I’m just a toxic girl

NY UKE, NY BEHANDLING: Etter en kur med cellegift, kan jeg konstatere at det nok blir mye bra med det neste halvåret også. Tross alt.

Det er skrevet mange sanger om personer som blir beskrevet som «toxic». Denne utrolig fine av Kings of Convenience for eksempel:

Eller denne ikke fullt så fine med Britney Spears, som jeg innrømmer å ha danset ganske heftig til i småberusede øyeblikk for en del år siden:

I sangene blir beskrivelsen “toxic” brukt om en person som er beruset enten av seg eller av andre. Men jeg er bokstavelig talt Toxic girl.

ONE DOWN: Egentlig skal jeg være kreftfri etter operasjonen, men for sikkerhets skyld og fordi det reduserer tilbakefall, får jeg tolv kurer med cellegift.

I går og dagen før fikk jeg min første cellegiftkur. Den første av tolv. Selv om jeg fikk en litt lettere kur (FLV) denne gangen, var det egentlig denne jeg gruet meg mest til. Nå er det ikke lenger noe fullstendig ukjent, og jeg kan begynne å telle ned. Elleve kurer igjen. Egentlig følte jeg ikke at jeg fikk så mye tid å grue meg på heller, jeg er fortsatt i post-operasjonmodus.

Den siste uka gikk jeg til Haukeland et par ganger, og den siste gangen gikk jeg på 39 minutter. Google estimerer det til en tur på 46 minutter, så dette er bra. I Fløenbakken gikk jeg forbi en litt eldre mann, og det gjorde meg nesten lykkelig.

På et vis skulle jeg gjerne hatt en sånn god uke til, men samtidig var det greit å komme i gang med cellegift. Først de siste dagene før behandlingen var jeg klar til å forholde meg til hva som egentlig skulle skje.

Jeg fikk cellegift intravenøst i ca én time to dager på rad. Neste gang, om to uker, blir det dobbelt så lenge den første dagen. Jeg var egentlig mest nervøs for å sette inn venflon (nålen cellegiften skal gå gjennom) for jeg er ikke velsignet med det sykepleiere vil kalle «gode blodårer». Reaksjonen fra kreftsykepleieren da hun så hendene mine mandag morgen var derfor som forventet: «Oj». Men, etter å ha varmet hendene mine skikkelig opp begge dager, fant de greie årer å stikke i. Jeg fikk en lokal reaksjon der cellegiften gikk inn (definitivt black and blue, ikke hvite and yellow), så nå står en veneport høyt på ønskelista mi. Det vil si en permanent tilgang til blodårene. Bare resten av behandlingen altså, ikke livet ut. Det er rart hvordan prioriteringene forandrer seg, gitt.

Etter cellegiften har jeg vært utrolig trøtt og litt småuggen. Følelsen av å være litt bakfull hele tida, noe jeg synes er smått urettferdig med tanke på at jeg ikke drikker alkohol akkurat nå. Men, alt i alt føler jeg meg overraskende bra. Sykepleierne konkluderte med at jeg var nok ikke en «skikkelig kvalming» ettersom jeg generelt har vært lite kvalm både i svangerskap og ellers. Så, med litt ekstra hvile hver dag har jeg det ganske så fint.

HVA SA DU, SA DU: Forskjellen på småbarnsforeldre og personer med “kjemohjerne” synes egentlig forsvinnende liten.

Noen forholdsregler er det med cellegift, jeg er strengt tatt en smågiftig person akkurat nå. For eksempel skal man alltid skylle ned to ganger når man har vært på do. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke skal ha hudkontakt med babyer over lang tid. Det skal gå ganske greit.

Tidligere fikk man beskjed om å skifte sengetøy tredje dagen etter cellegift for eksempel. Det er det slutt på nå, og jeg kan også klemme ungene mine så mye jeg vil.

Det står dessuten i retningslinjene at «bruk papir til å tørke opp rester av oppkast eller urin, vask deretter med såpe og vann». Sånn i tilfelle du ikke bruker å gjøre det.

I helga leste vi boka «Kjemomannen Kasper» for ungene. Den var utrolig fin for små barn om cellegiftbehandling. Dagen etter lekte ungene cellegift som hamret løs på kreftceller, så de skjønner hva det går i.

ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

Jeg har skrevet litt om hvor mye ord kan bety for pasienter, og cellegift er et ord jeg ikke liker. Jeg diskuterte det litt med en av de utrolig fine kreftsykepleierne på kreftpoliklinikken også. Det jeg forbinder med gift man skal få sprøytet inn i årene, er dødsdømte i USA og deres henrettelser. Det er definitivt ikke et bilde som passer inn, og det gjør behandlingen mye skumlere enn den egentlig er. Tenk om det kunne hett cellemedisin eller noe lignende. Det hadde vært mye lettere å koble det til noe som gjør deg frisk enn ordet «gift». Generelt mener jeg at «gift» er et ganske dårlig ord om alt som brukes i behandlingssammenheng.

ME AND MY MAN: Nå stoler jeg på at Kjemomannen Kasper, det vil si cellegift, skal gjøre siste del av jobben med å gjøre meg fullstendig frisk.

Uansett, det var en sann lykke å få den første cellegiftkuren overstått og de fine sykepleierne gjorde at det ble en så god opplevelse som mulig. Takk til min fantastiske overlege på kreft, som ga meg en myk start, sånn at det ble spontanpåskeferie på familien likevel.

Riktig god påske!

Advertisement