En “strålende” uke

Da er jeg i gang. Denne uken startet behandlingen som skal fjerne kreften. Etter at jeg la ut den første bloggposten, fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger. Jeg er helt rørt, og leser meldingene daglig. Tusen takk!

FARE: Stråling pågår.

Først ut er strålebehandling. Mandag var første dag, og nå er allerede tre av fem strålebehandlinger unnagjort. De fleste på venterommet har tydeligvis sett hverandre før, og i går var det en som avsluttet sin behandling. Standard avskjedshilsen er: “Håper dette var siste gangen jeg treffer dere her, ha en “strålende” uke!”

Strålingen skal drepe flest mulig kreftceller før operasjonen, og minsker risikoen for tilbakefall. De fleste har lengre stråleperioder enn meg, og blir naturlig nok litt bedre kjent. For meg har legene laget en litt atypisk behandlingsplan. Hovedårsaken er at noe av svulsten ligger veldig nær en vene, og de vil ikke gi kreftcellene lang nok tid til at de kan komme seg over i blodet. Derfor får jeg den stråledosen de fleste med min diagnose får på to og en halv uke, i løpet av én uke.

MEG OG MASKINEN: Jeg får min daglige dose (5 gray) hos maskin SB7.

Strålingen i seg selv er utrolig kjapt unnagjort. Det meste av tiden brukes på å få meg i akkurat den posisjonen jeg skal ligge. Så stiller maskinen seg inn og stråler i ganske nøyaktig 12 sekunder fra tre ulike vinkler. Under et minutt med effektiv stråling med andre ord. Jeg bruker lengre tid på å gå til og fra Haukeland, enn jeg tilbringer på selve sykehuset.

Sånn sett er jeg utrolig heldig. Fordi strålebehandling bare gis ved de største sykehusene, er det mange som må bo på sykehotell i ukesvis. For meg er behandlingen bare en kort del av dagen, så kan jeg gå hjem og fortsette livet mitt.

Bivirkningene ved strålingen jeg synes er tristest, synes ikke i det hele tatt. Det er både fascinerende og foruroligende at noe du ikke merker engang (jeg merker virkelig ingenting når det pågår), kan ødelegge så mye. For det er selvsagt ikke bare lumske kreftceller som ryker til. For både menn og kvinner er det vanlig å bli sterile etter stråling av bekkenet. Det er også vanlig for kvinner å komme i overgangsalderen. Det er akkurat som om konsekvensene av kreften avdekkes lag for lag, og disse skulle jeg gjerne vært uten. Vi hadde lyst på flere barn, og i fjor sommer var jeg gravid. Det er absurd å tenke på at jeg skulle hatt termin i disse dager, i stedet har jeg en kreftdiagnose. Samtidig er jeg uendelig glad for at vi har de to morsomme, sprelske, fantasifulle og gode ungene vi har.

GOD STEMNING, TROSS ALT: Det er ikke særlig gøy å starte opp med kreftbehandling, men det blir litt mindre skummelt når du har en seksåring som synger “samba-jazz” for deg den første dagen.

Når det gjelder overgangsalder, har jeg bare et vagt minne fra en Vibeke Løkkeberg-film (tror jeg det var) om hva det innebærer. Jeg kan ikke huske at det virket som en særlig fristende tilstand, og det er definitivt ikke noe jeg var i nærheten av klar for nå. Noe sier meg at dette ikke er en aktuell problemstilling for de fleste med min diagnose.

VENTEROMMET: Det er ikke så mange som har barn i barnehagealder for å si det sånn.

Vel, foreløpig har jeg ikke merket så mye til annet enn trøtthet etter strålingen, men den er til gjengjeld høyst merkbar. Så, selv om strålingen går helt greit, er jeg glad jeg slipper mange uker til.