Det du ikke vet kan du få sinnsykt vondt av

Noen ganger er det godt å ikke vite hva du har i vente, og jeg er sjeleglad for at jeg visste lite om hvordan uka som har gått skulle bli. Jeg hadde lest meg opp på forhånd, snakket med folk som hadde gått gjennom lignende operasjoner og trodde jeg var så godt forberedt som jeg kunne bli. Men ingenting kunne forberedt meg på det som ventet, og det er jeg glad for.

FUCK YOU, KREFTEN: Noen ganger er det alt annet enn ålreit.

FUCK YOU, KREFTEN: Noen ganger er det alt annet enn ålreit.

I dag er det akkurat én uke siden vi troppet opp på Haukeland for operasjonen som skulle fjerne kreftsvulsten i meg, forhåpentligvis for evig og alltid. Jeg hadde fått beskjed om å møte 07, selv om operasjonen var utpå dagen. Jeg hadde fastet i et døgn og stort sett levd på lakserende midler, så jeg var sjeleglad for at tredje sesong av “House of Cards” kom akkurat denne helgen, for å si det sånn.

VENTER PÅ AT NOE SKAL SKJE: I kantina hjalp Claire og Francis oss med å få tiden til å gå mens vi ventet på at operasjonsteamet skulle være klare.

VENTER PÅ AT NOE SKAL SKJE: I kantina på Haukeland hjalp ekteparet Underwood oss med å få tiden til å gå mens vi ventet på at operasjonsteamet skulle bli klare.

I 12-tiden ble jeg kalt ned til operasjonssalen. Jeg tok på meg sykehusskjorta, la meg opp i senga, sa farvel til mannen min og kjente litt på alvoret. Anestesisykepleier Camilla fikk meg raskt på andre tanker. Hun hadde på glad musikk mens hun satte venflon, småpratet, skrev lykkehilsner på plastrene mine og klarte å få meg i godt humør. Hun snudde dagen min og fikk meg nesten til å glemme epiduralen jeg grudde meg til. Det betyr så mye at det er mennesker som henne som møter redde og sårbare pasienter.

SNART KLAR: Og ikke fullt så skremt, takket være anestesisykepleier Camilla.

SNART KLAR: Og ikke fullt så skremt, takket være anestesisykepleier Camilla.

Anestesilegen kom, men hun var også bare hyggelig og ikke minst dyktig. Jeg har hatt epidural ved to fødsler, og husker ikke at de gjorde vondt å sette da, men jeg regnet med det ville kjennes mer når du ikke holder på å rives i stykker i smerter. Det gjorde det egentlig ikke, så jeg trakk et lettelsens sukk og lot narkosen synke inn.

Rundt fire timer senere våknet jeg på oppvåkningen, adskilt med skillevegger fra fire-fem andre pasienter i samme situasjon. Jeg forsøkte å kjenne på magen min, men kjente bare masse bandasjer. En sykepleier kom raskt bort og jeg fikk bekreftet noe av det jeg lurte mest på: “Fikk jeg stomi?”

Litt etter fikk Ingebjørn komme på lynvisitt. Besøk er egentlig ikke tillatt på oppvåkningen, fordi pasientene skal skjermes mest mulig. Han hadde snakket med en av kirurgene som opererte, og alt hadde gått fint. De fikk fjernet alt og operasjonen gikk etter planen. Jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hvor mange mennesker som var involvert i operasjonen, som reddet livet mitt. Det var i hvert fall et titalls personer, og de hadde alle bidratt til at jeg nå egentlig var kreftfri. Jeg følte meg ufattelig heldig og sluknet, høy og begeistret.

Første natten på oppvåkningen gikk greit, og epiduralen lindret smertene. Dermed ble jeg overført til en normal sengepost med lavere bemanning dagen etter. Igjen var jeg ekstremt heldig og ble trillet inn på et enerom, så ungene kunne komme på besøk når som helst. De kom en kort tur samme dag, og det var helt ufattelig godt å få en klem av dem, stryke dem over håret og kjenne på dem igjen.

Natt to sovnet jeg med en god følelse og en innsovningstablett. To timer senere, ved midnatt, våknet jeg med alt annet enn en god følelse. Jeg hadde vondt, og det ble raskt verre. Jeg dro raskt i min eneste kontakt med omverdenen, den røde tråden ved siden av senga som setter i gang alarmen som varsler de ansatte. Etter kort tid hadde jeg så vondt at jeg slet med å puste skikkelig, tårene sto og panikken og angsten skyllet over meg. Smertene lot seg ikke stoppe, de var uten pause og vanvittige selv i forhold til fødselssmerter. I motsetning til på oppvåkningen, hvor du er under konstant overvåking, har de ansatte på post ansvar for mange pasienter. Det kan ta litt tid før de kommer, og de minuttene føltes eviglange. På post er du ikke koblet til masse overvåkingsinstrumenter, og all nødvendig informasjon som puls og trykk tar litt lenger tid å skaffe. Tid som jeg på ingen måte følte at jeg hadde akkurat da.

Sykepleierne ba meg si hvor sterke smertene var på en skala fra én til ti, hvor ti er det verste. Det var lite jeg klarte å kommunisere der og da, men jeg fikk sagt “ti”.

De neste døgnene er mildt sagt vage for meg. Jeg er usikker på hvor mye jeg husker, og om alt jeg husker er riktig. Om det er noe som kan kalles “smertehelvete” så var det der jeg var. Det er først nå jeg i det hele tatt orker å tenke tilbake. På et tidspunkt klarte jeg å dra ut hele alarmknappen, og med magesmerter av en annen verden klarte jeg på ingen måte å bevege meg og varsle noen. Løsningen ble å ringe Ingebjørn, som var hjemme for å legge ungene, og få ham til å ringe avdelingen.

Jeg husker følelsen av hvor hjelpeløs og fullstendig prisgitt du er helsepersonellet rundt deg. Hvor sterk angsten var når smertene bygde seg opp og det ikke var noen effektiv lindring. Og så husker jeg øyeblikk som da den fantastiske kreftsykepleieren Elisabeth kom og satte seg hos meg mens vi ventet på at ny medisin skulle ha effekt. “Du skal ikke ha det sånn. Dette skal vi klare å snu” sa hun og masserte føttene mine for å få meg til å slappe av. Fortsatt får jeg tårer i øynene bare av å tenke på at hun klarte å få meg litt tryggere i et av mine absolutt mørkeste øyeblikk.

Vel, jeg måtte til slutt tilbake på oppvåkningen. Tilbake til start på et vis. En anestesilege satte ny epidural, og spenningen var stor da effekten skulle testes. Det gjøres med en isbit som legges inntil kroppen på ulike steder. Kjenner du ikke at den er kald, er du bedøvd. Med tårer i øynene svarte jeg gjentatte ganger “kald”, “kald”, “kald”, “kald”  og “kanskje lunka” mens isbiten strøk nedover kroppen min. Dermed ble epiduralplanen skrinlagt, og jakten på annen lindring mot smertene intensivert. Jeg fikk beskjed om at Smerteteamet skulle komme og snakke med meg neste dag. For meg kunne det like godt vært neste år, jeg skjønte ikke hvordan jeg i det hele tatt skulle overleve til dagen etter.

Jeg aner ikke hvor mye smertestillende, beroligende og eventuelt annet jeg fikk disse dagene, men det skal jeg finne ut. Det er nok ikke pent. Til slutt fant legene endelig en kombinasjon av medikamenter som fungerte på meg. Jeg får dem gjennom en smertepumpe som er festet til låret mitt. Gjennom nålen pumpes medisinene ut hele døgnet. I tillegg til fungerende smertelindring, og en forsikring om at jeg var “veldig uheldig”, har jeg nå en masse kunnskap om kroppen min som jeg strengt tatt håper at jeg ikke får bruk for igjen. For eksempel:

– Jeg tåler morfin svært dårlig, og hadde blitt en elendig morfinist.
– Epidural slutter av en eller annen grunn å fungere på meg.
– Jeg har lavt blodtrykk i utgangspunktet, det betyr IKKE nødvendigvis at smertelindringen må skrus ned.

DAGENS ANTREKK: Vårens smertepumper kommer i nette, svarte vesker som matcher fint til de blå sykehuspysjene.

DAGENS ANTREKK: Vårens smertepumper kommer i nette, svarte vesker som matcher fint til de blå sykehuspysjene.

Etter at smertelindringen var på plass, har jeg øvd meg på alt jeg egentlig skal bruke tiden på. Reise meg. Puste dypt. Spise. Drikke.

Alt som kan hjelpe meg fra å være effektivt lenket til senga ved hjelp av intravenøs væske, kateter (så jeg skulle slippe å gå på do) og dren (som leder væske fra såret). En typisk samtale fra den perioden:

Nattevakten kommer inn og ser til meg i tre-tida, og jeg våkner.
Jeg: Øh, hvor er jeg?
Nattevakten: Haukeland. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?
Jeg: Ja, kanskje du kan hjelpe meg på do.
Nattevakten ser litt rådvill ut: Eh, ja, ok.
Jeg: Å, ja, det var sant. Jeg går jo ikke på do. Nei, da var det ikke noe. God natt.
Nattevakten: God natt.

Etter at det begynte å gå fremover, har det gått fort. Ungene kom på besøk igjen fredag, etter at jeg ikke hadde maktet å ha dem på besøk dagene før. For meg er det selve definisjonen på ekstrem smerte, at den er så sterk at jeg tror ungene ville blitt skremt av å se meg. Derfor var det et sterkt sunnhetstegn å få dem tilbake. Smertene jeg har i dag, lever jeg veldig godt med. Jeg gir de en 2-3 på skalaen. Helga ble egentlig ganske fin. Jeg har fått masse meldinger, bilder, brev, gaver levert på sykehuset, musikktips, spillelister (hører på “balsam og balsamico for sjelen!” i dette øyeblikk) og ikke minst fikk jeg dette bildet på selveste Kvinnedagen:

MARATONKVINNENE: Jeg er fortsatt målløs over at mine gode kollegaer og venner fra BT løp halvmaraton i Paris med "Heia Heidi" på seg.

MARATONKVINNENE: Jeg er fortsatt målløs over at mine gode kollegaer og venner fra BT løp halvmaraton i Paris med “Heia Heidi” på seg.

Mine fantastiske kollegaer og venner i Bergens Tidende løp halvmaraton i Paris, med “Heia Heidi” på t-skjortene. Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Alle burde få oppleve den følelsen jeg fikk da jeg så det bildet. Ulempen er selvsagt at nå må jeg jo bare pent være med og løpe neste år. Men, det er et fint mål å ha.

BARNE-TV-TID: Dagens høydepunkt er å ha ungene på besøk.

BARNE-TV-TID: Dagens høydepunkt er å ha ungene på besøk.

I tillegg har venner og familie passet ungene og stilt opp på kort varsel, så Ingebjørn har kunnet være hos meg på sykehuset når det sto på som verst. Så, selv om jeg må lære å leve med stomi i noen måneder (den er heldigvis bare midlertidig), selv om jeg må begynne med cellegift om noen uker og selv om veien fortsatt er lang, så er jeg akkurat nå sterkest preget av følelsen av at jeg er utrolig heldig. At det er mulig å komme gjennom selv de verste prøvelser, selv om det av og til bare er tiden som kan hjelpe. Og at det hjelper ufattelig å ha så mange gode mennesker i livet som vi har, og som bare vil en godt. Det betyr egentlig alt.

Advertisements

10 thoughts on “Det du ikke vet kan du få sinnsykt vondt av

  1. Jeg føl(g)er med deg og er utrolig imponert over måten du takler det hele på og ikke minst at du klarer å skrive om det så kort tid etter. Mulig det er god terapi. Jeg heier også på deg, selv uten å løpe halvmaraton. Mange gode klemmer

    Like

  2. Hei Heidi! Du skriver helt fantastisk fint:) jeg er en 21 år gammel jente som studerer design. Moren min gikk bort for ca en mnd siden da hun etter en 10 år lang kamp ikke orket mere. Til poenget mitt, moren min måtte ha smerte pumpe nesten hele tiden og hun ergret seg alltid over hvor stygge og upassende de var. Så jeg drev derfor å sydde ulike typer til hun slik at hun kunne matche med det hun hadde på seg eller slik at hun kunne føle seg “litt” finere.. Jeg studerer industriell design og vurderer å gjøre en “greie” ut av dette, hvis dette kan være hvertfall en liten oppløfter å måtte slippe å bære rundt på disse sorte posene. Derfor spør jeg deg som har vært bruker om det hadde vært interessant for deg? Forstår veldig godt om du ikke vil svare men det hadde vært til fantastisk hjelp! Lykke til videre:)

    Like

    • Hei Helene,
      Tusen takk for utrolig fine ord. Og så trist å høre om moren din. Jeg har selv hatt en mor som har hatt kreft, og jeg føler virkelig med deg! Så fint at du sydde vesker til smertepumpen for henne! Jeg synes det er en god ide! Det er ingen grunn til at de bare skal være svarte. Jeg hadde ikke smertepumpe så lenge at jeg tenkte så mye på det, jeg var bare sjeleglad for at jeg endelig fikk god smertelindring. Men alt som normaliserer og tar bort “sykdsomspreget” på alt som har med behandlingen å gjøre, er jeg veldig for. Lykke, lykke til!
      Beste hilsen Heidi

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s