Langdistansesykdom

Jeg har aldri vært syk mer enn maks et par uker før. Nå har jeg fått behandling og vært sykmeldt i syv. Det føles allerede som en liten evighet, men jeg er ikke halvveis engang. Neste år på denne tida, håper jeg at jeg skal kunne være med og løpe halvmaraton med denne gjengen her:

MARATONKVINNENE: Kollegaer og venner fra BT som løp halvmaraton i Paris med "Heia Heidi" på seg på kvinnedagen. Neste år satser jeg på å løpe/gå sammen/bak dem.

MARATONKVINNENE: Kollegaer og venner fra BT som løp halvmaraton i Paris med “Heia Heidi” på seg på kvinnedagen. Neste år satser jeg på å løpe/gå sammen/bak dem.

Det blir sikkert tøft nok, spesielt for meg som ikke er glad i å løpe, men det er det jeg står oppe i nå som er det virkelige maratonet. På mandag skal jeg begynne med cellegift. Tolv kurer over 24 uker. Om alt går etter planen, og det regner jeg jo med at det gjør, er jeg ferdig i september. Akkurat nå føles det uendelig langt frem.

For tida går livet litt i valsetakt: Tung-lett-lett, tung-lett-lett. Jeg kan ha en kjempegod dag, være ute og treffe kjente og nesten føle at livet er som vanlig igjen. Så kan alt forandre seg utover ettermiddagen. Jeg kan bli utrolig kvalm eller få en eller annen diffus smerte. Etter så mange dager med smerter og medikamenter, er det vanskelig å sette fingeren på hva som er galt. Burde jeg ta smertestillende? Kvalmestillende? Sove? Spise?

Og så kommer alle tankene. Er det noe galt nå likevel? I går kveld klarte jeg ikke å få varmen i meg, selv om jeg satt under et teppe med to lag ull og varmepumpa på 26 grader. Holdt jeg på å få feber? Hvorfor det i så fall? Den logiske delen av hjernen min prøver desperat å formidle at det ikke er grunn til bekymring. At jeg kom fra operasjonen uten infeksjoner eller andre komplikasjoner. At jeg kan tenke positivt. Men, det er akkurat som om resten av hodet ikke henger helt med. Det har skjedd så utrolig mye med kroppen, at det er akkurat som om hjernen henger litt etter. Jeg kan våkne midt på natta og bli liggende i timesvis uten å få sove. Er virkelig alle kreftceller borte? Det skal jo bare en ussel celle, som er en kløpper i å gjemme seg, til. Hvor lenge kommer jeg til å tenke slik?

MORRATRYNE: I dag var jeg på CT-skanning før frokost. Bildene skal brukes som sammenligningsgrunnlag på senere kontroller. Selv i en rolig uke behandlingsmessig, blir det turer til Haukeland tre av fem dager.

MORRATRYNE: I dag var jeg på CT-skanning før frokost. Bildene skal brukes som sammenligningsgrunnlag på senere kontroller. Selv i en rolig uke behandlingsmessig, blir det turer til Haukeland tre av fem dager.

Hva er jeg egentlig nå? Jeg er kreftfri, men ikke frisk. Jeg er ikke direkte syk, men jeg får masse behandling. Jeg føler meg fortsatt ikke bra, men skal til med måneder med ny behandling likevel. Ingebjørn sier at det å være syk og få behandling og bli frisk er jobben min akkurat nå. Men, det er strengt tatt en ganske kjip jobb, som jeg aldri har søkt på. Og selv om jeg har verdens beste motivasjon i å bli frisk, sliter jeg med å motivere meg innimellom.

De siste ukene har kolleger i Bergens Tidende fått mange priser. Først på Gullparaplyen i Bergen, så på nasjonale SKUP i Tønsberg. Gullparaplyen hadde jeg tenkt meg på, SKUP-prisutdelingen hadde jeg tenkt å se hjemmefra. Den første lørdagen lå jeg bare på sofaen, jeg klarte ikke å sitte oppreist på en stol lenge nok til å være på Gullparaplyen. Da SKUP var, sovnet jeg klokken 21.

I fjor var jeg på SKUP, og BT vant hovedprisen for Janne-saken, sammen med Dagbladet. Vi feiret så jeg tror jeg var bakfull i nesten én uke etterpå. Kontrasten er så utrolig stor til hvordan livet mitt er nå, og hvordan det skiller seg fra livet til venner og kolleger. Jeg savner på ingen måte å være bakfull, men jeg savner det gamle livet mitt og jeg savner å være på jobb.

Så, det er noen tunge dager innimellom. Spesielt når kroppen ikke fungerer helt. Jeg prøver å ta minst mulig smertestillende, fordi jeg er lei av å være trøtt og smådopet. Hittil er rekorden min litt over 24 timer uten noe.

Men, så er det de gode dagene. På søndag var det dåp for mitt hittil eneste tantebarn. Jeg hadde sjekket at alle finklærne var i orden i god tid, noe som er veldig ulikt meg, og gledet meg til at vi skulle være fine, spise god mat og ha en fin dag. Og det ble det. Riktignok måtte jeg ta et par paralgin forte under gudstjenesten, og det hadde ingenting med presten å gjøre, og legge meg litt nedpå før middagen. Men så følte jeg meg helt fin resten av dagen, det var utrolig koselig og det beste av alt var å føle meg som meg selv igjen.

NESTEN SOM FØR: Treåringen min, som har tatt bildet, instruerte poseringen.

NESTEN SOM FØR: Treåringen min, som har tatt bildet, instruerte poseringen.

Dagen før var det sol og vi var innom noen venner med fantastisk utsikt. De hadde kjøpt inn Munkholm og med tepper og solbriller satt vi ute på verandaen og drakk utepils. Lett hutrende, typisk norsk. Men det var så utrolig fint likevel.

Jeg prøver å holde godt tak i alt det gode, så får jeg heller leve med at dagene av og til føles som en berg- og dalbane og kan romme hele følelsesspekteret. For meg, som ikke er spesielt glad i drama, har det vært slitsomt å venne seg til.

SISTE TIME FØR HELGEFRI: "Sjukehuset" er for tida inne på topp ti over de jeg får meldinger fra.

SISTE TIME FØR HELGEFRI: “Sjukehuset” er for tida inne på topp ti over de jeg får meldinger fra.

På mandag starter altså siste og lengste, men forhåpentligvis ikke verste, behandlingsfase. Det som er bra med det, er at jeg da kan begynne å telle ned. 12 cellegiftkurer blir til 11, som blir til 10 og så videre. Og innimellom er jeg sikker på at det skal bli veldig mye fint også. Som til helga, når jeg skal på hyttetur med denne fine gjengen:

GJENGEN  MIN: Jeg kunne virkelig ikke skapt en bedre familie i fantasien, enn den jeg har fått. Og disse tre får jeg tilbringe dagene med.

GJENGEN MIN: Jeg kunne virkelig ikke skapt en bedre familie i fantasien, enn den jeg har fått. Og disse tre får jeg tilbringe dagene med.

Advertisements

Kreftlege + kreftpasient = sant

GANSKE ABSURD: Møt mannen min, kreftlegen Ingebjørn.

GANSKE ABSURD: Møt mannen min, kreftlegen Ingebjørn.

– Hvilken kreftform ville du valgt, hvis du måtte få en, spør jeg en dag vi er på vei opp til Haukeland.
Basalcellekarsinom, av den snille typen. Den er helt innkapslet og kommer seg ingen steder. Det er bare å fjerne den. Eventuelt en skikkelig saktmodig og uskyldig prostatakreft, svarer mannen min.

Dette er et eksempel på spesielle samtaler som dukker opp når en ektefelle er kreftlege og den andre plutselig er kreftsyk. Jeg har på ingen måte funnet kjærligheten på kreftavdelingen, vi har vært sammen i over ti år. Mannen min begynte å jobbe på kreftavdelingen på Haukeland for snart to år siden, og jeg ble syk etter det. Hadde kreft vært smittsomt, hadde jeg vært rimelig mistenksom akkurat nå. Jeg får altså mye av behandlingen min på avdelingen til mannen min, av hans kolleger.

Ingebjørn snakker sjelden veldig mye om jobb hjemme. Det er enklest i forhold til taushetsplikt, og det drukner ofte litt i mer presserende samtaler som: Hvordan skal vi løse jobbkveldene som krasjer denne måneden? De gangene han har snakket om jobb, har det ofte vært når han har hatt unge pasienter. På vår alder, gjerne med små barn. Mennesker han og jeg kan identifisere oss med. Det er rart å plutselig være en av familiene han har snakket om.

De siste ukene har vi plutselig snakket om stråling, cellegift, behandling og prognoser. Det er fint å ha “min egen kreftlege” som kan svare på veldig mange spørsmål og som alltid har god tid. Samtidig er han absolutt ikke “min lege”. Derfor har jeg hatt alle samtaler og all oppfølging som normalt ved avdelingen, slik at jeg i størst mulig grad er en helt normal pasient, selv om jeg sikkert kunne hatt noen med ham. Det hadde vært veldig feil for oss begge om “Hvordan gikk strålingen egentlig”-samtalen foregikk på sofaen hjemme.

På et vis har det nok hatt mer å si for Ingebjørn enn for meg at han er kreftlege, etter at jeg ble syk. Han skjønte på en helt annen måte enn meg hva diagnosen og behandlingen innebar. Hva jeg måtte gjennom og hva slags komplikasjoner jeg var utsatt for. Jeg fant ut det meste litt etter litt, og det føles akkurat nå som den eneste måten jeg kunne taklet det på. Like etter at jeg fikk diagnosen, men ikke visste om det var alvorlig eller katastrofalt, var det eneste jeg ville at Ingebjørn skulle si at dette kom til å gå bra. At det gikk bra med de fleste, at jeg var ung og sprek og hadde gått kjapt til lege, så det kom nok til å gå bra. Det sa han aldri. Han ville ikke si noe han ikke kunne være sikker på. Med kreft vet du aldri. At jeg skulle få tarmkreft i min alder, viste allerede at jeg ikke akkurat hadde oddsene på min side. I ettertid har vi snakket en del om den første tida. Han har sagt at det han aller helst ville si, var det jeg ønsket å høre. At det kom til å gå bra. Da CT-bildene var fine og alle resultatene var klare, kunne han endelig si det. Og akkurat da var det utrolig godt å vite at det ikke var noe han sa for å trøste meg.

Hjemme fungerer egentlig Ingebjørn mer som en sykepleier enn en lege for tida. Han finner medisiner til meg, følger med på at jeg får i meg nok væske og mat. Drar meg opp av sofaen, så jeg ikke skal bruke magemusklene og er med ut på turer, så jeg kommer meg i form igjen.

UTE OG REHABILITERER:  Bergen badet i sol i helgen, perfekt for min sakte-sakte tur.

UTE OG REHABILITERER: Bergen badet i sol i helgen, perfekt for min sakte-sakte tur.

Det går fint å gå et stykke, men jeg merker godt at jeg både trenger mer hvile og mer smertestillende enn jeg var forberedt på. Fordi jeg er ung, er jeg kanskje mer utålmodig, og jeg vil helst bare hive alt av smertestillende og gå opp på en fjelltopp så fort som mulig. Aller helst i dag. Sånne ting er det også fint å kunne diskutere med Ingebjørn. Han er i det hele tatt en jeg kan diskutere det meste med. Kanskje fordi han er lege, blir han heller ikke flau for noe. Jeg har utrolig mye støtte i Ingebjørn, men det har mest med at han er den han er og mindre med at han er kreftlege.

Jeg kommer egentlig bare på to tilfeller på sykehuset hvor jeg har dratt fordel av at Ingebjørn er lege på kreftavdelingen.

1. Etter den første samtalen om behandlingen, fikk jeg være med på personalrommet og spise fredagskake.

2. Sist, men ikke minst: Jeg er en av svært få (vil jeg tro) pasienter som får kline med en av legene. Riktignok gjelder det bare denne ene.

De ti beste tingene ved å få REISE HJEM! (og det jeg kommer til å savne)

BACK IN TOWN: Endelig tilbake, hjemme i Lyckliga gatan. Med sol og total lykke. Jeg gråt omtrent fra Kalfaret og hjem til Nøstet.

BACK IN TOWN: Endelig tilbake, hjemme i Lyckliga gatan. Med sol og total lykke. Jeg gråt omtrent fra Kalfaret og hjem til Nøstet.

Når jeg snur meg en siste gang og ser ned korridoren på post 1, 4. etasje, Haukeland sykehus, er det akkurat som om jeg hører Robin Wrights stemme i hodet: “Run, Forrest, Run!” Løp, mens du ennå har sjansen. Jeg har ikke utpreget mange likheter med Forrest Gump (tror jeg), og jeg kan strengt tatt ikke løpe akkurat nå. Men, for bare én uke siden føltes det helt utenkelig at jeg noensinne skulle komme ut herfra. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg et par middelaldrende menn, litt fremoverbøyd, i store, uformelige sykehuspysjer. De flytter seg sakte mens en arm drar med seg stålstativet med intravenøse medisiner, væske eller næring. Det virker helt utenkelig at de skal komme seg ut herfra, og som et mirakel at jeg har klart det. Men jeg vet hvor ekstremt fort ting kan snu. Det er forbausende hvor fort kroppen kan streike, og minst like forbausende hvor fort den kan komme seg igjen. Det er håp nesten samme hvor ille ting kan se ut.

De siste dagene har det stort sett bare gått oppover. Jeg er koblet av smertepumpa, og er ikke lenket til noe lenger. Det hendte faktisk jeg glemte å ta med meg smertepumpa noen ganger på slutten og husket den akkurat idet den deiset i gulvet bak meg. Heldigvis førte ikke uhellene mine til at den ble dratt ut noen gang.

Så, med bagen full av resepter, bandasjer, sykmelding og legeerklæringer, har legene (det vil vel egentlig si sykepleierne, jeg har knapt sett en lege på flere dager og det er et godt tegn) bestemt seg for å sende meg tilbake i verden igjen. Etter halvannen uke med gigantiske nedturer og oppturer, er jeg så utrolig klar. Her er det jeg gleder meg aller mest til:

1. Legge ungene. Soleklart nummer én. Sorry ektemann, men å lese på senga, synge og få godnattklem av jentene våre slår alt.

2. Våkne opp til mannen min, i stedet for denne utsikten:

UTSIKTEN: Verken den beste eller verste utsikten å våkne til, men jeg kommer ikke til å savne utsikten fra rom 426 i 4. etasje på Haukeland.

UTSIKTEN: Verken den beste eller verste utsikten å våkne til, men jeg kommer ikke til å savne utsikten fra rom 426 i 4. etasje på Haukeland.

3. Få ro og fred. På sykehuset skal folk bli friske, det er ikke noe hvilehjem. Har du hatt en dårlig natt, er det blodtrykkmålinger, medisinrunder og så videre fra 7.30 uansett. Jeg gleder meg til å slippe å høre alarmen fra alle de andre som trenger hjelp, den går faktisk i alle rom på posten, døgnet rundt, hver gang noen drar i snora si. Og jeg kommer ikke til å savne besøkene fra biblioteket, Røde Kors-tralla og bildesentralen når jeg forsøker å hvile.

ALARM: Denne gangen var det én av pasientene noen rom bortenfor.

ALARM: Denne gangen var det én av pasientene noen rom bortenfor.

4. Spise akkurat det jeg vil i stedet for gårsdagens middag:

TIRSDAGENS MIDDAG: Dette bildet er ekte, men det yter egentlig ikke gjennomsnittsmiddagen rettferdighet. Det må også nevnes at det var grønnsaker til, frosne erter og mais, men det er ikke jeg så glad i.

TIRSDAGENS MIDDAG: Dette bildet er ekte, men det yter egentlig ikke gjennomsnittsmiddagen rettferdighet. Det må også nevnes at det var grønnsaker til, frosne erter og mais, men det er ikke jeg så glad i.

5. Å se himmelen igjen. Og sola!

6. Å ikke tilbringe 20 timer av døgnet i denne senga, og å slippe å være omgitt av alt som konstant minner deg om at du er syk.

TERNINGKAST TRE: Ikke utrolig god å ligge i, men jeg kommer virkelig til å savne fjernstyringsfunksjonen på senga.

TERNINGKAST TRE: Ikke utrolig god å ligge i, men jeg kommer virkelig til å savne fjernstyringsfunksjonen på senga.

7. Å klippe av meg dette “armbåndet”

INNLAGT: Du vet du er syk når du går rundt med ett av disse.

INNLAGT: Du vet du er syk når du går rundt med ett av disse.

8. Å ta en dusj på mitt eget private bad.

9. Å sitte på verandaen og puste frisk luft.

10. Skikkelig kaffe!

Jeg har ikke hatt noe langt sykehusopphold sammenlignet med mange andre, og jeg har vært så nært hjemme at jeg har kunnet få mye besøk. Jeg har tenkt en del på de som må være her mye lenger enn meg. På de som kommer fra Nordfjord eller Hardanger eller Haugesund, og kanskje får lite besøk. Dagene kan være utrolig lange på sykehuset, og det er lett å føle seg institusjonalisert og i hvert fall ikke friskere av å gå rundt i sykehusklær og sove i sykeseng. Jeg tror det er det alle pasienter drømmer om: Å bare være hjemme og gjøre helt vanlige vanlige ting. Det er i hvert fall det jeg drømte om. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for å ha fått den hjelpen jeg har fått og skal få.

Jeg har fått komplisert og moderne behandling og stell. Helt gratis. Når jeg ble syk, var det ikke noe spørsmål, Helse-Norge spyttet i alle nødvendige kroner for å gi meg den aller beste behandlingen. Den som kan gi meg mange, mange flere år sammen med de jeg er glad i. Jeg får nesten tårer i øynene bare av tanken, og hvis det er noen som lurer: Ja, jeg er blitt enda mer lettrørt etter at jeg ble syk. Forhåpentligvis vil også behandlingen jeg får gjøre meg i stand til å produsere massevis av skattekroner også i årene fremover.

Så, når jeg nå skal forlate sykehuset og reise hjem igjen, er det noe jeg kommer til å savne?

1. De mange fantastiske ansatte på sykehuset. Mange av dem er vandrende vitaminpiller som vet når de skal pushe deg litt og når de skal gi deg omsorg og støtte. De fortjener all mulig ros og har vært en daglig påminnelse om hvor godt det offentlige helsevesenet er i Norge. Det kommer jeg ikke til å glemme.

2. Fri tilgang på rusmidler. SPØK! Jeg gleder meg allerede til å slippe smertestillende helt. Det er kanskje delte meninger om dette, men for min del var det bare slitsomt å være konstant ruset og trøtt.

3. Dessert hver dag.

DESSERTKONGEN: Om ikke jeg alltid orker dessert, har jeg alltids en mann som tar det. Digg er det uansett.

DESSERTKONGEN: Om ikke jeg alltid orker dessert, har jeg alltids en mann som tar det. Digg er det uansett.

4. Av alle ting, er det en ansatt på Haukeland som plukker ut bilder til pasientrommene. Han traff greit med meg med denne “Island of Calm” i Hardangerfjorden. Ingebjørn kommer definitivt til å savne det. Jeg kommer til å klare meg helt greit.

ISLAND OF CALM: Bildet som ble valgt ut til meg. Jeg fikk tilbud om å bytte det dagen etter operasjonen, men var da mer opptatt av andre ting.

ISLAND OF CALM: Bildet som ble valgt ut til meg. Jeg fikk tilbud om å bytte det dagen etter operasjonen, men var da mer opptatt av andre ting.

Så, nå har jeg over en uke til å trene meg opp igjen og ha det fint før 24 uker med cellegift venter. Mest av alt skal jeg nyte normaliteten. Å se ungene sove fredelig før jeg legger meg. Å høre om det regner på takvinduet om morgenen, eller (og stor jubel!) ikke. Å skru på radioen. Å få høre om hvordan dagen til ungene har vært.

Å tenke over hva som er det beste ved å ikke være på sykehus har vært ukas fineste tankeøvelse.

Det du ikke vet kan du få sinnsykt vondt av

Noen ganger er det godt å ikke vite hva du har i vente, og jeg er sjeleglad for at jeg visste lite om hvordan uka som har gått skulle bli. Jeg hadde lest meg opp på forhånd, snakket med folk som hadde gått gjennom lignende operasjoner og trodde jeg var så godt forberedt som jeg kunne bli. Men ingenting kunne forberedt meg på det som ventet, og det er jeg glad for.

FUCK YOU, KREFTEN: Noen ganger er det alt annet enn ålreit.

FUCK YOU, KREFTEN: Noen ganger er det alt annet enn ålreit.

I dag er det akkurat én uke siden vi troppet opp på Haukeland for operasjonen som skulle fjerne kreftsvulsten i meg, forhåpentligvis for evig og alltid. Jeg hadde fått beskjed om å møte 07, selv om operasjonen var utpå dagen. Jeg hadde fastet i et døgn og stort sett levd på lakserende midler, så jeg var sjeleglad for at tredje sesong av “House of Cards” kom akkurat denne helgen, for å si det sånn.

VENTER PÅ AT NOE SKAL SKJE: I kantina hjalp Claire og Francis oss med å få tiden til å gå mens vi ventet på at operasjonsteamet skulle være klare.

VENTER PÅ AT NOE SKAL SKJE: I kantina på Haukeland hjalp ekteparet Underwood oss med å få tiden til å gå mens vi ventet på at operasjonsteamet skulle bli klare.

I 12-tiden ble jeg kalt ned til operasjonssalen. Jeg tok på meg sykehusskjorta, la meg opp i senga, sa farvel til mannen min og kjente litt på alvoret. Anestesisykepleier Camilla fikk meg raskt på andre tanker. Hun hadde på glad musikk mens hun satte venflon, småpratet, skrev lykkehilsner på plastrene mine og klarte å få meg i godt humør. Hun snudde dagen min og fikk meg nesten til å glemme epiduralen jeg grudde meg til. Det betyr så mye at det er mennesker som henne som møter redde og sårbare pasienter.

SNART KLAR: Og ikke fullt så skremt, takket være anestesisykepleier Camilla.

SNART KLAR: Og ikke fullt så skremt, takket være anestesisykepleier Camilla.

Anestesilegen kom, men hun var også bare hyggelig og ikke minst dyktig. Jeg har hatt epidural ved to fødsler, og husker ikke at de gjorde vondt å sette da, men jeg regnet med det ville kjennes mer når du ikke holder på å rives i stykker i smerter. Det gjorde det egentlig ikke, så jeg trakk et lettelsens sukk og lot narkosen synke inn.

Rundt fire timer senere våknet jeg på oppvåkningen, adskilt med skillevegger fra fire-fem andre pasienter i samme situasjon. Jeg forsøkte å kjenne på magen min, men kjente bare masse bandasjer. En sykepleier kom raskt bort og jeg fikk bekreftet noe av det jeg lurte mest på: “Fikk jeg stomi?”

Litt etter fikk Ingebjørn komme på lynvisitt. Besøk er egentlig ikke tillatt på oppvåkningen, fordi pasientene skal skjermes mest mulig. Han hadde snakket med en av kirurgene som opererte, og alt hadde gått fint. De fikk fjernet alt og operasjonen gikk etter planen. Jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hvor mange mennesker som var involvert i operasjonen, som reddet livet mitt. Det var i hvert fall et titalls personer, og de hadde alle bidratt til at jeg nå egentlig var kreftfri. Jeg følte meg ufattelig heldig og sluknet, høy og begeistret.

Første natten på oppvåkningen gikk greit, og epiduralen lindret smertene. Dermed ble jeg overført til en normal sengepost med lavere bemanning dagen etter. Igjen var jeg ekstremt heldig og ble trillet inn på et enerom, så ungene kunne komme på besøk når som helst. De kom en kort tur samme dag, og det var helt ufattelig godt å få en klem av dem, stryke dem over håret og kjenne på dem igjen.

Natt to sovnet jeg med en god følelse og en innsovningstablett. To timer senere, ved midnatt, våknet jeg med alt annet enn en god følelse. Jeg hadde vondt, og det ble raskt verre. Jeg dro raskt i min eneste kontakt med omverdenen, den røde tråden ved siden av senga som setter i gang alarmen som varsler de ansatte. Etter kort tid hadde jeg så vondt at jeg slet med å puste skikkelig, tårene sto og panikken og angsten skyllet over meg. Smertene lot seg ikke stoppe, de var uten pause og vanvittige selv i forhold til fødselssmerter. I motsetning til på oppvåkningen, hvor du er under konstant overvåking, har de ansatte på post ansvar for mange pasienter. Det kan ta litt tid før de kommer, og de minuttene føltes eviglange. På post er du ikke koblet til masse overvåkingsinstrumenter, og all nødvendig informasjon som puls og trykk tar litt lenger tid å skaffe. Tid som jeg på ingen måte følte at jeg hadde akkurat da.

Sykepleierne ba meg si hvor sterke smertene var på en skala fra én til ti, hvor ti er det verste. Det var lite jeg klarte å kommunisere der og da, men jeg fikk sagt “ti”.

De neste døgnene er mildt sagt vage for meg. Jeg er usikker på hvor mye jeg husker, og om alt jeg husker er riktig. Om det er noe som kan kalles “smertehelvete” så var det der jeg var. Det er først nå jeg i det hele tatt orker å tenke tilbake. På et tidspunkt klarte jeg å dra ut hele alarmknappen, og med magesmerter av en annen verden klarte jeg på ingen måte å bevege meg og varsle noen. Løsningen ble å ringe Ingebjørn, som var hjemme for å legge ungene, og få ham til å ringe avdelingen.

Jeg husker følelsen av hvor hjelpeløs og fullstendig prisgitt du er helsepersonellet rundt deg. Hvor sterk angsten var når smertene bygde seg opp og det ikke var noen effektiv lindring. Og så husker jeg øyeblikk som da den fantastiske kreftsykepleieren Elisabeth kom og satte seg hos meg mens vi ventet på at ny medisin skulle ha effekt. “Du skal ikke ha det sånn. Dette skal vi klare å snu” sa hun og masserte føttene mine for å få meg til å slappe av. Fortsatt får jeg tårer i øynene bare av å tenke på at hun klarte å få meg litt tryggere i et av mine absolutt mørkeste øyeblikk.

Vel, jeg måtte til slutt tilbake på oppvåkningen. Tilbake til start på et vis. En anestesilege satte ny epidural, og spenningen var stor da effekten skulle testes. Det gjøres med en isbit som legges inntil kroppen på ulike steder. Kjenner du ikke at den er kald, er du bedøvd. Med tårer i øynene svarte jeg gjentatte ganger “kald”, “kald”, “kald”, “kald”  og “kanskje lunka” mens isbiten strøk nedover kroppen min. Dermed ble epiduralplanen skrinlagt, og jakten på annen lindring mot smertene intensivert. Jeg fikk beskjed om at Smerteteamet skulle komme og snakke med meg neste dag. For meg kunne det like godt vært neste år, jeg skjønte ikke hvordan jeg i det hele tatt skulle overleve til dagen etter.

Jeg aner ikke hvor mye smertestillende, beroligende og eventuelt annet jeg fikk disse dagene, men det skal jeg finne ut. Det er nok ikke pent. Til slutt fant legene endelig en kombinasjon av medikamenter som fungerte på meg. Jeg får dem gjennom en smertepumpe som er festet til låret mitt. Gjennom nålen pumpes medisinene ut hele døgnet. I tillegg til fungerende smertelindring, og en forsikring om at jeg var “veldig uheldig”, har jeg nå en masse kunnskap om kroppen min som jeg strengt tatt håper at jeg ikke får bruk for igjen. For eksempel:

– Jeg tåler morfin svært dårlig, og hadde blitt en elendig morfinist.
– Epidural slutter av en eller annen grunn å fungere på meg.
– Jeg har lavt blodtrykk i utgangspunktet, det betyr IKKE nødvendigvis at smertelindringen må skrus ned.

DAGENS ANTREKK: Vårens smertepumper kommer i nette, svarte vesker som matcher fint til de blå sykehuspysjene.

DAGENS ANTREKK: Vårens smertepumper kommer i nette, svarte vesker som matcher fint til de blå sykehuspysjene.

Etter at smertelindringen var på plass, har jeg øvd meg på alt jeg egentlig skal bruke tiden på. Reise meg. Puste dypt. Spise. Drikke.

Alt som kan hjelpe meg fra å være effektivt lenket til senga ved hjelp av intravenøs væske, kateter (så jeg skulle slippe å gå på do) og dren (som leder væske fra såret). En typisk samtale fra den perioden:

Nattevakten kommer inn og ser til meg i tre-tida, og jeg våkner.
Jeg: Øh, hvor er jeg?
Nattevakten: Haukeland. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?
Jeg: Ja, kanskje du kan hjelpe meg på do.
Nattevakten ser litt rådvill ut: Eh, ja, ok.
Jeg: Å, ja, det var sant. Jeg går jo ikke på do. Nei, da var det ikke noe. God natt.
Nattevakten: God natt.

Etter at det begynte å gå fremover, har det gått fort. Ungene kom på besøk igjen fredag, etter at jeg ikke hadde maktet å ha dem på besøk dagene før. For meg er det selve definisjonen på ekstrem smerte, at den er så sterk at jeg tror ungene ville blitt skremt av å se meg. Derfor var det et sterkt sunnhetstegn å få dem tilbake. Smertene jeg har i dag, lever jeg veldig godt med. Jeg gir de en 2-3 på skalaen. Helga ble egentlig ganske fin. Jeg har fått masse meldinger, bilder, brev, gaver levert på sykehuset, musikktips, spillelister (hører på “balsam og balsamico for sjelen!” i dette øyeblikk) og ikke minst fikk jeg dette bildet på selveste Kvinnedagen:

MARATONKVINNENE: Jeg er fortsatt målløs over at mine gode kollegaer og venner fra BT løp halvmaraton i Paris med "Heia Heidi" på seg.

MARATONKVINNENE: Jeg er fortsatt målløs over at mine gode kollegaer og venner fra BT løp halvmaraton i Paris med “Heia Heidi” på seg.

Mine fantastiske kollegaer og venner i Bergens Tidende løp halvmaraton i Paris, med “Heia Heidi” på t-skjortene. Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Alle burde få oppleve den følelsen jeg fikk da jeg så det bildet. Ulempen er selvsagt at nå må jeg jo bare pent være med og løpe neste år. Men, det er et fint mål å ha.

BARNE-TV-TID: Dagens høydepunkt er å ha ungene på besøk.

BARNE-TV-TID: Dagens høydepunkt er å ha ungene på besøk.

I tillegg har venner og familie passet ungene og stilt opp på kort varsel, så Ingebjørn har kunnet være hos meg på sykehuset når det sto på som verst. Så, selv om jeg må lære å leve med stomi i noen måneder (den er heldigvis bare midlertidig), selv om jeg må begynne med cellegift om noen uker og selv om veien fortsatt er lang, så er jeg akkurat nå sterkest preget av følelsen av at jeg er utrolig heldig. At det er mulig å komme gjennom selv de verste prøvelser, selv om det av og til bare er tiden som kan hjelpe. Og at det hjelper ufattelig å ha så mange gode mennesker i livet som vi har, og som bare vil en godt. Det betyr egentlig alt.

Stålsetter meg for et sjumilssteg

Da jeg var 20 år, fikk moren min leukemi. Hun trengte benmargstransplantasjon, og det kunne bare gjøres i Oslo, 50 mil unna hjemstedet vårt. Mamma skulle være borte i flere måneder og vi fikk antydet at det var omtrent 70 prosent sjanse for at hun ville overleve.

Den siste helgen jeg var hjemme, så vi på lysbilder fra da vi barna var små. Mamma nevnte noen ting hun ville at jeg skulle ha, og noe hun ville at søsknene mine skulle ha. Hun lærte meg å lage blomkålsuppa som jeg er så glad i. Jeg skjønte hvorfor hun gjorde det. Hun var redd for at hun aldri mer skulle lage den til meg.

Mamma kom heldigvis hjem igjen. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å pakke før avreisen til Oslo, og jeg er uendelig glad for at jeg slipper å pakke med det perspektivet hun måtte ha.

Likevel har helga vært tung. Det har vært regn ute og en god del tårer inne. Den første, og desidert letteste, etappen på veien mot et kreftfritt liv er nå overstått. Fem dager med stråling gikk veldig greit. Jeg leser at en kan oppleve trøtthet så lenge som ett år etter stråling, men det orker jeg ikke å forholde meg til akkurat nå. Nå venter den o’store operasjonen. Den som skal fjerne hele svulsten og forhåpentligvis alle kreftceller.

Fredag ble jeg formelt lagt inn, og å bli lagt inn tar lenger tid enn selve operasjonen er forventet å ta. Det tok nesten en hel dag og innebar: Blodprøver, ta opp innkomstjournal, samtale med anestesilege, samtale med kirurg, samtale med fysioterapeut og opptegning av hvor en eventuell stomi skal sitte. I tillegg hadde jeg stråling og samtale med lege på kreftavdelingen den dagen.

Noe av det siste som skjedde, var at jeg fikk informasjon om selve operasjonen. Legen gikk gjennom hva som skal skje, konsekvenser av inngrepet og mulige komplikasjoner. I kjapp rekkefølge kom: Blærelammelse (midlertidig eller permanent), stomi (utlagt tarm, midlertidig eller permanent), lekkasje og reoperasjon, nerveskader, blødninger og infeksjoner. Om jeg ikke fikk stomi, risikerte jeg å måtte leve med diaré eller forstoppelser. Tarmen min ville være som “et stivt rør” der den ble sydd sammen.

Før jeg skriver mer, må jeg bare understreke at jeg er utrolig takknemlig for at jeg får all den behandlingen jeg får. Jeg er overlykkelig over at jeg bor i Norge, og ikke for eksempel USA hvor jeg kunne risikert å gå personlig konkurs som følge av dette. Opplevelsene mine med Haukeland er så langt utrolig gode, og jeg kommer til å skrive mer om det siden. Jeg har full forståelse for at legene må gå gjennom lista over bivirkninger og komplikasjoner, selv om det er tøft å få det listet opp. Men, når det er sagt, så var det noen ting ved den samtalen som gjorde at helga ble ekstra tung.

Jeg ble blant annet fortalt at de vil “skrelle bort det meste på venstre side av bekkenet”. Det uttrykket reagerte jeg på. For meg er ikke det et greit uttrykk å bruke om inngrep i en menneskekropp, når den kroppen sitter foran deg og er fullstendig levende. Det var min kropp det var snakk om, og jeg skal forhåpentligvis bare gjennom denne ene operasjonen. Dette er ikke hverdagskost for meg. For hva betyr det egentlig å “skrelle bort det meste på venstre side av bekkenet”? Det gir ikke særlig mening for meg som pasient. De bildene jeg umiddelbart så for meg, var at alt var borte og at det bare ville være et søkk i magen igjen.

Det viktigste i kreft- og sykehusverdenen er at pasienten skal bli frisk. Det er selvsagt det viktigste for meg også, og jeg er fortsatt overlykkelig over at jeg skal bli det. Men det er ikke irrelevant hvordan livet mitt etter kreften blir. Det må være lov å kunne glede seg over å skulle bli frisk, samtidig som jeg er opptatt av hvilke endringer i livet fortsettelsen vil innebære.

Derfor spurte jeg også litt om stomi (utlagt tarm). Såvidt jeg vet, kjenner jeg ingen som har det. Jeg fikk vite at legen regnet det som sannsynlig, men at det var da ikke noe problem. Jeg fikk kjenne etter på magen når jeg våknet.

KANSKJE BLIR DET HER, KANSKJE BLIR DET DER: Noe sier meg at sykepleieren som tegnet inn mulige stomi-punkter, ikke var en kløpper i kunst- og håndverk på skolen.

KANSKJE BLIR DET HER, KANSKJE BLIR DET DER: Noe sier meg at sykepleieren som tegnet inn mulige stomi-punkter, ikke var en kløpper i kunst- og håndverk på skolen.

Det kan godt hende at legen (som forresten ikke skal være med på selve operasjonen) oppfattet samtalen vi hadde, som helt grei. Jeg sa lite om det jeg har skrevet her. Jeg var sliten etter å ha sovet dårlig, og hadde en lang sykehusdag med mye informasjon bak meg. Dessuten var jeg satt ut. I stedet for å gå hjem med en følelse av at “dette blir tøft, men det skal gå bra” gikk jeg inn i helga med følelsen av at “jeg blir kanskje frisk, men livet kommer til å bli helt jævlig likevel”.

Det er mulig noen vil synes jeg er hårsår, men jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig å bruke uttrykk som å “skrelle bort” en del av kroppen. Jeg skjønner heller ikke at det er nødvendig å avfeie meg med å si at stomi ikke er noe problem. Det hadde hjulpet veldig å få høre at “jeg skjønner at det vil være en stor endring for deg, men om det blir sånn, vil du få mye informasjon og opplæring etter operasjonen. Du kan få snakke med andre som har opplevd det samme, og det kommer til å gå helt fint.” For eksempel.

Den følelsen jeg gikk hjem med fredag ettermiddag tok det lang tid å riste av seg. Ord betyr mye. Det vet jeg godt, som journalist. Jeg har opplevd at en leser truet med å si opp abonnementet sitt, på grunn av ett ord jeg skrev. (Jeg brukte “ferie” i stedet for “avspasering for overtid”, et sted i en sak om lærere.)

Legen min på kreftavdelingen klarer å snakke med meg, så jeg går ut fra kontoret hennes med mot og hevet hode. Hun er ærlig (alle leger jeg har møtt har vært ærlige, det er bare at noen er så brutalt ærlige), men hun klarer å få meg til å se lyspunktene og tenke mest på det som er positivt. Hun gjentar at jeg skal bli helt frisk, at vi bare kan planlegge fremtida vår og at vi kan gjennomføre det vi allerede har planlagt.

Når jeg nå pakker sykehusbagen, har jeg ordene hennes i hodet.

MED HJERTET I HÅNDEN: Dette hjertet plukket eldstejenta ut til meg få dager etter at jeg fikk vite at jeg var syk. Nå er det alltid med på sykehuset.

MED HJERTET I HÅNDEN: Eldstejenta vår plukket ut dette til meg få dager etter at jeg fikk vite at jeg var syk.  Det er alltid med på sykehuset.