K-ordet

På verdens kreftdag, 4. februar, fikk jeg vite at jeg har tarmkreft. To dager tidligere hadde jeg feiret min 36. bursdag, og jeg følte meg frisk. Jeg var litt slapp og sliten i høst, men det er jo selve definisjonen på å være småbarnsmor. Dessuten hadde jeg mange andre, og mer sannsynlige forklaringer på det, enn at jeg skulle være alvorlig syk.

Men, legen som undersøkte meg var svært overbevisende, og han hadde rett. I en alder av 36, med to små barn, full jobb og en relativt stor mengde fremtidsplaner, fikk jeg beskjeden jeg fryktet aller mest. Så hvordan takler man det? Først føltes det som om hele Haraldsplass sykehus falt sammen og dundret ned over hodet og kroppen min. Jeg var fullstendig knust og husker jeg tenkte at det ikke var noe sted jeg kunne hente nok styrke til å takle sjokket.

I høst ble jeg akutt, livstruende syk, og den smellen satt fortsatt i oss. Vi bestemte oss for å forandre livet helt og flytte tilbake til Vesterålen. Ingebjørn hadde fått jobb der, jeg hadde tatt sluttpakke fra min jobb. Så skjedde dette. Jeg husker at jeg tenkte at det var det. Nå kom vi aldri til å få realisert de planene. Jeg tenkte på seksårsdagen til eldstejenta vår uka etter. Kom det til å bli den siste bursdagen hennes jeg fikk være med på? Hva med jenta vår på tre, hvor mye av meg ville hun huske dersom dette ikke gikk bra? Ville jeg være der når hun begynte på skolen? Hvor mye av barndommen deres ville bli preget av at jeg var syk? Og hvordan er det mulig å være så syk, når du føler deg frisk?

Jeg leste mye på nettet (bare seriøse nettsteder, som kreftlex etc) de første dagene. Spesielt var jeg opptatt av prognosene mine. De varierte fra 13 til 90 prosent, alt ettersom hvor mye kreften hadde spredd seg. Det er en utrolig ubehagelig følelse å vite at du har kreftceller i deg, som gjør sitt beste for å ødelegge deg. Plutselig føltes den til da friske kroppen min full av kreft. Jeg så for meg at det var spredning til alle tenkelige kroppsdeler. Den første uka gikk med til en kombinasjon av å skyve alle tanker om kreft bort og å komme seg gjennom angsten. Noen netter fikk jeg sove, andre lå jeg helt stiv og paralysert og tenkte alt det verste.

Selv om ventetiden føltes veldig lang, var jeg en ekspresspasient. Jeg gikk gjennom MR, CT, ultralyd og en del annet på fem dager, inkludert en helg. På den femte dagen fikk jeg endelig godt nytt. Kirurgen som skal operere meg, er i ferd med å lese seg opp og sier til oss: “Resultatene på CT’en er jo fine, men det visste dere vel”.

Til de som ikke har fått resultater av CT i forbindelse med kreft før: Det er virkelig alfa og omega. Det viser fjernspredning, som er det verste scenarioet. Det var vill lykke på det lille undersøkelsesrommet, og for første gang klarte jeg å tenke at dette skulle gå bra. Vi drakk champagne den kvelden. Danset hjemme i stua til og med, og det pleier vi virkelig aldri å gjøre. Nå har jeg kjempegode prognoser, og legene mener jeg skal bli helt frisk.

Men, først venter et aldri så lite behandlingsmaraton. Det starter nå på mandag med fem dager med stråling. Jeg har allerede fått stråletatoveringer, og ja, de er ekte. Mine første tatoveringer er altså tre små prikker på hofter og mage.

Mandag 2. mars er det planlagt operasjon, og selv om jeg gleder meg utrolig til å få bort alt sammen, gruer jeg meg også. Det føles som om det livet jeg kjente, og satte uendelig stor pris på, er over. Jeg er usikker på hva som venter, selv om jeg tror det blir veldig bra. Etter operasjonen har jeg noen uker å komme meg på, før det blir 12 cellegiftkurer over 24 uker. I september er jeg etter planen frisk igjen, og vi snakker allerede om alt vi skal gjøre når denne sykdommen bare er en parentes i livet.

Kirurgen på Haukeland var veldig klar på at kreft er bare flaks eller uflaks. Jeg skjønner hva han mener, men for meg i ukene som har vært og alle ukene som kommer, setter jeg utrolig stor pris på alle gode tanker og ord. Det har vi fått masse av, og det betyr uendelig mye. Det er ikke alt jeg klarer å svare på alltid, men det betyr mye, så: Tusen takk!