Hjelp, jeg har skrevet en selvhjelpsbok”. Mer om det foredraget kan du lese her:
 
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle på foredrag med Wilhelmsen bare en ukes tid etter at jeg ble oppringt fra Litteratursymposiet. Han er en utrolig underholdende foredragsholder som høyst sannsynlig kan gjøre livet ditt litt enklere, enten det er ekte eller tenkte problemer du sliter med. Her er også en lenke til Sommer i P2, hvor du kan få en forsmak. Programmet har gått ut, men du finner det under podcast til venstre på sida.
14469156_10157500816210343_2058542341_n

GOD HØST: Vi rakk en kjapp fjelltur på Storheia hjemme på Hadseløya. Lofoten i bakgrunnen. Blir ikke særlig mye bedre. 

 
Ingvard Wilhelmsen kom inn i livet mitt på en veldig spesiell måte, som jeg skal fortelle om i Odda og som jeg sikkert kommer til å skrive om her også en gang. Om du er i Førde, Knarvik, Odda eller ikke så langt unna i begynnelsen av oktober, er det bare å kjenne sin besøkelsestid med andre ord!
Riktig god helg!

Hvem i all verden vil ansette noen som nettopp har hatt kreft? (les: Meg)

Da det nærmet seg årets sommer, begynte formen min å bli merkbart bedre. Kanskje var jeg snart i stand til å begynne å jobbe igjen. Tanken gjorde meg glad, men samtidig hadde jeg en liten klump i magen. For jeg hadde jo ikke noen jobb å gå tilbake til og hvem i all verden ville vel ansette meg nå?

To måneder før jeg fikk kreftdiagnosen, hadde jeg tatt sluttpakke som journalist i Bergens Tidende. Heldigvis var jeg fortsatt i jobb, så avgjørelsen fikk ikke noen konsekvenser for retten min til sykepenger eller sykmelding. Men da jeg etterhvert ble klar for å begynne å jobbe igjen ble det vanskelig. For i motsetning til mange andre hadde ikke jeg en jobb å gå tilbake til. Jeg måtte ut og søke på jobber.

Jeg er ikke alene om å synes at det er vanskelig å komme tilbake til det “normale” livet. Denne uken viste ny forskning fra Universitetet i Bergen at unge kreftoverlevere har større risiko for å bli stående utenfor arbeidslivet og slite økonomisk. De som har vært med i studien er yngre enn meg og de fleste var ikke ferdigutdannet da de ble syke. Jeg var tross alt ferdigutdannet og hadde jobbet i ti år. Likevel følte jeg at alt var forandret nå. Når jeg selv var usikker på hvor godt jeg ville fungere i full jobb igjen, måtte jeg regne med at en potensiell arbeidsgiver ville være det også. Livet etter kreftsykdommen er også noe av det jeg skriver om i boka mi “Heia Heidi”.

Det aller beste hvis du blir syk, er å være i en fast jobb med ordnede arbeidsforhold og alt på stell. Da kan du gå gradvis tilbake i jobb etterhvert som du får kreftene tilbake. Det alternativet hadde ikke jeg. For samme hvor mye jeg saumfarte stillingsannonsene, så dukket det aldri opp noen som søkte etter noen som kunne jobbe 20 prosent en stund, så 40 prosent en periode, etterfulgt av 60 prosent, for så å stige til 80 prosent og til slutt kanskje 100 prosent.

14445502_10157492827365343_368107329_n

FEST ER BEST: Fra lørdagens boklanseringsfest hjemme på Stokmarknes. Det ble bobler, høytlesing, gode venner, noen tårer og mye mer latter.

Det hadde vært det ideelle. Men det er lite som er ideelt med kreft, det gjelder bare å gjøre det beste ut av det. Det er ikke mange utlyste jobber i Vesterålen som jeg kan søke på og de aller fleste er fulle stillinger. Derfor gikk det en stund før jeg kunne søke på noen. Egentlig burde det kanskje gått enda lenger også, men i sommer så jeg en jobb som saksbehandler i Vesterålen tingrett som jeg kunne tenke meg og som jeg trodde kunne passe. Oppstart var i slutten av september og i likhet med mange andre jobber var den hundre prosent.

Det føltes tidlig å skulle begynne i full jobb, men jeg søkte. Kanskje fikk jeg den ikke i det hele tatt. I søknaden var jeg åpen om at jeg hadde hatt kreft og vært ute av arbeidslivet lenge. Jeg tror jeg ville valgt å være åpen om det uansett, men i mitt tilfelle kunne hvem som helst kjapt google seg frem til det.

Jeg kom til intervju og fikk enda mer lyst på jobben etter intervjuet, fordi de som intervjuet meg var så hyggelige. Det kjentes ut som et godt sted å jobbe og det som gjorde at jeg hadde aller mest lyst til å jobbe igjen, var at jeg savnet et arbeidsmiljø. I det hele tatt virket det som en god plass for meg å komme tilbake i arbeidslivet. I motsetning til jobben som journalist er det ikke en livsstil, det er en jobb. Når du går hjem om ettermiddagen, er du ferdig.

Men, de sa at de hadde hatt over tretti søkere til jobben og skulle ha flere av dem på intervju. I tillegg følte jeg meg så trøtt den dagen at jeg var sikker på at jeg fremsto litt redusert.

Det jeg var opptatt av var alt som talte mot at jeg skulle få jobben. Alt som kunne gjøre det vanskelig å komme tilbake skikkelig i jobb i det hele tatt. At jeg trengte mer hvile for å unngå fatigue, at jeg kunne ha dårligere kognitive evner og hukommelse. Hva visste jeg egentlig om hvordan jeg fungerte nå? Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg sikkert safet og ansatt noen hundre prosent friske.

Jeg glemte å tenke på det kreftoverlever Anniken Golf Rokseth (30) sier i VG-saken om studien av unge kreftoverlevere: “Når du har vært gjennom så voldsomme greier som kreft er, får du egenskaper og erfaringer som andre ikke har”. Det er sånn en burde tenke, at det å ha kommet gjennom noe så vanskelig som kreft, faktisk gir en ekstra styrke.

I stedet tenkte jeg at dette kan bli veldig vanskelig. Så da telefonen kom, mens vi kjørte langs en svingete vestlandsvei på ferie i sommer, om at jeg var innstilt som nummer én og ble tilbudt jobben, ble jeg mest overrasket. Og glad. Ikke fordi jeg ikke trodde at jeg kunne gjøre jobben godt, men for at jeg ble vist den tilliten. At de tok sjansen på meg, med min historie. Takk til min nye arbeidsgiver, Vesterålen tingrett, for det. Måtte alle andre arbeidsgivere tenke det samme og se på arbeidssøkende med kreftsykdom bak seg som en ressurs.

14454638_10157492837285343_2011918343_n

WORKING NINE TO FIVE, SÅNN CIRCA: Fordi sorenskriveren har permisjon, har jeg fått låne hjørnekontoret hans.

Nå har jeg jobbet halvannen uke. Det blir noen middagshviler og det blir tidlige kvelder, men det går faktisk greit. Den første dagen var det tusen nye ting å lære om rutiner rundt tvangssalg, vigsler, dødsfall, straffesaker og sivile saker og alt annet som tingretten driver med. Det ble mer enn jeg klarte å ta inn og jeg tenkte umiddelbart at jeg har kjemohjerne, som kan være en bivirkning etter cellegift. Jeg har nok varig svekkede kognitive evner, tenkte jeg. I hvert fall midlertidig svekkede. Halvannen uke senere har jeg fått inn mange av rutinene og jobben virker overkommelig. Jeg tror ikke det var kjemohjerne likevel, det er bare sånn det er å begynne i ny jobb.

Brønsj med meg i morgen?

Noen kunne kanskje hevde at det har blitt nok medieoppmerksomhet på meg denne uka, men det blir altså mer. I morgen skal jeg være hovedgjest i BRØNSJ på P1! Det betyr ca tre kvarters prating og det er mulig for lytterne å ringe inn spørsmål, så heng dere gjerne på!

14249294_10157438020500343_1137412231_n

Med programlederne Peter og Cathrine i God Morgen, Norge!

Onsdag denne uka var jeg på “God morgen, Norge”. Jeg trodde ikke at jeg var nervøs i det hele tatt. Vi hadde pratet om intervjuet på forhånd, jeg har vært gjest i programmet før og, la oss være ærlige, journalister er stort sett greie med en som har hatt kreft. Jeg har i hvert fall ikke opplevd noe annet.

Men klokka 03.40 natten før programmet våknet jeg og sovnet ikke igjen. Selv om du må tidlig opp når du er gjest i God morgen, Norge, så må du virkelig ikke så tidlig opp. I hodet mitt surret alle mulige spørsmål og potensielle svar. Og jeg ble besatt av at jeg måtte vite fakta som: Hvor mange får egentlig tarmkreft hvert år? (svar: ca 4000) og er det den vanligste kreftformen? (Det er den vanligste kreftformen som rammer begge kjønn. Brystkreft er vanligst for kvinner og prostatakreft er vanligst for menn).

Trøttheten ble godt skjult av sminke og adrenalin og innslaget gikk veldig fint. Jeg fikk snakke lenge om temaer som Sommerkropp og hvor viktig det er å gå til lege om du får de samme symptomene som jeg hadde. Har du ikke sett innslaget? Her er en artikkel og hele det nesten åtte minutter lange innslaget.

Boka ble lansert denne uka og det førte med seg saker på Aftenposten og Bergens Tidende. Det ble denne fine saken i Klassekampen:

14269272_10157438016335343_198497851_n

Om de store spørsmålene i livet, veldig fin sak av Maria Dyrhol Sandvik.

14328944_10157440579515343_1617968411_n

Sak i Aftenposten og BT med tips og råd, som man også finner i boka.

Det har vært litt av en uke og i morgen skjer det enda mer spennende. Brønsj starter 12.03 og er direktesendt. Jeg kommer på ca 12.30, så skru på radioen da vel!

Og har du ikke kjøpt “Heia Heidi” boka ennå? Da har du muligheten blant annet her:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=13049420

14302374_10157438016945343_1816318413_n

Studiesamling og sol i Stavanger fikk jeg også med meg denne uka, men nå blir det utrolig godt å komme hjem.

På “God morgen, Norge” i morgen!

Nå er boka “Heia Heidi” ute i verden, i hvert fall vårt hjørne av verden, og i morgen dukker jeg opp i “God morgen, Norge” på TV2 for å snakke om den! Det gleder jeg meg til, for noe av det som faktisk er bra med å ha hatt kreft er at alt annet blir litt mindre skummelt. Som å være direkte på tv for eksempel. I morgen er jeg gjest ca 8.15, bare å skru på tv’en!

image

Klar for morgendagen: I dag har jeg vært i redaksjonslokalene til God morgen, Norge og forberedt morgendagens intervju

 

En annen ting jeg har gjort i dag er å gå inn i en bokhandel og spørre etter min egen bok. Jeg lusket rundt i butikken en god stund før jeg turte og var sikkert på obs-lista for mulig butikktyv hos de ansatte. Det var ganske surrealistisk da kvinnen bak disken svarte at den boka skulle de ha inne, litt som om jeg fortsatt forventet at den faktisk bare eksisterte i mitt eget hode. Om du skulle ha lyst til å kjøpe boka og de ikke har den på bokhandelen du er innom, så skal de kunne bestille den. Bare å spørre!

image

DEN LEVER: Jeg fant boka mi i en bokhandel for første gang i dag! Det sto mellom å kjøpe den og å gi den betydelig bedre plassering. Den var hakket mer synlig i butikken når jeg forlot den, for å si det sånn.

image

HÆ: “Har du lært deg å spille fiolin? Jeg har jo bare vært borte et døgn!” Eldstejenta hadde sin første fioliontime i dag og heldigvis finnes skype, sånn at jeg også kunne få med meg siste nytt.