Mamma, tenk om klumpen i magen din er en baby..

Å bli livstruende syk når du har små barn, er det mest hjerteskjærende jeg har opplevd. Det må være noe av det mest hjerteskjærende en kan oppleve. Plutselig dreier ikke livet seg så mye om ditt eget lenger, men at du skal få være der for barna dine. Barna mine var tre og snart seks år da jeg fikk kreft. Altfor små til å miste mammaen sin. Det var det jeg tenkte aller mest på de første dagene, hvor annerledes livet deres ville bli hvis det ikke gikk bra med meg.

MINE FINE: Hvordan i all verden skulle jeg klare å fortelle disse to at jeg var alvorlig syk?

MINE FINE: Hvordan i all verden skulle jeg klare å fortelle disse to at jeg var alvorlig syk?

Heldigvis har de to foreldre som er uendelig glade i dem, så jeg var aldri bekymret for hvem som eventuelt skulle ta seg av dem. Jeg visste at de alltid ville bli veldig godt ivaretatt og ha mange som er glade i dem rundt seg. Men, jeg visste også at de ville få en helt annen barndom og oppvekst hvis jeg ble syk lenge og spesielt hvis jeg ikke ble frisk igjen.

Det er ikke lett å fortelle noen at du har fått kreft, men det var ingen jeg tenkte mer på hvordan jeg skulle fortelle det til, enn barna våre. Den samtalen hadde jeg mange versjoner av i hodet mitt, og vi diskuterte en del hjemme hvordan vi skulle fortelle det. Jeg testet også ut det vi hadde tenkt å fortelle på noen av mine nærmeste. Vi fikk kreftdiagnosen på en onsdag, og de første dagene fortalte vi det nesten ikke til noen, heller ikke til ungene. Vi hadde mer enn nok med å fordøye nyhetene selv. Mannen min var borte fra jobb resten av uka, og på dagtid og når ungene hadde lagt seg snakket vi sammen om det vi trengte. Vi hentet ungene i barnehagen, vi lagde middag, så barne-tv, leste på senga og gjorde alt det vi vanligvis pleide å gjøre disse dagene. For meg føltes ikke de timene som en tid der vi “måtte holde masken”. Det føltes mer som et frirom, hvor vi kunne ha det akkurat som før og nesten late som om kreften ikke fantes.

lesing

Til slutt bestemte vi oss for å fortelle det lørdagen, sånn at vi hadde mye tid sammen. På dette tidspunktet visste vi ikke hva slags prognoser jeg hadde, og jeg var veldig redd for at de skulle spørre om jeg kunne dø. Jeg prøvde å forberede meg på hva jeg skulle svare om de spurte om det, men jeg klarte ikke å tenke ut noe svar på forhånd.

Det vi sa aller først var omtrent dette: “Mamma har fått en sykdom, som gjør at jeg har en klump i magen. Den må legene operere ut og da må jeg være på sykehuset en stund, og så må de gjøre en del andre ting sånn at jeg kan bli frisk. Når jeg er syk sånn, så kan det hende at jeg blir mer sliten og trøtt enn jeg pleier å være, men det er bare fordi jeg er syk. Vi skal passe på dere hele tiden, og er alltid utrolig glad i dere”. Vi nevnte ikke ordet kreft, fordi vi ikke trodde ungene kjente til ordet. Det første ungene gjorde var å klemme meg. Så spurte treåringen min: “Mamma, tenk om klumpen i magen din er en baby?” Da måtte vi jo bare le, og jeg sa at det hadde vært veldig fint, men det var dessverre ikke det. Hele samtalen tok bare noen minutter, og da var ungene klare for å gjøre andre ting igjen. Unger er jo fine sånn, de går ut og inn av følelser og samtaler. De tar pauser, kan ha det morsomt midt oppe i alt det alvorlige, og så stille spørsmål igjen.

Egentlig er det en utrolig befriende måte å leve på, og de siste månedene innser jeg at vi voksne har levd litt sånn også. Det kan ikke være alvor og tristesse hele tiden, det fungerer å gå litt inn og ut av følelsene. Da jeg hørte at eldstejenta hadde fortalt om at jeg var syk i barnehagen, ble jeg veldig glad. Det var godt at hun snakket om det, og ikke holdt det inne i seg. Etterhvert har hun snakket mer om det. Hun har blant annet spurt hvordan man får kreft, så det er tydelig at hun tenker en del. Hun koblet selv min sykdom, til en ansatt i barnehagen som har hatt kreft. Hun var innom barnehagen flere ganger under behandlingen, noe jeg er veldig glad for, fordi jeg tenker at det må være skremmende for barn når en voksen bare forsvinner. Det var også en fordel for meg, at barna kjente til en voksen som hadde vært syk og som de så at det gikk bra med. Jeg tror det gjorde min sykdom mindre skremmende også.

Underveis i behandlingen, har vi fortalt barna mer og mer. Vi har fortalt mer detaljert til seksåringen enn treåringen. Vi har også lest mye av informasjonen Kreftforeningen har laget. Når det gjelder sykehus, hadde vi en fordel, fordi barna har et veldig avslappet forhold til sykdom og sykehus. Med en pappa som er lege, har de vært innom sykehus hele livet. For dem er ikke det et skremmende sted, men et sted hvor pappa og andre kjente jobber, hvor folk blir friske og hvor de gjerne vanker litt saft og kjeks om de er innom. Haukeland sykehus, hvor jeg er pasient, er attpåtil “Pappas sykehus”.

STAS PÅ SYKEHUS: Få satte pris på de tørre kjeksene og den tynne saften som disse to.

STAS PÅ SYKEHUS: Få satte pris på de tørre kjeksene og den tynne saften som disse to.

Derfor var jeg ikke så bekymret for ungene da jeg ble lagt inn for operasjon. Vi hadde snakket en del om det på forhånd, og de skulle få komme på besøk. I tillegg prioriterte vi slik at mannen min hentet de i barnehagen de dagene det var mulig, og stort sett var hjemme med de på ettermiddagene og la dem de dagene jeg var for dårlig til å få besøk. Slik fikk vi bevart det meste vi kunne av kontinuiteten i hverdagen deres. På sykehuset var de fantastiske, og la så godt som mulig til rette for oss. Jeg fikk enerom, så mann og barn kunne komme på besøk når det passet for dem, og vi slapp å ta hensyn til andre på rommet.

NYE LEKER: De ansatte på sykehuset forsøkte å legge til rette så godt som mulig for oss. Her har den snille hjelpepleieren Ester vært innom med doktorsett til ungene.

NYE LEKER: De ansatte på sykehuset forsøkte å legge til rette så godt som mulig for oss. Her har den snille hjelpepleieren Ester vært innom med doktorsett til ungene.

Hittil har jeg ikke oppfattet noe annet enn sunne, helt normale reaksjoner hos våre barn. De har ikke mareritt og de virker ikke redde eller bekymret. I stedet virker de glade og fornøyde. De snakker om at jeg er syk, og kan finne på å fortelle nesten tilfeldige forbipasserende at jeg har en klump i magen eller er syk. Det gjør meg ingenting, jeg bare smiler eller forklarer litt.

Unger er også utrolig omsorgsfulle. De kan stryke meg over magen og nesten kjefte på meg dersom de ser antydning til at jeg har tenkt å bære dem. Det skal jeg fortsatt ikke på en stund, for å ikke belaste magemusklene. Sånne praktiske ting er ungene opptatt av. Her om dagen sa seksåringen at “Jeg synes det er dumt at du har kreft, fordi da kan du ikke bære meg”. .

DRØMMESENGA: Ungene mente at vi bestemt måtte få en slik seng i stua.

DRØMMESENGA: Ungene mente at vi bestemt måtte få en slik seng i stua.

Et år med sykdom er svært langt tid. Når du bare er tre eller seks år er det uendelig lang tid. Derfor prøver vi å holde på så mye hverdag og rutiner som mulig. Jeg tror ikke ungene våre føler seg spesielt annerledes fra andre barn. Mye kan skje fortsatt, og jeg skal være forsiktig med å komme med råd. Det som har vært riktig for oss, er ikke nødvendigvis riktig for andre. Heldigvis finnes det steder å få råd. Uansett, her er noen av erfaringene vi har gjort oss som har fungert for oss, om noen skulle havne i samme situasjon.

1. Snakk med ungene tidlig, og i hvert fall før de risikerer å høre noe fra andre. Vær åpen og ærlig, så de vet at de kan stole på dere.

2. Vi fortalte barnehagen hva som hadde skjedd og det ble sendt ut e-post til foreldrene. Det var viktig å involvere og være åpen overfor barnehagen så tidlig som mulig, sånn at de visste hva som foregikk og kunne være ekstra observante på eventuelle reaksjoner fra barna. Vi har fått utrolig mye støtte både fra barnehagen og foreldre, og det er godt å vite at de vet hva vi går gjennom.

3. Porsjoner ut informasjonen. Det kan fort bli for mye på en gang, og det er ikke alltid vits i å snakke om det som ligger langt frem i tid. Hvis cellegiftkuren er en måned frem, så ta det når det nærmer seg. Slik får forresten kreftpasienter også mye informasjon, voksne klarer heller ikke ta inn store mengder sjokkerende informasjon på en gang.

4. Forklar at sykdommen sikkert vil gå ut over humøret og energien, slik at ungene ikke lurer på om det er noe de kan ha skylden for.

5. Bruk de ressursene som finnes. Kreftforeningen har gode tips og råd til hvordan du kan snakke om kreft til barna. Det er også mulig å få hjelp til hvordan det kan være lurt å snakke med barn om sykdom og sorg. I tillegg finnes det god informasjon om hvilke signaler du bør være oppmerksom på hos barn.

6. Ta imot tilbud om hjelp, og be om hjelp. Sykdom tar tid og krefter, og det som er igjen bør brukes på lystbetonte ting. Vi har blant annet kjøpt oss ut av vasking og får mat levert på døra.

7. Involver ungene så mye som mulig. La dem komme på besøk på sykehuset eller ta bilder og vis dem. Vi har bare møtt velvilje fra sykehusets side. Ungene lo forresten godt da de så bilde av meg i strålemaskinen. Det de var opptatt av var at jeg ikke hadde bukse på.

TV I SENGA: Sykehuset er den eneste plassen jeg ville valgt denne løsningen, men her funker det.

TV I SENGA: Sykehuset er den eneste plassen jeg ville valgt denne løsningen, men her funker det.

8. Boka om Kjemomannen Kasper anbefales til små barn. Den gjorde cellegift forståelig og spennende.

ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

8 ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

9. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke orker like mye med ungene som før. Det er ikke din feil, og den tida du prioriterer å hvile gir deg mer overskudd til å være med dem etterpå.

10. Finn på positive ting som dere skal gjøre når behandlingen er ferdig, eller underveis. Vi har planlagt tur til Kardemommeby i sommer, og på treåringens bursdag skal jeg endelig løfte henne opp igjen.

11. Det har aldri vært noen bedre unnskyldning for å sette pris på hverandre enn nå. Det blir ikke for mye klemming, kosing og lesing på senga.

PÅSKETUR: Vi kom oss ut en tur i påska, og selv om vinteraktivitetene er noe begrenset når du ikke kan bruke magemusklene, gikk vi en runde i lysløypå. Minstemann på ski, jeg til fots. Det fungerte det også.

PÅSKETUR: Vi kom oss ut en tur i påska, og selv om vinteraktivitetene er noe begrenset når du ikke kan bruke magemusklene, gikk vi en runde i lysløypa. Minstemann på ski, jeg til fots. Det fungerte det også.

Barn er heldigvis barn, og lar ikke sykdom ta overhånd. Jeg har satt så uendelig stor pris på all tid med dem oppe i dette. De er seg selv og behandler meg akkurat som vanlig. De kan glede seg over de minste ting, og irritere seg over like små ting. De har gjort det så mye enklere å beholde normaliteten og gleden i hverdagen, og er en konstant påminner om alt jeg har å leve for. Veien vår blir fortsatt til mens vi går, så om noen har tips og råd, tar jeg gjerne i mot.

Advertisements

4 thoughts on “Mamma, tenk om klumpen i magen din er en baby..

  1. Så fantastisk å lese det du har skrive. Kunne nesten ha skrive det samme som deg. Har vert gjennom kreftbehandling med to barn på samme alder som dine. Vi gikk fram akkurat slik du beskrev. Fortalte ikkje alle detaljer, men at der var noko i magen som legane måtte ta vekk og at eg måtte få ein sterk medisin. Ungane tok det heilt fantastisk bra. Vurderte lenge hvordan og når vi skulle fortelle om at eg kom til å miste håret. Så ein kveld eg og gutten som då var 5 år låg og småprata fortalte eg det. Etter eg hadde slept bomba som eg trudde det var, tenkte guten seg om litt og så sa han: “kult, for eg kjenner ingen som er skalla frå før”. Så snakka vi ik meir om det. Hehe. Barn er heilt fantastiske slik. Er tungt å gå gjennom behandling, men unger tilpasser seg. I tillegg må ein ikkje vere redd for å bruke familie og venner slik at barna slipper vere med på dei dårligste dagene.
    Lukke til med din behandling. Er berre å nyte dei gode dagene slik at ein har krefter til dei dårlige.

    Like

    • Hei! Så godt å høre om hvordan dere gjorde det og at det gikk fint med dere. Og ja, barn er fantastiske til å forholde seg til vanskelige ting. Det vi synes er vanskelig, er ofte ikke det som betyr mest for dem. Takk for gode råd og lykkeønskninger!

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s