En kreftpasient på tur

Siden jeg fikk kreft i begynnelsen av februar, har vi avlyst alle planlagte turer. En tur til Svalbard gikk fløyten på grunn av stråling, og en tur til Oslo lot seg ikke gjennomføre. Vanligvis er jeg utrolig glad i å reise, men siden jeg ble syk har det kun blitt korte helgeturer til familie og venner. Det har egentlig vært mer enn nok. Men, i morgen skal jeg til Stockholm, og den turen trenger jeg ikke avlyse.

LICENSED TO TRAVEL: Straks på vei til Stockholm, bare med litt annen bagasje enn vanlig.

I høst bestilte en venninnegjeng tur til Stockholm, og tilfeldighetene ville at en fagtur med jobb ble lagt til samme by og samme helg. Dermed blir det jobbtur fra torsdag til lørdag, og venninnetur fra lørdag til mandag.

I forrige uke var formen ganske dårlig, og enhver form for reise virket som et ork. Jeg tenkte at dette ble nok en tur jeg kom til å måtte avlyse. 17. mai var formen litt bedre, og jeg orket både frokost og litt tog før jeg måtte kaste inn årene. Den kaldeste 17. mai jeg kan huske på lenge, var veldig dårlig nytt for nevropatien min. Hendene mine var helt stive og vonde når vi kom hjem, og jeg måtte bare legge dem på noe varmt. Der og da, utslitt og slapp i sofaen, med hendene på en varmeflaske, virket Stockholm like realistisk som Sydpolen.

Men, så kom mandag. Av alle ting, har mandag i ikke-cellegiftuker blitt en skikkelig bra dag. Utover dagen skjer det noe med formen og humøret, og plutselig føler jeg at ingenting er umulig. I motsetning til mannen min, som har den vanlige, gjenkjennelige mandagsfølelsen, får jeg lyst til å løpe opp trappene, danse på stuegulvet og nyte følelsen til langt over leggetid. Ikke helt i sync der altså.

Så, nå virker plutselig den Sydpol-ekspedisjonen helt realistisk og jeg er klar og pakket for tur. Bagasjen inneholder en del nye ting, som for eksempel:

– Et miniapotek

LITT TIL TUREN: Tror jeg er forberedt på det meste som potensielt kan oppstå av plager. Rimelig uaktuelt og reise med bare håndbagasje når medisiner og stomiutstyr må med.

– Legeattest med de nyeste blodverdiene

BLODKONTROLL: Hvor mange trymbocytter har du, sa du? Om jeg mot alle odds skulle måtte kontakte det svenske helsevesenet, blir denne kjekk å ha.

– Internasjonalt veneportsertifikat

BARE EN VENEPORT: Under disse arrene, ligger en veneport. Når jeg får cellegift stikker sykepleierne en nål gjennom huden, og så går det inn i de store blodårene. Ganske high tec egentlig. Jeg aner ikke om sikkerhetsfolk på flyplasser kan mistenke dette for noe slags smugling, men jeg har uansett med et internasjonalt veneportsertifikat om noen skulle være i tvil.

Jeg har reist utrolig mye i mitt liv, og studert i Shanghai, Øst-Afrika, Jerusalem og Moskva, men akkurat nå føles det som et stort skritt å ta den korte flyturen til Stockholm. Det er litt skummelt å ikke være et steinkast fra Haukeland, men det sitter mest i hodet mitt. Jeg har ikke hatt feber eller infeksjoner siden jeg startet med cellegift, og det er ikke noen spesiell grunn til at jeg skal få det nå. Når jeg først kommer avgårde, er jeg ganske sikker på at jeg kommer til å ha det supert. Ikke minst kommer jeg til å nyte følelsen av å ha tatt tilbake litt til av det gamle livet mitt. Det er egentlig ganske stort.