Av- og pålivet

Denne sommeren føles det som om alle facebook-solbilder, feriehashtager og sydensnaper kun eksisterer i en parallell virkelighet. Vi forholder oss utelukkende til den svært varierende norske sommeren og legger opp ukene etter cellegiftkurer. Sånn har det vært siden påske, og det begynner å bli veldig lenge siden. Annenhver uke er cellegiftuke, og annenhver uke er rimelig ok.

DEFINITIVT I AV-MODUS: Dette er helga i et nøtteskall.

Det går som regel greit de dagene jeg får kur, virkningen kommer sterkest noen dager etterpå. Denne gangen slo kuren meg helt ut i dagesvis. Fra fredag ettermiddag til mandag formiddag var jeg bokstavelig talt ikke ute av huset. Jeg kom meg knapt ut av senga. Stort sett lå jeg i senga med en bok, leste et par sider og sovnet. Så våknet jeg etter en time eller to, prøvde å spise litt, leste et par sider og sovnet. Litt som filmen Groundhog day, hvor du bare våkner opp til den samme dagen hver dag og historien gjentar seg. Hver kveld når jeg la meg utmattet etter å gjøre ingenting, håpet jeg at den neste dagen skulle være bedre. Like deprimerende var det å våkne morgen etter morgen til nok en blytung dag.

Søndag var vi invitert til grilling hos noen venner, og jeg brukte egentlig dagen til å mobilisere nok krefter til å ta en dusj så jeg skulle være noenlunde anstendig. Men det å dusje tok de kreftene jeg hadde, og dermed var det bare å legge seg ned og be resten av familien dra uten meg. I sånne øyeblikk er kreftlivet virkelig nitrist. Det føles utrolig naturstridig å være 36 år og stadig måtte avlyse ting fordi jeg er sliten. Det er vondt å ikke kunne være en del av det resten av familien gjør. Jeg vet at det er midlertidig, men jeg synes det er det verste med hele sykdommen og behandlingen, at jeg stadig havner på sidelinja.

ANBEFALES: Om ikke annet fikk jeg brukt denne cellegiftrunden på å komme meg sakte, men sikkert gjennom Marte Michelets “Den største forbrytelsen”. Boka lever opp til alle gode omtaler, og bør leses av alle.

Denne cellegiftrunden slo meg mer ut enn mange av de forrige. Kanskje var det kombinasjonen flytting og cellegift. Kanskje var det at jeg var litt småsyk i forkant. Kanskje er kroppen bare sliten etter ni runder og 18 uker med cellegiftkurer. I den grad jeg har gått noe i det hele tatt, har det vært mest som en zombie. Å gå rundt i cellegifttåke føles litt som å være full. Du er litt på siden av deg selv, er sløv og alt går sakte.

Denne gangen klarte jeg å unngå det sedvanlige sammenbruddet, hvor jeg føler at jeg bare er en belastning eller begrensning for resten av familien. Kanskje er det fordi jeg har vært gjennom så mange runder nå, kanskje er det fordi det begynner å nærme seg slutten.

Uansett, jeg ventet ikke forgjeves denne gangen heller, og i går begynte tåka endelig å lette. Til all lykke sammenfalt det med sol og sommerstemning. Jeg kom gjennom denne runden også.

PÅ VEI TILBAKE: Lykken over å begynne å kjenne igjen seg selv. Det smakte til og med godt med en Nordlandspils på verandaen.

Fly me to… min siste flox-kur!

Onsdag for en uke siden landet jeg og ungene på Skagen lufthavn, Stokmarknes. Ingebjørn hadde kjørt med bilen i forveien, overtatt huset vi leier og møtte oss på flyplassen. Det var rett og slett magisk å puste inn sjølufta, se Hadselbrua over til øya vår og være på plass. Jeg gråt allerede før bagasjen var kommet, og det tar strengt tatt veldig kort tid på Skagen lufthavn.

GJENSYN: Ingebjørn har kjørt 150 mil, vi har flydd Førde-Oslo-Tromsø-Skagen.

På et tidspunkt trodde jeg aldri jeg skulle komme tilbake hit, og veldig lenge trodde jeg i hvert fall ikke at det ville være mulig å flytte hit igjen. Men nå er vi her! Jeg har allerede blitt glad i huset vi bor i. Vi ble møtt av den fineste velkomstkurven jeg noen gang har sett. Venninnen min Mona kom med hjemmelaget suppe på døra, og litt senere kom hedersmannen Tor-Erik med Nordlandspils, tørrfisk og sjokolade og bidro til at de flatpakkede møblene ble litt færre.

Vi har hatt folk innom hver dag, fått blomster, vin, klemmer, sjokolade og gode ord. Det er utrolig rørende å være omsluttet av en sånn omsorg. I tillegg har vi allerede hatt to korte besøk sørfra, så dette lover bra. Jeg slutter aldri å være takknemlig over å kjenne så mange fantastisk bra folk, både her, på Vestlandet, Østlandet og utenlands. Det er noe av det aller mest verdifulle i livet.

Men, alt var ikke bare fryd og gammen i starten. Dagen etter at vi hadde landet, og jeg var fullstendig forelsket i tanken på å være i ro uten tidsfrister og noe å skulle, dro vi innom det flunkende nye sykehuset på Stokmarknes for å høre hva som var planen for kuren mandag og tirsdag.

Der var jeg ikke registrert og etter litt nøsting viste det seg at jeg var booket inn for kur i Bodø i stedet. Det var det ingen som hadde fortalt meg, og det siste jeg hadde lyst til var å reise noe sted alene akkurat nå. Min naturlige reaksjon var å sette meg i bilen og grine. For det løser jo så ofte problemer. Men Ingebjørn tok heldigvis saken, og etter noen telefoner viste det seg at jeg fint kunne få kuren på Stokmarknes, men nå var det helt fullt på kreftpoliklinikken der.

FLY ME TO BODØ: Av og til får du ikke cellegift sånn helt uten Widerøe.

Så i valget mellom å utsette kuren og å reise til Bodø, valgte jeg det siste. Dette er den siste av åtte flox-kurer, de tre siste jeg skal ha er litt mildere FLV-kurer, og motivasjonen for å få den overstått var skyhøy.  Nå føles det ikke ille i det hele tatt, men i forrige uke var det nesten verdens undergang. Så tirsdag morgen ble det Widerøe til Bodø. Rart å være på et nytt sykehus etter å ha blitt lommekjent på Haukeland.

NY DAG, NYTT SYKEHUS: Bodø er det femte sykehuset jeg er innom som kreftpasient. Ellers er Haraldsplass (kolonoskopi og MR), Voss (veneport), Haukeland (but of course) og Stokmarknes (foreløpig bare blodprøver) på lista.

Jeg begynte til og med å endelig få kontroll på tunnelsystemet på Haukeland. Men legen og sykepleierne i Bodø var veldig greie og livets forhåpentligvis siste flox-kur dryppet inn uten problemer i god tid før middag på pasienthotellet.

PASIENTHOTELL BRA, MEN: Hjemme er utrolig mye bedre.

NO PARTY FOR YOU, MY FRIEND: Minibaren på pasienthotell var eksepsjonelt kjedelig, og jeg har svært lite bruk for et kjøleskap for tida. Vannkoker kunne derimot vært nyttig.

VANN, VARM DEG: Nervene mine er bokstavlig talt litt tynnslitte etter åtte flox-kurer og jeg klarer for eksempel ikke drikke noe kaldt på en god del dager etter en kur. Det er faktisk skikkelig smertefullt. Så på pasienthotellet satte jeg ut det jeg hadde av kopper og flasker med vann, og bare ventet på at det skulle bli lunkent og drikkbart. Ingen iskald utepils på meg med det første. En alkoholfri og pisslunken derimot.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor deilig det er å ha kommet så langt uten noen infeksjoner, utsettelser, lave blodverdier eller dårlig immunforsvar. Det nærmeste jeg har kommet, var en halv grad feber på lørdag. Både jeg og Ingebjørn ble skikkelig stressa, for jeg har ikke hatt antydning til feber siden jeg fikk kreft, og tenkte at nå var det min tur. Men feberen steg ikke, jeg hadde helt normal crp og dermed ikke tegn på noen infeksjon, og har sannsynligvis bare hatt en mild forkjølelse. Med tanke på at jeg bor sammen med to barnehagebarn, ikke har unngått barnehagen og levd stort sett som normalt, er jeg både overrasket og ekstremt fornøyd med å sluppet unna ekstra sykdom. Det eneste jeg bevisst har unngått er folk jeg vet er syke og så har vi oppgradert håndvask-regimet hjemme.

Kroppen min tåler mer enn jeg trodde og det er en utrolig god følelse å vite at den er så sterk. Med det mener jeg absolutt ikke at jeg har vunnet noen kamp mot kreften fordi jeg har vært sterk. Det er stråling, kirurgi og cellegift som skal ta kreften, men det er en stor bonus å tåle behandlingen såpass godt. Kanskje er det fordi jeg er ung, i dette gamet er jeg faktisk skikkelig ung og det får jeg jo bare nyte. Dessuten har jeg vært heldig, som ikke har hatt noen allergiske reaksjoner. I tillegg tenker jeg at jeg får noe igjen for å ha levd relativt sunt og aktivt. Og motivasjonen for å fortsette med det har bare blitt enda sterkere.

HER RYKER HÅNDBAGASJE-PLANEN: Gårsdagen endte i shoppingbonansa på grunn av at følgende fire forutsetninger inntraff samtidig: a) Det var lønningsdag, b) Jeg var på cellegifttur alene, c) Jeg var såpass høy på stereoider at jeg minte mest om en Duracell-kanin og d) Temperaturen ute er endelig såpass høy at selv pasienter med utstrakt nevropati kan bevege seg utendørs. Jeg tror trygt jeg kan slå fast at jeg hadde dagens shoppingrekord på Medirest Zefyr hotell. Det var flere som kom inn med krykker enn handleposer for å si det sånn.

En kjapp cellegifttur og opphold på pasienthotell er absolutt ikke ille, men det hadde vært slitsomt å gjøre det slik hver gang. Mitt ene opphold får meg til å sette utrolig stor pris på å ha fått være så mye hjemme gjennom hele behandlingstiden. Det kan være slitsomt å få behandling og bo sammen med to små barn, men det er uendelig mye mer fint enn slitsomt. Å få beholde så mye av det vanlige livet mitt og tilbringe så lite tid som mulig på sykehus og pasienthotell har gjort dette seige halvåret utrolig mye lettere og lysere. Og i dag får jeg reise hjem til dem, til utsikten under og tanken på at nå skal jeg komme meg etter den siste flox-kuren uten å brytes ned av flere. Det er ikke så rent lite.

UTSIKTEN: Det er virkelig balsam for cellegiftsjelen å komme hjem til dette.

Heia Haukeland!

Hvordan takker du de som har reddet livet ditt? Som har påvirket fremtiden din så til de grader og gitt deg nytt håp og forhåpentligvis et langt liv, likevel. Som har lagt all sin kunnskap og ekspertise i å finne den metoden som kan gi deg tilbake det viktigste du har, livet ditt. Jeg kan aldri gjøre gjengjeld eller takke dem nok. Det som er jobben deres, er liv eller død for meg.

Denne uken vandret jeg ut fra Haukeland Universitetssykehus for siste gang på en stund. Neste uke flytter vi til Stokmarknes, og uken etter skal jeg få den første av de fire resterende cellegiftkurene på det nye sykehuset der. Det var med veldig blandede følelser jeg forlot Haukeland, selv om jeg ikke har noe ønske om å tilbringe mer tid på sykehus. Men Haukeland vil for alltid være stedet hvor jeg kom fullstendig nedbrutt og med dødsangst, og vandrer ut kreftfri og på god vei til å bli frisk.

KLAR FOR EN NY ETAPPE: De fire siste cellegiftkurene skal jeg få på sykehuset i Stokmarknes. Kontrollene blir fortsatt på Haukeland.

Jeg har fått all tilgjengelig behandling, stråling, omfattende operasjon og cellegift i tillegg. Alt for at jeg skal slippe en runde til. At sjansene for et tilbakefall skal være så små som mulig, uavhengig av hva det måtte koste. Legene konfererte blant annet med kolleger fra Storbritannia for å finne den behandlingen som kunne gi meg aller best hjelp. Jeg vil alltid være evig takknemlig for at jeg bor i et land med det som må være verdens beste offentlig helsevesen.

TAKK FOR NÅ: Det siste halvåret har jobben min i stor grad vært å være pasient ved Haukeland.

Haukeland rommer de menneskene som har hjulpet meg gjennom den desidert vanskeligste tiden i livet mitt og som har møtt meg på mitt mest sårbare. Alle møter har ikke gått knirkefritt, som jeg har skrevet litt om tidligere, men først og fremst forlater jeg Haukeland som en utrolig takknemlig pasient. Noen kaller legene, sykepleierne og hjelpepleierne for engler i hvitt, men for det første tror jeg ikke på engler. For det andre oppfører de seg svært menneskelig, og det er jo nettopp det jeg setter så utrolig stor pris på ved dem. At de er mennesker, og ikke bare profesjonelle. At de forstår at for meg dreier dette seg om liv og død, og at behandlingen jeg må gjennom vil påvirke resten av livet mitt. At de tør å vise at de forstår det, gjør at jeg får grenseløs tillit til dem.

Jeg har vært så heldig å ha en drømmelege som har fulgt meg opp, og gjort mye mer for meg enn jeg kunne forvente. Etter min første cellegiftkur fulgte hun med på innleggelseslistene for å sjekke at jeg ikke var havnet på sykehus. Etter at jeg har tatt CT-bilder har hun ringt med en gang hun har fått svar. Hun klarer nesten alltid å finne en god nyhet til meg, hver gang vi treffes. Som at kreftformen jeg har ikke er arvelig. At jeg ikke kan gi den videre til barna mine, betyr utrolig mye. Som at svulsten jeg hadde, og som nå forhåpentligvis er brent som biologisk materiale et eller annet sted, var relativt liten og dermed har jeg mindre sjanse for å få tilbakefall.

– Har du begynt å hate meg nå, spurte kreftlegen min med et smil før femte runde med cellegift.

Jeg ble helt overrasket over spørsmålet, for jeg kan ikke engang komme på et negativt ord å si om drømmelegen min. Jeg kan hate sykdommen og behandlingen. Jeg kan gråte over nedturen som kommer like sikkert etter hver bidige runde med cellegift, men jeg kunne aldri koblet det til drømmelegen min eller noen av de andre legene som har vært involvert i behandlingen min.

Kreftlegen min har hele tiden forklart hvorfor de ønsker å gi meg den behandlingen jeg får. Hva som er hensikten, hvor mye det reduserer risikoen for tilbakefall og hva slags forskning som ligger bak. Det har vært flere leger som har bestemt hva de mener er best for å få meg frisk, og ikke minst for å gjøre risikoen for en ny runde minst mulig. Den informasjonen har vært utrolig viktig for å holde ut. Om det jeg går gjennom nå, kan spare meg for å få tilbakefall, så er det i høyeste grad verdt det. Da får de bare “skyte med kanoner”, som en av sykepleierne kalte det.

Så jeg kan aldri mislike kreftlegen min for at hun er “ansvarlig” for at jeg må gå gjennom stråling, operasjon og cellegift. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får det, selv om det er ille mens det står på.

Et par andre jeg må skryte av, er “mandagssykepleieren” og “tirsdagssykepleieren” min på kreftpoliklinikken. Det er de som har fulgt meg gjennom cellegiftbehandlingen, som har pågått siden mars. Det er utrolig fint at de forsøker å ha faste sykepleiere som følger deg, og jeg har vært utrolig heldig med mine. Kvelden før første behandling, sa Ingebjørn at det var viktig at den første behandlingen ble en så god opplevelse som mulig, fordi det ofte påvirker hvordan resten av behandlingene oppleves.

Jeg husker at jeg ble litt stresset, og tenkte at det var voldsomt press å legge på en cellegiftbehandling og at ikke bare skulle jeg gjennom det, nå måtte det i tillegg bli en positiv opplevelse. Selvsagt møtte jeg opp trøtt og litt stresset morgenen etter. Dårlige forutsetninger for en god opplevelse altså, men mandagssykepleier Liv klarte å gjøre det trygt og godt å være cellegiftpasient fra første stund. Jeg fikk mat og kaffe, mens hendene ble varmet opp og klare for venflon. Vi pratet mye allerede den første dagen, og siden er det blitt mange fine samtaler med både Liv og tirsdagssykepleier Tone. Jeg vet godt at det er en del av jobben deres å observere pasientene for å se at de ikke får noen reaksjoner, men alt vi har snakket om har betydd mye. Det har ikke vært overfladisk småprat, jeg har fått dele både redslene mine og gledene mine og de har delt av sin erfaring. Jeg er så utrolig glad for at helsevesenet vårt består av sykepleiere som Liv, Tone og de andre jeg har møtt på kreftpoliklinikken. De har ikke bare gitt meg behandling, de har også gjort veien lettere og lysere for meg.

Siden jeg fikk kreft, har jeg heiet mye på meg selv og fått utrolig mye heiing fra andre. Jeg heier også veldig på Haukeland, hvor jeg har tilbragt utrolig mye tid. Og så har jeg tenkt til å komme med noen små tips. For selv om det er et fantastisk sykehus, så har det potensial for forbedring også.

De fleste tingene jeg har merket meg, er absolutt ikke kostbare å utbedre.

1. Den kjipe matkupongen.

MATKUPONGEN: Ikke akkurat en oppskrift på matlyst.

Da jeg skulle legges inn for operasjon i begynnelsen av mars, tok innleggelsen en dag. Ergo får du en matkupong av sykehuset. På Haukeland får du to stk halve rundstykker med ost eller skinke, og en kopp te eller kaffe. Matlysten forsvinner omtrent bare du ser lappen. Hvorfor i all verden skal sykehuset bry seg med om jeg spiser rundstykker med skinke, ost eller noe annet? For min del ble matkupongen ubrukt, jeg gikk heller ned til Vardesenteret hvor Odd Fellow deler ut gode skiver og kaffe til pasienter og pårørende. Jeg skjønner jo at det sannsynligvis dreier seg om kostnader, men kunne det ikke heller stått noe slikt som: “Kjære pasient, vi skjønner at du blir sulten i løpet av en dag på sykehuset og det er viktig å få i seg næring. Kjøp det du har lyst på i kantina og lykke til med sykehusdagen.”

Hvis pasientene skulle vise seg å gå fullstendig bananas i kantina, noe jeg har liten tro på etter å ha vært der en del ganger, kan eventuelt siste setning endres til: “Kjøp det du har lyst på i kantina, du får dekket X antall kroner og lykke til med sykehusdagen.”

2. Slapp av, det er helt normalt

Etter at jeg kom hjem etter å ha vært innlagt på Haukeland, ringte jeg flere ganger til sykehuset om ting jeg opplevde hjemme. For eksempel hadde jeg knapt hørt om stomi, før jeg plutselig satt der med en del av tarmen min sydd fast på magen. Hvordan jeg skulle håndtere stingene, var en av tingene jeg måtte ringe om og da fikk jeg gode råd, beskjed om å kjøpe noe som heter Krystallfiolett og at dette var helt normalt. Det svaret opplevde jeg å få flere ganger, og jeg kan ikke unngå å tenke at det hadde vært utrolig fint om pasienter som skal skrives ut kunne fått en liste som så omtrent sånn ut:

“Dette er plager du kan oppleve når du kommer hjem, som er helt normale. Slik håndterer du dem”. Det hadde gjort det tryggere å komme hjem, jeg hadde sluppet å lure på alt jeg var usikker på om var normalt og jeg hadde sluppet å ringe hver gang jeg var overbevist om at dette umulig kunne være normalt.

3. Kommunikasjon

Jeg har skrevet litt om kommunikasjon mellom pasient og lege i et tidligere innlegg, og kommer sikkert til å skrive mer om temaet. Jeg kan forstå hvorfor det skjærer seg av og til, for vi forholder oss virkelig til to forskjellige verdener. Der jeg på sykehuset kanskje er en relativt heldig stilt pasient, som har utsikter til å bli frisk og har to friske barn, er jeg en person som har hatt ufattelig uflaks i min verden. At de to verdenene krasjer av og til er ikke så overraskende, men det er desto viktigere å jobbe for at det skjer så sjelden som mulig.

4. Ikke forstyrr-skilt

Nå høres det kanskje ut som om jeg blander sammen sykehus og hotell, men det er absolutt ikke meningen. Det jeg ønsker meg er et skilt med “Bare medisinske henvendelser” som det går an å henge på døren. Jeg har selvsagt full forståelse for at når en er på sykehus, må hverdagen legges opp etter behandling og sykehusrutiner. Men, søvn og hvile er også viktig, og det hadde vært veldig fint å kunne slippe alle ikke-medisinske henvendelser etter en tung natt. Det er fint at biblioteket, bildetjenesten og kiosk-trallen kommer rundt til de som trenger det, men det er ikke alle som trenger det hver gang. Derfor hadde det vært fint med en måte å si fra på, som ikke innebar at du ble vekket.

5. Alarmlyden på gastrokirurgisk avdeling

ALARM: Selvsagt må de ansatte få med seg at alarmen går, men pasientene kunne godt sluppet.

I motsetning til hva jeg har skjønt er vanlig på en del andre avdelinger, gikk alarmen på gastro-kirurgisk avdeling, hvor jeg var innlagt i ti dager, stort sett døgnet rundt i alle rom på posten dersom noen dro i snora si. Mulig dette skyldes en inkurie, men her er det definitivt forbedringspotensiale.

SYKEHUSLIVET: Litt sol og massasje før en ny cellegiftrunde.

Jeg har aldri hatt så vondt, verken fysisk eller psykisk, som jeg har hatt på Haukeland. Men jeg er på god vei til å bli frisk og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skulle fått bedre hjelp på veien. Et takk føles lite i en så stor sammenheng, men det er det eneste som er på sin plass. Takk for all hjelpen jeg har fått og takk til alle dere som har hjulpet meg. Det har betydd alt.

Livet står alt annet enn stille

Da jeg ble syk, følte jeg at alt stoppet opp. Livet mitt som jeg kjente det hadde stanset brått og brutalt, og kontrollen over det var det ikke lenger jeg som hadde.

I månedene som fulgte følte jeg at jeg levde på siden av mitt vante liv. På siden av livet til vennene mine, i et parallelt liv som jeg aldri hadde ønsket meg. Fortsatt hadde jeg følelsen av at det livet jeg hadde hatt og ønsket å ha, sto stille. På vent.

Den følelsen har forsvunnet gradvis de siste ukene. Det har skjedd så mye, kanskje i overkant mye, samtidig som jeg har fått cellegift og behandlingen har gått sin gang. Vi er midt i en flytteprosess og legger framtidsplaner og drar på små turer igjen, akkurat som de fleste andre.

I CELLEGIFTTÅKA: Heldigvis er det fortsatt mange ferger på Vestlandet, og på hver av dem får jeg hvile mens vi er på tur. Det hjelper utrolig.

Litt optimistisk startet vi med en tur til Stavanger og Kristiansand en torsdag etter at jeg hadde fått cellegift mandag og tirsdag. Målet var Dyreparken, som vi hadde lovet ungene hele vinteren og våren. Dette blir en cellegiftsommer, hvor i hvert fall annenhver uke går med til behandling. Det blir ikke den sommeren vi hadde tenkt, men vi hadde lovet ungene å komme oss til Dyreparken, så den turen var viktig. I tillegg skulle vi bo hos venner vi sjelden treffer både i Stavanger og Kristiansand.

Turen sørover og de første dagene gikk fint, men lørdag var det stopp. Jeg våknet opp med krampeaktige magesmerter og tok smertestillende for å dempe dem. Det fungerte dårlig, men jeg ville prøve å være med en tur til byen likevel. På grunn av regnvær var Dyreparken utsatt til dagen etter. Da vi hadde parkert bilen hadde jeg så vondt at jeg ikke kom meg ut av bilen. Cellegift påvirker slimhinnene, og dermed også tarmene, og jeg tror det var årsaken til smertene. Jeg konkluderte med at de lå på rundt fem-seks på smerteskalaen og ba familie og venner gå på kafe uten meg. Det var mye min egen feil at det ble sånn. Jeg hadde så lyst til å være med at jeg skjulte smertene mine så godt jeg kunne og insisterte på å bli med. Så der lå jeg noen timer og angret på at jeg var så sta, halvveis borte med god hjelp av paralgin forte og tenkte at Dyreparken måtte utgå for min del. Ingebjørn forsøker ofte å realitetsorientere meg når det gjelder min sterke optimisme med tanke på hva jeg kan få til. Det er ikke en lett jobb, men jeg foretrekker at han må forsøke å få meg til å ta det nok med ro heller enn å dytte meg ut av sofaen.

Først utpå kvelden begynte smertene å gi seg. Sånne dager er det også, selv om de er sjeldne nå for min del. Resten av plagene mine er stort sett ubehagelige, men sjelden direkte smertefulle. Nevropatien er det jeg merker mest, og den gir seg utslag på mange måter. Føttene mine kjennes ut som om de konstant går på sand. Følsomheten i fingrene mine er omtrent som om jeg skulle gått med hansker hele tiden. Det kjennes som jeg har et usynlig hanskepar på hver gang jeg tar på noe. Og tunga og munnen kjennes konstant ut som om jeg har brent meg på noe. Som når du har spist altfor varm mat, men nummenheten og den rare følelsen i munnen sitter i uke etter uke. Det har hendt at jeg har måttet stoppe bilen, fordi jeg begynner å blø neseblod. Og når jeg pusser nesa, minner papiret ofte mest om en effekt fra tv-serien Dexter (Dexter er blodsprutekspert i politiet og massemorder).

At jeg kan dra ut en håndfull med hår hver dag og begynner å få lite øyevipper er selvsagt heller ikke kjekt, men smertefullt er det jo ikke. Jeg kjenner at cellegiften begynner å tære på kroppen, men så lenge jeg ikke har direkte vondt tar det ikke opp for mye av tankene mine. I det siste har det vært så mange gode øyeblikk som har tatt oppmerksomheten i stedet. For dagen etter at magen slo seg helt vrang, var jeg fin igjen. Det var sol og vi tilbragte de neste to dagene i Dyreparken.

ENDELIG: Sommer, sol, god form og Kardemomme by.

Seksåringen prøvde Tømmerrenna for første gang og kunne ikke stå stille etterpå. Hun hoppet opp og ned og klarte bare å formulere «en gang til, en gang til». Fireåringen vår var helt oppslukt av Hakkebakkeskogen, som er en togtur gjennom en teaterforestilling. Da reven var på vei reiste hun seg og ropte til skuespillerne at «reven kommer, reven kommer». Å se ungene så entusiastiske og glade overgår egentlig alt, og det gjør det lett å ikke være så opptatt av alt som er kjipt og leit.

PONNI ER BEST: For en jente som skal bli dyrlege på dagen og rockestjerne på kvelden, er det lite som slår ekte dyr. Det måtte i så fall være Tømmerrenna.

Det definitivt tristeste ved at det nærmer seg flytting til Stokmarknes, er alle vi må si ha det til. Alt fra gode venner og familie, til barnehagen, jobben og Haukeland. Kollega Frøy Gudbrandsen skrev en utrolig fin tekst om Bergen Barneasyl, hvor barna våre også har gått. Det er virkelig en fantastisk barnehage, og det var med tungt hjerte vi sa opp plassen.

På jobb fikk jeg en utrolig fin og vemodig avslutning. Det har vært så mye mer enn en arbeidsplass. Det var min første faste jobb, et sted hvor jeg fikk jobbe med noe av det som engasjerer meg mest i verden og et sted hvor jeg har noen av mine aller beste venner. Jeg tror det skal godt gjøres å få like mange fantastiske kollegaer på ett sted, og det var ufattelig trist å slutte. Spesielt etter det jeg har gått gjennom det siste året, og den støtten jeg har opplevd på jobb. Men, det virkelig triste hadde jo vært om det ikke var trist å slutte i det hele tatt.

Til og med Haukeland er det trist å forlate. Paradoksalt nok er kreftpoliklinikken et av de stedene jeg har følt meg mest normal gjennom tiden med cellegift. Der er alle i lignende situasjoner. Sykepleierne er utrolig flinke til å gjøre tiden på sykehuset så behagelig og fin som mulig.

PAMPERING ALL THE WAY: Hvem trenger Syden, når du har dette en halvtime hjemmefra?

FINESTE SOGN: Med besteforeldre fra Aurland og Luster, er jeg veldig glad i Sogn. Helga ble tilbragt i Vik og Balestrand, her klassisk “kjærestepar i solnedgang” utenfor utrolig fine Kviknes hotel i Balestrand. Hvis noen skal dit, anbefaler jeg på sterkeste rom 222. Mye nasjonalromantikk for pengene.

Forrige uke, som var en uke uten cellegift, har blitt utnyttet maksimalt til gode, fine opplevelser. Fra venninnemiddag og musserende i solnedgangen i Bergen, til spadag på Solstrand og en nesten episk helg i Sogn med fire fantastiske venner.

KLARE FOR RIB-SAFARI: På årets fineste dag cruiset vi rundt på Sognefjorden. Luksus!

IDIOTER PÅ TUR: Du ser kanskje ikke så lur ut med skibriller og flytedress på en av årets varmeste dager, men ti poeng til den som gjetter om stemningen var bra.

DER INGEN SKULLE TRU: Da jeg våknet opp lørdag morgen hadde jeg ikke drømt om at vi skulle besøke veiløse bygder langs Sognefjorden, men heldigvis hadde deler av reisefølget større ambisjoner. Her er en av bygdene, Finden.

JAKTEN PÅ DET PERFEKTE BILDET: Amerikanske turister jobbet hardt for å få et hjertebilde ved Sognefjorden, men slet med koordineringen.

Det å kjenne så mange fine folk og at jeg er opplagt nok til å ha glede av alle de gode tingene vi har gjort i det siste, gjorde det enkelt å motivere seg for siste cellegiftrunde på Haukeland, som startet i dag. De fire siste blir på sykehuset i Stokmarknes. Onsdag kjører flyttelasset og onsdagen etter skal vi være på plass i Vesterålen alle fire. Det er veldig vemodig å reise, men det blir godt å komme frem. Det er utrolig mange jeg gleder meg til å se igjen i Vesterålen, vi får såvidt med oss midnattssola og kan høre bølgeskvulp fra huset. De siste ukene har jeg mest av alt følt meg veldig, veldig heldig.

TILBAKE PÅ SYKEHUSET: Legen min, som jeg aldri kan skryte for mye av, sa at hun har gått og ventet på at jeg skal få lave blodverdier og må utsette cellegiftkurene. Det er ganske vanlig. Men, kroppen min har tålt cellegiften overraskende godt. Blodverdiene mandag morgen var også fine, så jeg ble klarert for kur åtte. Heldigvis er det nest siste Flox-kur. Jeg tror i hvert fall ikke det har vært negativt for kroppen at jeg har opplevd så mye fint de siste ukene.