Den første skumle kontrollen

Nesten hele forrige uke klarte jeg å skyve bort det som skulle skje på mandag. At jeg er ferdig med tre måneder og halvparten av cellegiftbehandlingen, betyr også at det er tid for ny CT-skanning. På et vis hadde det vært deilig å gå gjennom hele cellegiftløpet uten å forholde seg til det. Samtidig er det trygt med jevnlige sjekker.

Klar for CT.

Jeg har blitt ganske flink til å skyve bort ting de siste månedene. Skal jeg ha cellegiftkur mandag, klarer jeg å nyte hele helgen før og tenker stort sett ikke på det før søndag kveld. CT-skanning var det vanskeligere å skyve bort. Det dukket opp i bevisstheten min med jevne mellomrom, og på søndag var det ikke mulig å ignorere ubehaget lenger.

Vi var på vei hjem fra en kjempefin familiehelg på Hotell Alexandra i Loen. Jeg hadde aldri vært der før, men kommer garantert til å dra dit igjen. Det første vi fikk beskjed om når vi sjekket inn, var at de hadde oppgradert rommet vårt. Det er få ting som klinger bedre enn “oppgradert” og vi fikk et digert rom med stor veranda og utsikt. Det tok et par timer før vi skjønte at det vi trodde var et skap i gangen, faktisk var et ekstra bad.

ENDELIG SOMMER: Få ting slår Vestlandet når det er fint vær.

Vi var knallheldige med været, og badeanlegget var utrolig barnevennlig. I tillegg var det et fantastisk spaanlegg, og massasje har sjelden føltes så velfortjent som akkurat nå. Nå høres det kanskje ut som om jeg er sponset av hotellet, men helga var julegaven fra Mamma og Pappa. Veldig fornøyd med den julegaven, og alt som står her er altså uhemmet, ubetalt skryt.

SKÅL FOR DE GODE DAGENE: Helga var utrolig fin, det var deilig med musserende på verandaen og jeg forsynte meg særdeles grådig av dessertbuffeten.

ET SPA FOR MEG SELV: Å bade for første gang på et offentlig bad med stomi, var en liten milepæl. Spananlegget fikk jeg riktignok for meg selv, men alt gikk forbausende enkelt og greit.

Men, i bilen på vei hjem, kom alle tankene jeg hadde skjøvet bort og med tankene kom tårene. For CT-bilder gir svar, og det er aldri noen garanti for at jeg får de svarene jeg ønsker meg. Sannsynligheten for at det skulle være noe som minnet om kreft på bildene var utrolig liten, men bare det at det er en risiko er skummelt og ubehagelig. Det er så utrolig mye som står på spill. Jeg veksler mellom å tenke at det er svært usannsynlig at det skal være noe, og å tenke at sannsynligheten for at jeg skulle få dette i utgangspunktet var enda mindre.

FERDIG FOR DAGEN: Blodprøver, legetime og cellegift på dagen, og CT på kvelden. Sykehuslivet er definitivt en heldagsjobb.

I tillegg til CT, var det også første dose av cellegiftkur syv på mandag, og på ettermiddagen benyttet vi den fine sommerdagen til å ha venner på grilling og dermed skyve tankene bort enda en stund. Jeg hadde nemlig CT-time klokken 21 om kvelden, og jeg må ha grudd meg mer enn jeg trodde. En skal nemlig drikke 1,2 liter vann den siste timen før en CT-skanning, og det hadde jeg helt glemt. Jeg husket at jeg ikke skulle ha ringer og metall på meg, men jeg hadde klart å ta på meg en genser med glidelås likevel.

I det siste har jeg glemt en del ting jeg normalt ville husket på. Jeg glemte et møte med personalsjefen på jobb og jeg glemte å ta medisiner før en cellegiftkur. Det er egentlig såpass uvanlig for meg at jeg spurte kreftlegen min om hun tror jeg har fått “kjemohjerne“. Det mente hun bestemt at jeg ikke har, og det var betryggende. Hun mener bare at jeg har hatt mye i det siste, og det stemmer jo også.

VAR DET NOEN SOM SA MUSSERENDE OG DESSERTBUFFET? Tirsdag var litt ris og lunkent vann det som fristet til middag. Det er helt utrolig hvordan cellegift forandrer alt.

CT er raskt unnagjort, og bare en drøy halvtime etter at vi kom til Haukeland var vi på vei hjem igjen. En lang sykehusdag og utrolig koselig middag gjorde at det ikke ble noe problem å sovne. Så var det bare å vente, og fordi drømmelegen min ringer meg med en gang hun har fått svarene ble ventetiden kort. Neste dag var hun på tråden. Akkurat det å få raskt svar betyr uendelig mye, og jeg er utrolig takknemlig for å ha en lege som tar sånne hensyn. Og det beste av alt var selvsagt at jeg fikk det svaret jeg ønsket meg. Bildene var helt fine og det var ingenting som minnet om kreft på dem. Selv om det var det svaret alle forventet er det en utrolig lettelse å vite. Tårene som kommer er bare gode, og det føles på en måte som å få livet på nytt og på nytt. Nå kan jeg slappe av i tre måneder til og fullføre cellegiftbehandlingen.

De neste kontrollene kommer også til å bli ubehagelige og vonde, og det første året kommer sikkert til å være verst. Men jeg er evig takknemlig for hver gode beskjed og hver kontroll som ikke viser sykdom. Det betyr alt, og så snart jeg får igjen matlyst og smak igjen skal også denne milepælen feires.

IKKE AKKURAT SOLKYSSET: Endelig har det vært utetemperaturer som har gjort det mulig å bevege seg ute, selv når man går på FLOX-kur og sliter med nervopati (en type forbigående skade på nervene). Men jeg begynner å skjønne hvorfor sol og cellegift går dårlig overens. Selv med 50-faktor ble jeg rød og fregnete ganske fort.