Fifty shades of sliten

Nå begynner jeg å skjønne hva de har snakket om, de som har nevnt fatigue og utmattelse til meg. Det er ikke veldig, veldig sliten. Det er en helt annerledes type sliten. Det hjelper ikke å sette seg ned og ta en kopp kaffe eller ignorere det. Det er mer akutt, som at hvis jeg ikke legger meg ned nå, så kommer jeg faktisk til å kollapse. Så jeg legger meg ned, og jeg vet ikke om jeg sovner eller bare blir borte på en måte, men sånn ligger jeg en god stund til jeg klarer å komme meg opp igjen. Det er sjelden jeg klarer en dag uten å legge meg minst en gang i løpet av dagen.

ALL YOU NEED IS SLEEP: Klassisk posisjon om dagen.

Mandag morgen hadde jeg tenkt meg på jobb, men det var bare ikke mulig. Jeg lå i senga og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle komme meg opp. Det var akkurat som om kroppen hadde gått tom for krefter. Sånn er det innimellom, og da er det bare å ta konsekvensen av det. Jeg sendte melding om at jeg ikke kom meg på jobb og heller prøvde dagen etter. Heldigvis har jeg en utrolig fleksibel arbeidsgiver, som har stilt opp og gjort det så enkelt som mulig for meg å komme tilbake på jobb. Tirsdag klarte jeg å komme meg på jobb, torsdag også. Jeg gjør ikke så mye som jeg vanligvis ville gjort, men det er fint å være tilbake. Samtidig blir det veldig tydelig at jeg ikke har like mye kapasitet som jeg hadde før. Og den kapasiteten jeg har, skal fordeles utover familie, jobb og livet generelt. Fordelingsnøkkelen fungerer ikke helt for tida, og jeg ser at det ikke er lurt å jobbe så veldig mye lenger mens jeg fortsatt får cellegift.

VENEPORT FTW: Den forrige cellegiftkuren var den første med veneport, og det gikk som en drøm. I stedet for å ha vondt når den gikk inn, spiste jeg ostekake med Ingebjørn. Jeg slapp smertene i armen, som var ganske heftige sist, og får beholde “jomfruårene mine” som en sykepleier sa. Riktignok i bytte mot et arr på halsen og brystet.

Bivirkningene fra den forrige kuren hang i litt lenger enn sist, og det er ikke bare at jeg er sliten og småkvalm. Det er rare ting som at jeg får kramper i ansiktet, stikninger i hendene når jeg tar på noe kaldt, metallsmak i munnen, ikke klarer å drikke noe som er kaldt, rennende øyne og neseblod.

Slitenheten til tross, så synes jeg at jeg har klart ganske mye i det siste likevel. Jeg var tidsoptimist (et fint ord for alltid å være for sent ute) fra før, og ser klare trekk av energioptimist hos meg selv også. Jeg legger ofte opp til litt vel mye, av gammel vane, og får meg noen smeller innimellom. Men, det er i hvert fall gøyere å leve sånn enn å være altfor forsiktig. Så den siste tiden har jeg blant annet vært i 30-årsdag i Hardanger, på Nordiske Mediedager, feiret søsteren min, hatt besøk og vært på fagdag på jobb. I tillegg har Ingebjørn hatt nattevakter (som varer ca 18 timer) den siste uka, så hjemme har det også blitt en del mer enn vanlig på meg. Til slutt sa kroppen ettertrykkelig stopp ved at jeg fikk migrene i tillegg til alt annet.

JEG KRYMPER: For hver cellegiftkur har det blitt litt mindre igjen av meg, men nå har jeg i hvert fall bukser som passer.

Ellers har jeg vært på shopping i det siste, fordi alle buksene mine er blitt for store. Vanligvis ville jeg blitt veldig lykkelig over å gå ned noen kilo like før sommeren, men nå synes jeg egentlig bare det er trist. Jeg gjør selvsagt ingenting for å gå ned i vekt, det betyr bare at kroppen min ikke har det bra. Slankekurer har jeg aldri prøvd, men jeg tror den jeg går på nå må være en av de absolutt kjipeste.

Denne helga derimot, har vært av de aller beste. Formen har vært fin, vi har truffet masse fine folk, spist god mat og hatt god tid. Og siden matlysten er på topp akkurat nå, og kommer til å forsvinne idet cellegiften skal inn i morgen, benytter jeg sjansen til å spise akkurat det jeg har lyst på.

ALT GODT I LIVET, NESTEN: I morgen venter cellegiftkur fire. Jeg benytter sjansen til å spise det jeg har mest lyst på, mens jeg fortsatt har lyst på mat og maten smaker normalt.

Advertisement