Kreftlege + kreftpasient = sant

GANSKE ABSURD: Møt mannen min, kreftlegen Ingebjørn.

– Hvilken kreftform ville du valgt, hvis du måtte få en, spør jeg en dag vi er på vei opp til Haukeland.
– Basalcellekarsinom, av den snille typen. Den er helt innkapslet og kommer seg ingen steder. Det er bare å fjerne den. Eventuelt en skikkelig saktmodig og uskyldig prostatakreft, svarer mannen min.

Dette er et eksempel på spesielle samtaler som dukker opp når en ektefelle er kreftlege og den andre plutselig er kreftsyk. Jeg har på ingen måte funnet kjærligheten på kreftavdelingen, vi har vært sammen i over ti år. Mannen min begynte å jobbe på kreftavdelingen på Haukeland for snart to år siden, og jeg ble syk etter det. Hadde kreft vært smittsomt, hadde jeg vært rimelig mistenksom akkurat nå. Jeg får altså mye av behandlingen min på avdelingen til mannen min, av hans kolleger.

Ingebjørn snakker sjelden veldig mye om jobb hjemme. Det er enklest i forhold til taushetsplikt, og det drukner ofte litt i mer presserende samtaler som: Hvordan skal vi løse jobbkveldene som krasjer denne måneden? De gangene han har snakket om jobb, har det ofte vært når han har hatt unge pasienter. På vår alder, gjerne med små barn. Mennesker han og jeg kan identifisere oss med. Det er rart å plutselig være en av familiene han har snakket om.

De siste ukene har vi plutselig snakket om stråling, cellegift, behandling og prognoser. Det er fint å ha “min egen kreftlege” som kan svare på veldig mange spørsmål og som alltid har god tid. Samtidig er han absolutt ikke “min lege”. Derfor har jeg hatt alle samtaler og all oppfølging som normalt ved avdelingen, slik at jeg i størst mulig grad er en helt normal pasient, selv om jeg sikkert kunne hatt noen med ham. Det hadde vært veldig feil for oss begge om “Hvordan gikk strålingen egentlig”-samtalen foregikk på sofaen hjemme.

På et vis har det nok hatt mer å si for Ingebjørn enn for meg at han er kreftlege, etter at jeg ble syk. Han skjønte på en helt annen måte enn meg hva diagnosen og behandlingen innebar. Hva jeg måtte gjennom og hva slags komplikasjoner jeg var utsatt for. Jeg fant ut det meste litt etter litt, og det føles akkurat nå som den eneste måten jeg kunne taklet det på. Like etter at jeg fikk diagnosen, men ikke visste om det var alvorlig eller katastrofalt, var det eneste jeg ville at Ingebjørn skulle si at dette kom til å gå bra. At det gikk bra med de fleste, at jeg var ung og sprek og hadde gått kjapt til lege, så det kom nok til å gå bra. Det sa han aldri. Han ville ikke si noe han ikke kunne være sikker på. Med kreft vet du aldri. At jeg skulle få tarmkreft i min alder, viste allerede at jeg ikke akkurat hadde oddsene på min side. I ettertid har vi snakket en del om den første tida. Han har sagt at det han aller helst ville si, var det jeg ønsket å høre. At det kom til å gå bra. Da CT-bildene var fine og alle resultatene var klare, kunne han endelig si det. Og akkurat da var det utrolig godt å vite at det ikke var noe han sa for å trøste meg.

Hjemme fungerer egentlig Ingebjørn mer som en sykepleier enn en lege for tida. Han finner medisiner til meg, følger med på at jeg får i meg nok væske og mat. Drar meg opp av sofaen, så jeg ikke skal bruke magemusklene og er med ut på turer, så jeg kommer meg i form igjen.

UTE OG REHABILITERER: Bergen badet i sol i helgen, perfekt for min sakte-sakte tur.

Det går fint å gå et stykke, men jeg merker godt at jeg både trenger mer hvile og mer smertestillende enn jeg var forberedt på. Fordi jeg er ung, er jeg kanskje mer utålmodig, og jeg vil helst bare hive alt av smertestillende og gå opp på en fjelltopp så fort som mulig. Aller helst i dag. Sånne ting er det også fint å kunne diskutere med Ingebjørn. Han er i det hele tatt en jeg kan diskutere det meste med. Kanskje fordi han er lege, blir han heller ikke flau for noe. Jeg har utrolig mye støtte i Ingebjørn, men det har mest med at han er den han er og mindre med at han er kreftlege.

Jeg kommer egentlig bare på to tilfeller på sykehuset hvor jeg har dratt fordel av at Ingebjørn er lege på kreftavdelingen.

1. Etter den første samtalen om behandlingen, fikk jeg være med på personalrommet og spise fredagskake.

2. Sist, men ikke minst: Jeg er en av svært få (vil jeg tro) pasienter som får kline med en av legene. Riktignok gjelder det bare denne ene.