En cellegiftuke og en vill avgjørelse

Cellegiftkur to av tolv er unnagjort. Denne gangen hadde jeg min første FLOX-kur. Sist gikk kuren veldig greit, denne gangen var det litt heftigere. Cellegift var inntil nylig utrolig fjernt fra mitt liv. Det er det heldigvis for de fleste jeg kjenner også, så for de som er nysgjerrige har jeg skrevet litt om hvordan det er.

Mandag, 08.00:

Badeskapet ser mer ut som et miniapotek, og her starter dagen. Kvalmestillende og steroider er viktige støttemedisiner, som gjør at jeg får langt mindre bivirkninger enn uten.

08.30:

SNØ PÅ ULRIKEN: Veien til Haukeland.

De dagene jeg orker, går jeg til Haukeland. Det tar maks 40 minutter med grei fart. Jeg blir alltid glad når jeg klarer å få mest mulig positivt ut av det jeg må gjennom. Som at jeg får litt mosjon ut av at jeg må til Haukeland.

09.00:

Dag en med cellegift. Jeg får cellegift direkte inn i blodet over to dager. Det tar ca to timer første dagen, og ca en time andre dagen. Mannen min, som er på jobb på kreftavdelingen, stikker innom når han ikke har pasienter. Sist gikk det helt greit å få inn FLV-cellegiften, men FLOX, som jeg får denne gangen, er verre. Det begynner å verke i armen, så jeg ikke klarer å lese og bare må konsentrere meg om å puste. Sykepleieren sa på forhånd at det kunne skje, og at det kan hende vi må skru ned tempoet. Etter en stund ber jeg om at tempoet skrus ned.

11.00:

LETT TILSNØRT: Nei, det er ikke Kenny fra South Park, det er bare meg som forsøker å stenge ute alt av vind og kald luft. Niqab eller finlandshette ville egentlig vært egnet påkledning.

Yes, endelig ferdig og beveger meg mot bussen. FLOX kan gi noen rare bivirkninger, blant annet nereveskader som gir forbigående overfølsomhet for kulde. Derfor har jeg på meg votter og snører hetta godt rundt ansiktet når jeg går ut. Mannen min har utstyrt meg med en take away-kaffe, dersom det er ubehagelig å puste. Noen opplever det også. Jeg merker raskt at den kalde Bergenslufta er plagsom i ansiktet, men har ikke problemer med å puste, så lenge jeg bare puster gjennom nesa.

12.00:

Deilig å være hjemme og slappe av på sofaen. Jeg er utrolig glad når jeg får tidlige timer på sykehuset, sånn at jeg kan komme meg noen timer hjemme før resten av familien kommer hjem. Armen hvor cellegiften er gått inn er begynt å bli skikkelig vond og jeg klarer ikke å ha genser på den. Ingebjørn prøver å stryke meg over armen, noe som resulterer i tårer og tenners gnissel. Natten blir tilbragt med armen på en varmeflaske, og det lindrer.

Resten av uka går det mye i dette:

Jeg er trøtt, men får ikke alltid sove skikkelig fordi steroidene (tror jeg) girer meg opp. Armen blir bedre, men føles som om den er sterkt solbrent helt til helga. Utover onsdagen blir jeg kvalm, og torsdag må jeg tvinge meg til å spise. Det passer ganske dårlig, fordi jeg skal til Voss sjukehus og få veneport på fredag.

Det er stor pågang for å få veneport på Haukeland, så etter litt om og men, ble det bestemt at jeg skulle få det på Voss. Oppmøtetid var 7.30 og siden Voss er ti mil fra Bergen, dro vi dagen før. Vi overnattet hos noen venner, så fikk vi en liten tur ut av det også.

HALVSLØV OG HAPPY: Veneporten er endelig på plass og jeg er fortsatt rimelig påvirket av bedøvelse og beroligende.

Inngrepet ble gjort med lokalbedøvelse og tilhørende beroligende, og gikk helt som planlagt. Tilbake i Bergen innså jeg utover kvelden at min største utfordring var å fungere med både magemuskler og hals- og brystmuskler ute av spill. For de av dere som har lyst til å teste: Forsøk å komme deg opp av senga/sofaen uten å bruke noen av ovennevnte muskler. Jeg kan komme tilbake med svaret til spesielt interesserte.

IS TIL FOLKET: Voss viste seg fra sin beste side, så etter at jeg var ute av sykehuset ble det is ved Vangsvatnet. Sitat treåringen: Dette er bare helt magisk.

Så over til den ville avgjørelsen: I morgen har jeg tenkt å gå på jobb igjen! Tidligere denne uka føltes det en smule overilt og optimistisk, men i helga har formen vært raskt stigende og nå gleder jeg meg. Det er mulig det ender med skikkelig krasjlanding, men jeg har lyst til å prøve. Og en krasjlanding er strengt tatt ikke det verste som kan skje, da er det bare å nedjustere ambisjonene litt og prøve på nytt. Foreløpig er planen å jobbe fire dager i de gode ukene mine, det vil si ikke-cellegiftukene.

KLAR FOR JOBB, TRUR EG: At jeg skal tilbake på jobb igjen, ble feiret med et ørlite glass cider på terrassen.

Jeg gikk hjem fra en kveldsvakt 1. februar, og har ikke vært på jobb siden. Det har lenge virket nesten uvirkelig at jeg skulle klare å komme meg tilbake, så bare å være klar til å prøve er egentlig en stor seier.