De ti beste tingene ved å få REISE HJEM! (og det jeg kommer til å savne)

BACK IN TOWN: Endelig tilbake, hjemme i Lyckliga gatan. Med sol og total lykke. Jeg gråt omtrent fra Kalfaret og hjem til Nøstet.

Når jeg snur meg en siste gang og ser ned korridoren på post 1, 4. etasje, Haukeland sykehus, er det akkurat som om jeg hører Robin Wrights stemme i hodet: “Run, Forrest, Run!” Løp, mens du ennå har sjansen. Jeg har ikke utpreget mange likheter med Forrest Gump (tror jeg), og jeg kan strengt tatt ikke løpe akkurat nå. Men, for bare én uke siden føltes det helt utenkelig at jeg noensinne skulle komme ut herfra. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg et par middelaldrende menn, litt fremoverbøyd, i store, uformelige sykehuspysjer. De flytter seg sakte mens en arm drar med seg stålstativet med intravenøse medisiner, væske eller næring. Det virker helt utenkelig at de skal komme seg ut herfra, og som et mirakel at jeg har klart det. Men jeg vet hvor ekstremt fort ting kan snu. Det er forbausende hvor fort kroppen kan streike, og minst like forbausende hvor fort den kan komme seg igjen. Det er håp nesten samme hvor ille ting kan se ut.

De siste dagene har det stort sett bare gått oppover. Jeg er koblet av smertepumpa, og er ikke lenket til noe lenger. Det hendte faktisk jeg glemte å ta med meg smertepumpa noen ganger på slutten og husket den akkurat idet den deiset i gulvet bak meg. Heldigvis førte ikke uhellene mine til at den ble dratt ut noen gang.

Så, med bagen full av resepter, bandasjer, sykmelding og legeerklæringer, har legene (det vil vel egentlig si sykepleierne, jeg har knapt sett en lege på flere dager og det er et godt tegn) bestemt seg for å sende meg tilbake i verden igjen. Etter halvannen uke med gigantiske nedturer og oppturer, er jeg så utrolig klar. Her er det jeg gleder meg aller mest til:

1. Legge ungene. Soleklart nummer én. Sorry ektemann, men å lese på senga, synge og få godnattklem av jentene våre slår alt.

2. Våkne opp til mannen min, i stedet for denne utsikten:

UTSIKTEN: Verken den beste eller verste utsikten å våkne til, men jeg kommer ikke til å savne utsikten fra rom 426 i 4. etasje på Haukeland.

3. Få ro og fred. På sykehuset skal folk bli friske, det er ikke noe hvilehjem. Har du hatt en dårlig natt, er det blodtrykkmålinger, medisinrunder og så videre fra 7.30 uansett. Jeg gleder meg til å slippe å høre alarmen fra alle de andre som trenger hjelp, den går faktisk i alle rom på posten, døgnet rundt, hver gang noen drar i snora si. Og jeg kommer ikke til å savne besøkene fra biblioteket, Røde Kors-tralla og bildesentralen når jeg forsøker å hvile.

ALARM: Denne gangen var det én av pasientene noen rom bortenfor.

4. Spise akkurat det jeg vil i stedet for gårsdagens middag:

TIRSDAGENS MIDDAG: Dette bildet er ekte, men det yter egentlig ikke gjennomsnittsmiddagen rettferdighet. Det må også nevnes at det var grønnsaker til, frosne erter og mais, men det er ikke jeg så glad i.

5. Å se himmelen igjen. Og sola!

6. Å ikke tilbringe 20 timer av døgnet i denne senga, og å slippe å være omgitt av alt som konstant minner deg om at du er syk.

TERNINGKAST TRE: Ikke utrolig god å ligge i, men jeg kommer virkelig til å savne fjernstyringsfunksjonen på senga.

7. Å klippe av meg dette “armbåndet”

INNLAGT: Du vet du er syk når du går rundt med ett av disse.

8. Å ta en dusj på mitt eget private bad.

9. Å sitte på verandaen og puste frisk luft.

10. Skikkelig kaffe!

Jeg har ikke hatt noe langt sykehusopphold sammenlignet med mange andre, og jeg har vært så nært hjemme at jeg har kunnet få mye besøk. Jeg har tenkt en del på de som må være her mye lenger enn meg. På de som kommer fra Nordfjord eller Hardanger eller Haugesund, og kanskje får lite besøk. Dagene kan være utrolig lange på sykehuset, og det er lett å føle seg institusjonalisert og i hvert fall ikke friskere av å gå rundt i sykehusklær og sove i sykeseng. Jeg tror det er det alle pasienter drømmer om: Å bare være hjemme og gjøre helt vanlige vanlige ting. Det er i hvert fall det jeg drømte om. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for å ha fått den hjelpen jeg har fått og skal få.

Jeg har fått komplisert og moderne behandling og stell. Helt gratis. Når jeg ble syk, var det ikke noe spørsmål, Helse-Norge spyttet i alle nødvendige kroner for å gi meg den aller beste behandlingen. Den som kan gi meg mange, mange flere år sammen med de jeg er glad i. Jeg får nesten tårer i øynene bare av tanken, og hvis det er noen som lurer: Ja, jeg er blitt enda mer lettrørt etter at jeg ble syk. Forhåpentligvis vil også behandlingen jeg får gjøre meg i stand til å produsere massevis av skattekroner også i årene fremover.

Så, når jeg nå skal forlate sykehuset og reise hjem igjen, er det noe jeg kommer til å savne?

1. De mange fantastiske ansatte på sykehuset. Mange av dem er vandrende vitaminpiller som vet når de skal pushe deg litt og når de skal gi deg omsorg og støtte. De fortjener all mulig ros og har vært en daglig påminnelse om hvor godt det offentlige helsevesenet er i Norge. Det kommer jeg ikke til å glemme.

2. Fri tilgang på rusmidler. SPØK! Jeg gleder meg allerede til å slippe smertestillende helt. Det er kanskje delte meninger om dette, men for min del var det bare slitsomt å være konstant ruset og trøtt.

3. Dessert hver dag.

DESSERTKONGEN: Om ikke jeg alltid orker dessert, har jeg alltids en mann som tar det. Digg er det uansett.

4. Av alle ting, er det en ansatt på Haukeland som plukker ut bilder til pasientrommene. Han traff greit med meg med denne “Island of Calm” i Hardangerfjorden. Ingebjørn kommer definitivt til å savne det. Jeg kommer til å klare meg helt greit.

ISLAND OF CALM: Bildet som ble valgt ut til meg. Jeg fikk tilbud om å bytte det dagen etter operasjonen, men var da mer opptatt av andre ting.

Så, nå har jeg over en uke til å trene meg opp igjen og ha det fint før 24 uker med cellegift venter. Mest av alt skal jeg nyte normaliteten. Å se ungene sove fredelig før jeg legger meg. Å høre om det regner på takvinduet om morgenen, eller (og stor jubel!) ikke. Å skru på radioen. Å få høre om hvordan dagen til ungene har vært.

Å tenke over hva som er det beste ved å ikke være på sykehus har vært ukas fineste tankeøvelse.