Det er ikke sånn at de som har kreft eller er alvorlig syke bare tenker på livet, døden og kjærligheten. Det blir hverdag for oss også, heldigvis på et vis, men det er en annerledes hverdag enn den vi var vant til. Vi legger planer og tenker fremover, men hele tiden vel vitende om at alt avhenger av dagsform og at alle planer kan bli avlyst. Det hjelper å tenke at alt som blir noe av er en stor bonus, i stedet for å bli lei seg for det som ikke lar seg gjennomføre.
Kreftlivet er ganske intenst og det er nok av nedturer. Formen er ganske bra for tida, men jeg får hele tiden små påminnelser om at ikke alt er som det skal. Øynene renner mer, jeg blør ofte litt neseblod og har generelt mindre krefter. Men, det som er fint med å leve sånn, er at gledene også blir desto større. De blir virkelig det, og det kan være helt hverdagslige ting som utløser den store lykkefølelsen. Jeg unner alle å oppleve den ubeskrivelige lykkefølelsen det var å få vite at jeg ikke hadde spredning. Det øyeblikket er helt der oppe på toppen, kanskje sammen med det å få barn. Oppturen var minst like stor som nedturen det var å få kreft i utgangspunktet.
Fordi hverdagen vår ikke er helt A4, gleder jeg meg over litt andre ting. Her er noe av det jeg har gledet meg over i det siste.
1. Den enkelttingen jeg har blitt mest glad for denne uka, gjelder ikke meg, men en venninne. Hun har leukemi og må gjennom en benmargstransplantasjon. Én av ti finner de ikke donor til, og hun har levd i uvisshet. Jeg kan bare forestille meg hvordan den ventetiden må ha vært. Men, denne uka kom beskjeden: De har funnet donor til henne. Hun er én av de ni. Voldsom og spontan glede! Selv nå får jeg tårer i øynene.
2. Så, en skikkelig hårete glede. Jeg mister en del hår for tida. Det kan være på grunn av stress, men det kan også være på grunn av cellegiften. Det er vanlig å få tynnere hår, men jeg kommer ikke til å miste håret helt. At jeg ikke mister håret har jeg visst en stund og det ble jeg skikkelig glad for. Det er ikke det at det gjør så mye, forfengeligheten min er omtrent ikke-eksisterende for tida, men det har mye å si for hvordan folk ser meg. Det er fint at ikke det første folk tenker når de ser meg, er at jeg er syk. Men, det er jo ikke kjekt å få tynnere hår heller. Derfor ble jeg skikkelig glad da en av legene fortalte at jeg kan ta extensions og visstnok få støtte til det. Det hadde jeg ikke tenkt på en gang, men ergo kan jeg altså ende opp med fyldigere manke enn noensinne i sommer. Dere er herved advart.
3. Solgleder. Det har vært skikkelig fin vår i Bergen noen dager denne uka. Det er jo en glede i seg selv, som bergensere virkelig vet å sette pris på, men fordi jeg går på cellegift skal jeg skjerme meg mest mulig. Jeg fant ganske raskt ut at de fleste solkremer med faktor 50 gir deg et hvitt lag i ansiktet, som får deg til å se ekstra blek og usunn ut. Etter tips fra en venninne, fant jeg en krem som ikke synes. Ikke en stor ting, men det blir fint å gå sommeren i møte uten å se bokstavelig talt likblek ut.
VÅR I BYEN: Jeg er fortsatt på jakt etter en litt kulere solhatt, for å si det sånn.
4. Denne tegningen som treåringen min laget:
FAMILIEN: At denne vesle jenta har blitt så flink til å tegne, hadde jeg ikke fått med meg. Stor glede å oppdage det.
5. Veneporten jeg fikk lagt inn for en uke siden, er nesten ikke øm lenger og jeg kan bevege hodet og armene i alle retninger. Stor glede!
6. Fredag ettermiddag på Studentsenteret. Eldstejenta vår går på svømming hver fredag ettermiddag, sammen med flere unger fra barnehagen. Det er rimelig hektisk å komme seg dit til 16.30, men når vi først er på plass er det fullstendig fravær av stress. Vi pleier å ha en base sammen med de andre barnehagefamiliene, spiser mat uten å måtte tenke på hva vi skal handle og lage og de minste ungene har masse boltreplass å leke på. Det jeg i forkant så for meg kom til å bli en ganske kavete start på helga, er blitt det helt motsatte. Jeg er med når jeg orker, og i går orket jeg.
7. Å være tilbake på jobb. Det var veldig stas å komme tilbake på jobb og det er veldig lenge siden jeg har fått så mange klemmer i løpet av en dag. Jeg innså ganske kjapt at fire dager på jobb ble for mye, så i løpet av uka nedjusterte jeg ambisjonene litt. Om litt skal gruppa mi på tur til Stockholm, og det hadde jeg egentlig ikke noen forhåpninger om å få med meg. Men, nå viser det seg at turen ble lagt til en av mine gode uker, hvor jeg ikke skulle ha cellegift. Dermed tok jeg det opp med sykepleierne på kreftpoliklinikken, og de mente at det burde gå fint. Jeg ble helt på gråten når de sa det, det føltes så utrolig stort at jeg kanskje skulle få være med likevel. Jeg tror det ikke helt før jeg sitter på flyet, men bare tanken har gjort meg utrolig glad.
BACK IN BUSINESS: Jeg skal ikke skryte på meg at det var min mest effektive uke, men det var fint å jobbe litt igjen.
heiaheidi 