Langdistansesykdom

Jeg har aldri vært syk mer enn maks et par uker før. Nå har jeg fått behandling og vært sykmeldt i syv. Det føles allerede som en liten evighet, men jeg er ikke halvveis engang. Neste år på denne tida, håper jeg at jeg skal kunne være med og løpe halvmaraton med denne gjengen her:

MARATONKVINNENE: Kollegaer og venner fra BT som løp halvmaraton i Paris med “Heia Heidi” på seg på kvinnedagen. Neste år satser jeg på å løpe/gå sammen/bak dem.

Det blir sikkert tøft nok, spesielt for meg som ikke er glad i å løpe, men det er det jeg står oppe i nå som er det virkelige maratonet. På mandag skal jeg begynne med cellegift. Tolv kurer over 24 uker. Om alt går etter planen, og det regner jeg jo med at det gjør, er jeg ferdig i september. Akkurat nå føles det uendelig langt frem.

For tida går livet litt i valsetakt: Tung-lett-lett, tung-lett-lett. Jeg kan ha en kjempegod dag, være ute og treffe kjente og nesten føle at livet er som vanlig igjen. Så kan alt forandre seg utover ettermiddagen. Jeg kan bli utrolig kvalm eller få en eller annen diffus smerte. Etter så mange dager med smerter og medikamenter, er det vanskelig å sette fingeren på hva som er galt. Burde jeg ta smertestillende? Kvalmestillende? Sove? Spise?

Og så kommer alle tankene. Er det noe galt nå likevel? I går kveld klarte jeg ikke å få varmen i meg, selv om jeg satt under et teppe med to lag ull og varmepumpa på 26 grader. Holdt jeg på å få feber? Hvorfor det i så fall? Den logiske delen av hjernen min prøver desperat å formidle at det ikke er grunn til bekymring. At jeg kom fra operasjonen uten infeksjoner eller andre komplikasjoner. At jeg kan tenke positivt. Men, det er akkurat som om resten av hodet ikke henger helt med. Det har skjedd så utrolig mye med kroppen, at det er akkurat som om hjernen henger litt etter. Jeg kan våkne midt på natta og bli liggende i timesvis uten å få sove. Er virkelig alle kreftceller borte? Det skal jo bare en ussel celle, som er en kløpper i å gjemme seg, til. Hvor lenge kommer jeg til å tenke slik?

MORRATRYNE: I dag var jeg på CT-skanning før frokost. Bildene skal brukes som sammenligningsgrunnlag på senere kontroller. Selv i en rolig uke behandlingsmessig, blir det turer til Haukeland tre av fem dager.

Hva er jeg egentlig nå? Jeg er kreftfri, men ikke frisk. Jeg er ikke direkte syk, men jeg får masse behandling. Jeg føler meg fortsatt ikke bra, men skal til med måneder med ny behandling likevel. Ingebjørn sier at det å være syk og få behandling og bli frisk er jobben min akkurat nå. Men, det er strengt tatt en ganske kjip jobb, som jeg aldri har søkt på. Og selv om jeg har verdens beste motivasjon i å bli frisk, sliter jeg med å motivere meg innimellom.

De siste ukene har kolleger i Bergens Tidende fått mange priser. Først på Gullparaplyen i Bergen, så på nasjonale SKUP i Tønsberg. Gullparaplyen hadde jeg tenkt meg på, SKUP-prisutdelingen hadde jeg tenkt å se hjemmefra. Den første lørdagen lå jeg bare på sofaen, jeg klarte ikke å sitte oppreist på en stol lenge nok til å være på Gullparaplyen. Da SKUP var, sovnet jeg klokken 21.

I fjor var jeg på SKUP, og BT vant hovedprisen for Janne-saken, sammen med Dagbladet. Vi feiret så jeg tror jeg var bakfull i nesten én uke etterpå. Kontrasten er så utrolig stor til hvordan livet mitt er nå, og hvordan det skiller seg fra livet til venner og kolleger. Jeg savner på ingen måte å være bakfull, men jeg savner det gamle livet mitt og jeg savner å være på jobb.

Så, det er noen tunge dager innimellom. Spesielt når kroppen ikke fungerer helt. Jeg prøver å ta minst mulig smertestillende, fordi jeg er lei av å være trøtt og smådopet. Hittil er rekorden min litt over 24 timer uten noe.

Men, så er det de gode dagene. På søndag var det dåp for mitt hittil eneste tantebarn. Jeg hadde sjekket at alle finklærne var i orden i god tid, noe som er veldig ulikt meg, og gledet meg til at vi skulle være fine, spise god mat og ha en fin dag. Og det ble det. Riktignok måtte jeg ta et par paralgin forte under gudstjenesten, og det hadde ingenting med presten å gjøre, og legge meg litt nedpå før middagen. Men så følte jeg meg helt fin resten av dagen, det var utrolig koselig og det beste av alt var å føle meg som meg selv igjen.

NESTEN SOM FØR: Treåringen min, som har tatt bildet, instruerte poseringen.

Dagen før var det sol og vi var innom noen venner med fantastisk utsikt. De hadde kjøpt inn Munkholm og med tepper og solbriller satt vi ute på verandaen og drakk utepils. Lett hutrende, typisk norsk. Men det var så utrolig fint likevel.

Jeg prøver å holde godt tak i alt det gode, så får jeg heller leve med at dagene av og til føles som en berg- og dalbane og kan romme hele følelsesspekteret. For meg, som ikke er spesielt glad i drama, har det vært slitsomt å venne seg til.

SISTE TIME FØR HELGEFRI: “Sjukehuset” er for tida inne på topp ti over de jeg får meldinger fra.

På mandag starter altså siste og lengste, men forhåpentligvis ikke verste, behandlingsfase. Det som er bra med det, er at jeg da kan begynne å telle ned. 12 cellegiftkurer blir til 11, som blir til 10 og så videre. Og innimellom er jeg sikker på at det skal bli veldig mye fint også. Som til helga, når jeg skal på hyttetur med denne fine gjengen:

GJENGEN MIN: Jeg kunne virkelig ikke skapt en bedre familie i fantasien, enn den jeg har fått. Og disse tre får jeg tilbringe dagene med.