Når du glemmer at du er syk

Det er en følelse jeg er blitt helt forelsket i den siste tida, og det er følelsen når det går opp for meg at jeg ikke har tenkt på sykdom og kreft på en god stund. Når det har skjedd noe så fint eller engasjerende at jeg føler meg akkurat som alle andre. Det henger selvsagt nøye sammen med hvordan formen er akkurat den uka. De ukene jeg har fått cellegift, som denne uka, glemmer jeg stort sett aldri det jeg er midt oppe i. I forrige uke, da jeg var på tur til Stockholm, derimot.

UKJENT VÆRFENOMEN: Jeg landet i Stocholm med våte sko, så var det ikke en dråpe regn før vi forlot Stockholm. Høyst etterlengtet d-vitaminsanking for en stakkars bergenser.

UKJENT VÆRFENOMEN: Jeg landet i Stocholm med våte sko, men så var det ikke en dråpe regn før vi forlot Stockholm. Høyst etterlengtet d-vitaminsanking for en stakkars bergenser.

Turen gikk utrolig bra, over all forventning egentlig. Først var det to dager fagtur med jobben, og jeg fryktet at jeg på noen av sesjonene ville få mer enn nok med å bare være tilstede. Det har skjedd en del ganger at når jeg må konsentrere meg lenge, blir jeg til slutt så sliten at jeg detter ut. Jeg får ikke med meg det som blir sagt og klarer ikke å bidra med noe. Det skjedde ikke denne gangen. Kanskje var det fordi det som skjer i mediebransjen for tiden engasjerer meg veldig. Kanskje var det fordi det var så fint å være en del av den fantastiske samfunnsgjengen jeg jobber med i Bergens Tidende igjen. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av det, og at jeg hadde en veldig god uke helsemessig, samt var flink til å ta hvilepauser innimellom. Vi snakket ganske lite om sykdom, og det var egentlig deilig. Samtidig fikk jeg snakket litt med en kollega av meg som også har hatt kreft og vært frisk i mange år, og det var også fint. Han sa som sant er, at det er jo behandlingen en blir syk av og jeg svarte at “ja, det er jo sant, men uten behandling dør en jo”. En tredje kollega hevet øyebrynene litt over det svaret, og det gikk opp for meg hvor på siden av de fleste sin hverdag jeg lever. For sånn er jo livet for meg akkurat nå. Kreftlivet kan være ganske rått og brutalt. Etter at jobbturen var over, var jeg så heldig og bare kunne tusle 900 meter og ta inn på et nytt hotell der to dagers jentetur med en gjeng venner fra Stokmarknes ventet. Sammenfallet av turer var selvsagt helt tilfeldig, men jeg kunne ikke planlagt det bedre selv. Da jeg kom inn i frokostsalen ventet syv venninner som jeg ikke har sett siden før jeg ble syk. De klemmene gjorde usannsynlig godt og det var selvsagt umulig å holde tårene tilbake. Mange av dem har bakgrunn fra helsevesenet, og jeg vet ikke om det er derfor de er så utrolig omsorgsfulle, men det er de i hvert fall. Jeg kunne ta de hensynene jeg trengte å ta, som å ta hvilepauser og legge meg relativt tidlig, uten å føle at jeg ødela noe av turen for noen.

GRAND PRIX PÅ HOTELLET: Det var få utesteder som viste Grand Prix i Stockholm, så løsningen ble hotellet. Sengeplass, sjokolade og litt vin var helt perfekt for meg. Jeg hadde ikke hørt noen av sangene før, men vi hadde vår egen ekspertkommentator, så det gikk fint. Stor stemning da Sverige vant.

GRAND PRIX PÅ HOTELLET: Det var få utesteder som viste Grand Prix i Stockholm, så løsningen ble hotellet. Sengeplass, sjokolade og litt vin var helt perfekt for meg. Jeg hadde ikke hørt noen av sangene før, men vi hadde vår egen ekspertkommentator, så det gikk fint. Stor stemning da Sverige vant.

Jeg tok ingen medisiner i Stockholm, og jeg fikk aldri bruk for å kontakte helsevesenet. Matlysten var på topp, og vi spiste utrolig mye god mat. Resultatet fikk jeg da jeg veide meg før neste cellegiftkur og hadde gått opp en kilo, til stor applaus fra legen min. Sånn sett kan en nesten si at turen har vært helsebringende. Jeg ville ikke reist til et land uten et veldig godt fungerende helsevesen akkurat nå, men det var veldig fint å være på tur igjen. I går var det i gang med cellegiftkur fem og en lang dag på Haukeland. Det gikk fint, selv om den nydelige indiske maten jeg spiste på søndag nå fortoner seg ytterst kvalmende og sofaen er min bestevenn igjen. Men det er ikke så farlig. Denne uka kommer jeg til å leve på minnene fra Stockholmsturen, til helga er jeg så heldig å få besøk av flere gode venninner og neste uke er det ny celllegiftfri uke. Ha en riktig god uke du også, med eller uten cellegift!

Advertisements

En kreftpasient på tur

Siden jeg fikk kreft i begynnelsen av februar, har vi avlyst alle planlagte turer. En tur til Svalbard gikk fløyten på grunn av stråling, og en tur til Oslo lot seg ikke gjennomføre. Vanligvis er jeg utrolig glad i å reise, men siden jeg ble syk har det kun blitt korte helgeturer til familie og venner. Det har egentlig vært mer enn nok. Men, i morgen skal jeg til Stockholm, og den turen trenger jeg ikke avlyse.

LICENSED TO TRAVEL: Straks på vei til Stockholm, bare med litt annen bagasje enn vanlig.

LICENSED TO TRAVEL: Straks på vei til Stockholm, bare med litt annen bagasje enn vanlig.

I høst bestilte en venninnegjeng tur til Stockholm, og tilfeldighetene ville at en fagtur med jobb ble lagt til samme by og samme helg. Dermed blir det jobbtur fra torsdag til lørdag, og venninnetur fra lørdag til mandag.

I forrige uke var formen ganske dårlig, og enhver form for reise virket som et ork. Jeg tenkte at dette ble nok en tur jeg kom til å måtte avlyse. 17. mai var formen litt bedre, og jeg orket både frokost og litt tog før jeg måtte kaste inn årene. Den kaldeste 17. mai jeg kan huske på lenge, var veldig dårlig nytt for nevropatien min. Hendene mine var helt stive og vonde når vi kom hjem, og jeg måtte bare legge dem på noe varmt. Der og da, utslitt og slapp i sofaen, med hendene på en varmeflaske, virket Stockholm like realistisk som Sydpolen.

Men, så kom mandag. Av alle ting, har mandag i ikke-cellegiftuker blitt en skikkelig bra dag. Utover dagen skjer det noe med formen og humøret, og plutselig føler jeg at ingenting er umulig. I motsetning til mannen min, som har den vanlige, gjenkjennelige mandagsfølelsen, får jeg lyst til å løpe opp trappene, danse på stuegulvet og nyte følelsen til langt over leggetid. Ikke helt i sync der altså.

Så, nå virker plutselig den Sydpol-ekspedisjonen helt realistisk og jeg er klar og pakket for tur. Bagasjen inneholder en del nye ting, som for eksempel:

– Et miniapotek

LITT TIL TUREN: Tror jeg er forberedt på det meste som potensielt kan oppstå av plager. Rimelig uaktuelt og reise med bare håndbagasje når medisiner og stomiutstyr må med.

LITT TIL TUREN: Tror jeg er forberedt på det meste som potensielt kan oppstå av plager. Rimelig uaktuelt og reise med bare håndbagasje når medisiner og stomiutstyr må med.

– Legeattest med de nyeste blodverdiene

BLODKONTROLL: Hvor mange trymbocytter har du, sa du? Om jeg mot alle odds skulle måtte kontakte det svenske helsevesenet, blir denne kjekk å ha.

BLODKONTROLL: Hvor mange trymbocytter har du, sa du? Om jeg mot alle odds skulle måtte kontakte det svenske helsevesenet, blir denne kjekk å ha.

– Internasjonalt veneportsertifikat

BARE EN VENEPORT: Under disse arrene, ligger en veneport. Når jeg får cellegift stikker sykepleierne en nål gjennom huden, og så går det inn i de store blodårene. Ganske high tec egentlig. Jeg aner ikke om sikkerhetsfolk på flyplasser kan mistenke dette for noe slags smugling, men jeg har uansett med et internasjonalt veneportsertifikat om noen skulle være i tvil.

BARE EN VENEPORT: Under disse arrene, ligger en veneport. Når jeg får cellegift stikker sykepleierne en nål gjennom huden, og så går det inn i de store blodårene. Ganske high tec egentlig. Jeg aner ikke om sikkerhetsfolk på flyplasser kan mistenke dette for noe slags smugling, men jeg har uansett med et internasjonalt veneportsertifikat om noen skulle være i tvil.

Jeg har reist utrolig mye i mitt liv, og studert i Shanghai, Øst-Afrika, Jerusalem og Moskva, men akkurat nå føles det som et stort skritt å ta den korte flyturen til Stockholm. Det er litt skummelt å ikke være et steinkast fra Haukeland, men det sitter mest i hodet mitt. Jeg har ikke hatt feber eller infeksjoner siden jeg startet med cellegift, og det er ikke noen spesiell grunn til at jeg skal få det nå. Når jeg først kommer avgårde, er jeg ganske sikker på at jeg kommer til å ha det supert. Ikke minst kommer jeg til å nyte følelsen av å ha tatt tilbake litt til av det gamle livet mitt. Det er egentlig ganske stort.

Fifty shades of sliten

Nå begynner jeg å skjønne hva de har snakket om, de som har nevnt fatigue og utmattelse til meg. Det er ikke veldig, veldig sliten. Det er en helt annerledes type sliten. Det hjelper ikke å sette seg ned og ta en kopp kaffe eller ignorere det. Det er mer akutt, som at hvis jeg ikke legger meg ned nå, så kommer jeg faktisk til å kollapse. Så jeg legger meg ned, og jeg vet ikke om jeg sovner eller bare blir borte på en måte, men sånn ligger jeg en god stund til jeg klarer å komme meg opp igjen. Det er sjelden jeg klarer en dag uten å legge meg minst en gang i løpet av dagen.

ALL YOU NEED IS SLEEP:  Klassisk posisjon om dagen.

ALL YOU NEED IS SLEEP: Klassisk posisjon om dagen.

Mandag morgen hadde jeg tenkt meg på jobb, men det var bare ikke mulig. Jeg lå i senga og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle komme meg opp. Det var akkurat som om kroppen hadde gått tom for krefter. Sånn er det innimellom, og da er det bare å ta konsekvensen av det. Jeg sendte melding om at jeg ikke kom meg på jobb og heller prøvde dagen etter. Heldigvis har jeg en utrolig fleksibel arbeidsgiver, som har stilt opp og gjort det så enkelt som mulig for meg å komme tilbake på jobb. Tirsdag klarte jeg å komme meg på jobb, torsdag også. Jeg gjør ikke så mye som jeg vanligvis ville gjort, men det er fint å være tilbake. Samtidig blir det veldig tydelig at jeg ikke har like mye kapasitet som jeg hadde før. Og den kapasiteten jeg har, skal fordeles utover familie, jobb og livet generelt. Fordelingsnøkkelen fungerer ikke helt for tida, og jeg ser at det ikke er lurt å jobbe så veldig mye lenger mens jeg fortsatt får cellegift.

VENEPORT FTW: Den forrige cellegiftkuren var den første med veneport, og det gikk som en drøm. I stedet for å ha vondt når den gikk inn, spiste jeg ostekake med Ingebjørn. Jeg slapp smertene i armen, som var ganske heftige sist, og får beholde "jomfruårene mine" som en sykepleier sa. Riktignok i bytte mot et arr på halsen og brystet.

VENEPORT FTW: Den forrige cellegiftkuren var den første med veneport, og det gikk som en drøm. I stedet for å ha vondt når den gikk inn, spiste jeg ostekake med Ingebjørn. Jeg slapp smertene i armen, som var ganske heftige sist, og får beholde “jomfruårene mine” som en sykepleier sa. Riktignok i bytte mot et arr på halsen og brystet.

Bivirkningene fra den forrige kuren hang i litt lenger enn sist, og det er ikke bare at jeg er sliten og småkvalm. Det er rare ting som at jeg får kramper i ansiktet, stikninger i hendene når jeg tar på noe kaldt, metallsmak i munnen, ikke klarer å drikke noe som er kaldt, rennende øyne og neseblod.

Slitenheten til tross, så synes jeg at jeg har klart ganske mye i det siste likevel. Jeg var tidsoptimist (et fint ord for alltid å være for sent ute) fra før, og ser klare trekk av energioptimist hos meg selv også. Jeg legger ofte opp til litt vel mye, av gammel vane, og får meg noen smeller innimellom. Men, det er i hvert fall gøyere å leve sånn enn å være altfor forsiktig. Så den siste tiden har jeg blant annet vært i 30-årsdag i Hardanger, på Nordiske Mediedager, feiret søsteren min, hatt besøk og vært på fagdag på jobb. I tillegg har Ingebjørn hatt nattevakter (som varer ca 18 timer) den siste uka, så hjemme har det også blitt en del mer enn vanlig på meg. Til slutt sa kroppen ettertrykkelig stopp ved at jeg fikk migrene i tillegg til alt annet.

JEG KRYMPER: For hver cellegiftkur har det blitt litt mindre igjen av meg, men nå har jeg i hvert fall bukser som passer.

JEG KRYMPER: For hver cellegiftkur har det blitt litt mindre igjen av meg, men nå har jeg i hvert fall bukser som passer.

Ellers har jeg vært på shopping i det siste, fordi alle buksene mine er blitt for store. Vanligvis ville jeg blitt veldig lykkelig over å gå ned noen kilo like før sommeren, men nå synes jeg egentlig bare det er trist. Jeg gjør selvsagt ingenting for å gå ned i vekt, det betyr bare at kroppen min ikke har det bra. Slankekurer har jeg aldri prøvd, men jeg tror den jeg går på nå må være en av de absolutt kjipeste.

Denne helga derimot, har vært av de aller beste. Formen har vært fin, vi har truffet masse fine folk, spist god mat og hatt god tid. Og siden matlysten er på topp akkurat nå, og kommer til å forsvinne idet cellegiften skal inn i morgen, benytter jeg sjansen til å spise akkurat det jeg har lyst på.

DET SISTE MÅLTIDET: I morgen venter cellegiftkur fire. Jeg benytter sjansen til å spise det jeg har mest lyst på, mens jeg fortsatt har lyst på mat og maten smaker normalt.

ALT GODT I LIVET, NESTEN: I morgen venter cellegiftkur fire. Jeg benytter sjansen til å spise det jeg har mest lyst på, mens jeg fortsatt har lyst på mat og maten smaker normalt.