Hva gjør du med planene, når livet har andre planer

I begynnelsen av desember tok jeg sluttpakke i Bergens Tidende. Mannen min hadde fått jobb som fastlege i Vesterålen, og vi hadde bestemt oss for å flytte nordover igjen til Stokmarknes, hvor vi hadde bodd i halvannet år tidligere.

I februar hadde vi akkurat leid hus og lagt ut leiligheten vår i Bergen på Finn. Så fikk jeg kreft, og hele det vanlige livet stoppet brått og brutalt opp. Jeg følte meg så utrolig dum, selv om ingen kan planlegge for at de skal bli alvorlig syke i ung alder. Alle planene ble uviktige og det eneste jeg klarte å forholde meg til var den nye virkeligheten.

Heldigvis var jeg fortsatt i jobb, slik at jeg hadde rett på sykepenger. Og heldigvis har jeg en arbeidsgiver som har vært helt fantastisk siden jeg ble syk. De var tydelige med en gang og sa at jeg ikke skulle bekymre meg for jobbsituasjonen og si hva jeg trengte når jeg var klar. Dermed sluttet jeg å bekymre meg for alt det praktiske en del uker og konsentrerte meg bare om å takle sjokket, sorgen og behandlingen jeg måtte gjennom.

Etter noen uker klarte jeg å begynne å forholde meg til praktiske realiteter igjen. Vi hadde en seksåring som skulle begynne på skolen, vi hadde egentlig gitt avkall på jobbene våre i Bergen, mannen min hadde takket ja til ny jobb og vi hadde leid et hus. Det var ikke lenger viktig å gjennomføre de planene vi hadde hatt, men vi var nødt til å bestemme oss for hva vi skulle gjøre.

På eget initiativ tok min fantastiske lege på kreftavdelingen kontakt med Nordlandssykehuset for å høre hvilket behandlingsopplegg jeg kunne få der. Det viste seg at jeg kan få de siste cellegiftkurene på sykehuset på Stokmarknes, som ligger fem minutter unna huset vi hadde leid. Jeg glemmer ikke samtalen hvor hun fortalte hva hun hadde funnet ut. Hun sa jeg kunne få behandlingen i Vesterålen, og fortsatt ha kontroller på Haukeland om jeg ønsket. Hun forsikret meg om at medisinsk sett var det helt forsvarlig å flytte, og at hvis vi ønsket det var det ingen hinder for å flytte. Hun var så positiv og det smittet over på oss. Plutselig føltes ikke livet som noe vi hadde mistet fullstendig kontrollen over, men noe vi igjen kunne påvirke.

Akkurat som da, får jeg tårer i øynene nå, når jeg tenker tilbake. Ikke fordi det var så viktig å få gjøre som vi hadde planlagt, men fordi vi kunne. Det føltes som et enormt privilegium å kunne velge igjen, og legge noen planer for det skjøre livet vi hadde fått i hendene. Så, med legenes velsignelse, har vi valgt å gjøre som vi opprinnelig planla og flytter nordover i løpet av sommeren.

PÅ’AN IGJEN: Om akkurat en måned skal vi og disse kassene være på plass i Stokmarknes, Vesterålen.

Jeg føler en uendelig takknemlighet over å kunne gjøre det, fordi det føles som en enorm luksus å kunne velge å flytte og ikke være nødt til å legge opp livet etter sykdom. Samtidig er jeg fremdeles ikke helt komfortabel med å legge planer igjen. Planer føles som et privilegium for friske mennesker, mens vi må ta livet som det kommer. Det føles skummelt å legge planer, når jeg vet hvor utrolig raskt livet kan endre seg og alle planene er helt verdiløse. Samtidig tenker jeg at det er en verdi å leve livet uten å legge altfor mange planer, eller i hvert fall ikke være avhengig av at alt går etter planen.

På et vis føles det vanskeligere å flytte nå, fordi vi har fått så tette bånd til Bergen. De som har vært der og hjulpet oss gjennom de siste månedene, føles enda nærmere nå. Nettverket rundt oss har gjort at tida med sykdom har blitt enklere å håndtere, og jeg setter uendelig stor pris på alle de gode menneskene vi har rundt oss. Det er rørende å tenke på hvor mange som har stilt opp og tilbudt hjelp når vi har trengt det. Kanskje, og jeg får nesten si forhåpentligvis, får vi aldri gjort gjengjeld, men det har betydd all verden.

Samtidig kan det være fint med en ny start nettopp nå. Stokmarknes, Vesterålen og alle vi kjenner der har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi har leid et hus som ligger like ved havet, med fantastisk utsikt, midnattsol om sommeren og kort vei til fjellet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en finere plass å rehabilitere og bli skikkelig frisk igjen.

FOR ETT ÅR SIDEN: Jeg har sjelden vært så lykkelig som på denne ferien i Vesterålen i fjor. Da visste vi ingenting om hva vi skulle gjennom i året som kom. At vi nå skal flytte tilbake, føles utrolig takknemlig.