Stålsetter meg for et sjumilssteg

Da jeg var 20 år, fikk moren min leukemi. Hun trengte benmargstransplantasjon, og det kunne bare gjøres i Oslo, 50 mil unna hjemstedet vårt. Mamma skulle være borte i flere måneder og vi fikk antydet at det var omtrent 70 prosent sjanse for at hun ville overleve.

Den siste helgen jeg var hjemme, så vi på lysbilder fra da vi barna var små. Mamma nevnte noen ting hun ville at jeg skulle ha, og noe hun ville at søsknene mine skulle ha. Hun lærte meg å lage blomkålsuppa som jeg er så glad i. Jeg skjønte hvorfor hun gjorde det. Hun var redd for at hun aldri mer skulle lage den til meg.

Mamma kom heldigvis hjem igjen. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å pakke før avreisen til Oslo, og jeg er uendelig glad for at jeg slipper å pakke med det perspektivet hun måtte ha.

Likevel har helga vært tung. Det har vært regn ute og en god del tårer inne. Den første, og desidert letteste, etappen på veien mot et kreftfritt liv er nå overstått. Fem dager med stråling gikk veldig greit. Jeg leser at en kan oppleve trøtthet så lenge som ett år etter stråling, men det orker jeg ikke å forholde meg til akkurat nå. Nå venter den o’store operasjonen. Den som skal fjerne hele svulsten og forhåpentligvis alle kreftceller.

Fredag ble jeg formelt lagt inn, og å bli lagt inn tar lenger tid enn selve operasjonen er forventet å ta. Det tok nesten en hel dag og innebar: Blodprøver, ta opp innkomstjournal, samtale med anestesilege, samtale med kirurg, samtale med fysioterapeut og opptegning av hvor en eventuell stomi skal sitte. I tillegg hadde jeg stråling og samtale med lege på kreftavdelingen den dagen.

Noe av det siste som skjedde, var at jeg fikk informasjon om selve operasjonen. Legen gikk gjennom hva som skal skje, konsekvenser av inngrepet og mulige komplikasjoner. I kjapp rekkefølge kom: Blærelammelse (midlertidig eller permanent), stomi (utlagt tarm, midlertidig eller permanent), lekkasje og reoperasjon, nerveskader, blødninger og infeksjoner. Om jeg ikke fikk stomi, risikerte jeg å måtte leve med diaré eller forstoppelser. Tarmen min ville være som “et stivt rør” der den ble sydd sammen.

Før jeg skriver mer, må jeg bare understreke at jeg er utrolig takknemlig for at jeg får all den behandlingen jeg får. Jeg er overlykkelig over at jeg bor i Norge, og ikke for eksempel USA hvor jeg kunne risikert å gå personlig konkurs som følge av dette. Opplevelsene mine med Haukeland er så langt utrolig gode, og jeg kommer til å skrive mer om det siden. Jeg har full forståelse for at legene må gå gjennom lista over bivirkninger og komplikasjoner, selv om det er tøft å få det listet opp. Men, når det er sagt, så var det noen ting ved den samtalen som gjorde at helga ble ekstra tung.

Jeg ble blant annet fortalt at de vil “skrelle bort det meste på venstre side av bekkenet”. Det uttrykket reagerte jeg på. For meg er ikke det et greit uttrykk å bruke om inngrep i en menneskekropp, når den kroppen sitter foran deg og er fullstendig levende. Det var min kropp det var snakk om, og jeg skal forhåpentligvis bare gjennom denne ene operasjonen. Dette er ikke hverdagskost for meg. For hva betyr det egentlig å “skrelle bort det meste på venstre side av bekkenet”? Det gir ikke særlig mening for meg som pasient. De bildene jeg umiddelbart så for meg, var at alt var borte og at det bare ville være et søkk i magen igjen.

Det viktigste i kreft- og sykehusverdenen er at pasienten skal bli frisk. Det er selvsagt det viktigste for meg også, og jeg er fortsatt overlykkelig over at jeg skal bli det. Men det er ikke irrelevant hvordan livet mitt etter kreften blir. Det må være lov å kunne glede seg over å skulle bli frisk, samtidig som jeg er opptatt av hvilke endringer i livet fortsettelsen vil innebære.

Derfor spurte jeg også litt om stomi (utlagt tarm). Såvidt jeg vet, kjenner jeg ingen som har det. Jeg fikk vite at legen regnet det som sannsynlig, men at det var da ikke noe problem. Jeg fikk kjenne etter på magen når jeg våknet.

KANSKJE BLIR DET HER, KANSKJE BLIR DET DER: Noe sier meg at sykepleieren som tegnet inn mulige stomi-punkter, ikke var en kløpper i kunst- og håndverk på skolen.

KANSKJE BLIR DET HER, KANSKJE BLIR DET DER: Noe sier meg at sykepleieren som tegnet inn mulige stomi-punkter, ikke var en kløpper i kunst- og håndverk på skolen.

Det kan godt hende at legen (som forresten ikke skal være med på selve operasjonen) oppfattet samtalen vi hadde, som helt grei. Jeg sa lite om det jeg har skrevet her. Jeg var sliten etter å ha sovet dårlig, og hadde en lang sykehusdag med mye informasjon bak meg. Dessuten var jeg satt ut. I stedet for å gå hjem med en følelse av at “dette blir tøft, men det skal gå bra” gikk jeg inn i helga med følelsen av at “jeg blir kanskje frisk, men livet kommer til å bli helt jævlig likevel”.

Det er mulig noen vil synes jeg er hårsår, men jeg skjønner ikke at det skal være nødvendig å bruke uttrykk som å “skrelle bort” en del av kroppen. Jeg skjønner heller ikke at det er nødvendig å avfeie meg med å si at stomi ikke er noe problem. Det hadde hjulpet veldig å få høre at “jeg skjønner at det vil være en stor endring for deg, men om det blir sånn, vil du få mye informasjon og opplæring etter operasjonen. Du kan få snakke med andre som har opplevd det samme, og det kommer til å gå helt fint.” For eksempel.

Den følelsen jeg gikk hjem med fredag ettermiddag tok det lang tid å riste av seg. Ord betyr mye. Det vet jeg godt, som journalist. Jeg har opplevd at en leser truet med å si opp abonnementet sitt, på grunn av ett ord jeg skrev. (Jeg brukte “ferie” i stedet for “avspasering for overtid”, et sted i en sak om lærere.)

Legen min på kreftavdelingen klarer å snakke med meg, så jeg går ut fra kontoret hennes med mot og hevet hode. Hun er ærlig (alle leger jeg har møtt har vært ærlige, det er bare at noen er så brutalt ærlige), men hun klarer å få meg til å se lyspunktene og tenke mest på det som er positivt. Hun gjentar at jeg skal bli helt frisk, at vi bare kan planlegge fremtida vår og at vi kan gjennomføre det vi allerede har planlagt.

Når jeg nå pakker sykehusbagen, har jeg ordene hennes i hodet.

MED HJERTET I HÅNDEN: Dette hjertet plukket eldstejenta ut til meg få dager etter at jeg fikk vite at jeg var syk. Nå er det alltid med på sykehuset.

MED HJERTET I HÅNDEN: Eldstejenta vår plukket ut dette til meg få dager etter at jeg fikk vite at jeg var syk.  Det er alltid med på sykehuset.

Advertisements

7 thoughts on “Stålsetter meg for et sjumilssteg

  1. Ord kan både hele & skade. All ære til dem som tar ditt perspektiv og kombinerer ærlighet med medmenneskelighet. Få ting er viktigere – i alle relasjoner. Takk for st du deler, Heidi! Jeg heier på deg, og på alle som gjør deg godt på din vei.

    Like

  2. Takk for historiene dine. Tøff lesning fordi det er lett å sette seg inn i at noen av ordene du fikk gjorde vondt…selv om du er takknemlig for den behandlingen du får ellers. Sender deg masse energi og gode ord i tankene mine nå, og spesielt i morra. Varm klem fra Ida

    Like

  3. Du skriver så godt og så oppriktig om dette, Heidi. Jeg håper du får mange, mange lesere, også i helsevesenet. Ditt poeng om ordene vi bruker er så viktig. Ingen burde snakke om en levende kropp på den måten. Stort lykke til med operasjonen – jeg tenker på deg. klem fra Katrine

    Like

  4. Støttar deg fullt og heilt. Ord kan byggja opp og riva ned både mot og styrke. Lykke til! Håper du slepp permanent stomi, men må du, så går det også. Me menneske er enormt tilpassingsdyktige. Nydeleg hjarte!

    Like

    • Takk, Siri. Du vet jo hva jeg snakker om. Hjertet har vært helt strålende. Ungene fant selv ut at de skulle sende gode tanker i det hver gang de besøkte meg, så jeg er blitt utrolig glad i det.

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s