Livet står alt annet enn stille

Da jeg ble syk, følte jeg at alt stoppet opp. Livet mitt som jeg kjente det hadde stanset brått og brutalt, og kontrollen over det var det ikke lenger jeg som hadde.

I månedene som fulgte følte jeg at jeg levde på siden av mitt vante liv. På siden av livet til vennene mine, i et parallelt liv som jeg aldri hadde ønsket meg. Fortsatt hadde jeg følelsen av at det livet jeg hadde hatt og ønsket å ha, sto stille. På vent.

Den følelsen har forsvunnet gradvis de siste ukene. Det har skjedd så mye, kanskje i overkant mye, samtidig som jeg har fått cellegift og behandlingen har gått sin gang. Vi er midt i en flytteprosess og legger framtidsplaner og drar på små turer igjen, akkurat som de fleste andre.

I CELLEGIFTTÅKA: Heldigvis er det fortsatt mange ferger på Vestlandet, og på hver av dem får jeg hvile mens vi er på tur. Det hjelper utrolig.

Litt optimistisk startet vi med en tur til Stavanger og Kristiansand en torsdag etter at jeg hadde fått cellegift mandag og tirsdag. Målet var Dyreparken, som vi hadde lovet ungene hele vinteren og våren. Dette blir en cellegiftsommer, hvor i hvert fall annenhver uke går med til behandling. Det blir ikke den sommeren vi hadde tenkt, men vi hadde lovet ungene å komme oss til Dyreparken, så den turen var viktig. I tillegg skulle vi bo hos venner vi sjelden treffer både i Stavanger og Kristiansand.

Turen sørover og de første dagene gikk fint, men lørdag var det stopp. Jeg våknet opp med krampeaktige magesmerter og tok smertestillende for å dempe dem. Det fungerte dårlig, men jeg ville prøve å være med en tur til byen likevel. På grunn av regnvær var Dyreparken utsatt til dagen etter. Da vi hadde parkert bilen hadde jeg så vondt at jeg ikke kom meg ut av bilen. Cellegift påvirker slimhinnene, og dermed også tarmene, og jeg tror det var årsaken til smertene. Jeg konkluderte med at de lå på rundt fem-seks på smerteskalaen og ba familie og venner gå på kafe uten meg. Det var mye min egen feil at det ble sånn. Jeg hadde så lyst til å være med at jeg skjulte smertene mine så godt jeg kunne og insisterte på å bli med. Så der lå jeg noen timer og angret på at jeg var så sta, halvveis borte med god hjelp av paralgin forte og tenkte at Dyreparken måtte utgå for min del. Ingebjørn forsøker ofte å realitetsorientere meg når det gjelder min sterke optimisme med tanke på hva jeg kan få til. Det er ikke en lett jobb, men jeg foretrekker at han må forsøke å få meg til å ta det nok med ro heller enn å dytte meg ut av sofaen.

Først utpå kvelden begynte smertene å gi seg. Sånne dager er det også, selv om de er sjeldne nå for min del. Resten av plagene mine er stort sett ubehagelige, men sjelden direkte smertefulle. Nevropatien er det jeg merker mest, og den gir seg utslag på mange måter. Føttene mine kjennes ut som om de konstant går på sand. Følsomheten i fingrene mine er omtrent som om jeg skulle gått med hansker hele tiden. Det kjennes som jeg har et usynlig hanskepar på hver gang jeg tar på noe. Og tunga og munnen kjennes konstant ut som om jeg har brent meg på noe. Som når du har spist altfor varm mat, men nummenheten og den rare følelsen i munnen sitter i uke etter uke. Det har hendt at jeg har måttet stoppe bilen, fordi jeg begynner å blø neseblod. Og når jeg pusser nesa, minner papiret ofte mest om en effekt fra tv-serien Dexter (Dexter er blodsprutekspert i politiet og massemorder).

At jeg kan dra ut en håndfull med hår hver dag og begynner å få lite øyevipper er selvsagt heller ikke kjekt, men smertefullt er det jo ikke. Jeg kjenner at cellegiften begynner å tære på kroppen, men så lenge jeg ikke har direkte vondt tar det ikke opp for mye av tankene mine. I det siste har det vært så mange gode øyeblikk som har tatt oppmerksomheten i stedet. For dagen etter at magen slo seg helt vrang, var jeg fin igjen. Det var sol og vi tilbragte de neste to dagene i Dyreparken.

ENDELIG: Sommer, sol, god form og Kardemomme by.

Seksåringen prøvde Tømmerrenna for første gang og kunne ikke stå stille etterpå. Hun hoppet opp og ned og klarte bare å formulere «en gang til, en gang til». Fireåringen vår var helt oppslukt av Hakkebakkeskogen, som er en togtur gjennom en teaterforestilling. Da reven var på vei reiste hun seg og ropte til skuespillerne at «reven kommer, reven kommer». Å se ungene så entusiastiske og glade overgår egentlig alt, og det gjør det lett å ikke være så opptatt av alt som er kjipt og leit.

PONNI ER BEST: For en jente som skal bli dyrlege på dagen og rockestjerne på kvelden, er det lite som slår ekte dyr. Det måtte i så fall være Tømmerrenna.

Det definitivt tristeste ved at det nærmer seg flytting til Stokmarknes, er alle vi må si ha det til. Alt fra gode venner og familie, til barnehagen, jobben og Haukeland. Kollega Frøy Gudbrandsen skrev en utrolig fin tekst om Bergen Barneasyl, hvor barna våre også har gått. Det er virkelig en fantastisk barnehage, og det var med tungt hjerte vi sa opp plassen.

På jobb fikk jeg en utrolig fin og vemodig avslutning. Det har vært så mye mer enn en arbeidsplass. Det var min første faste jobb, et sted hvor jeg fikk jobbe med noe av det som engasjerer meg mest i verden og et sted hvor jeg har noen av mine aller beste venner. Jeg tror det skal godt gjøres å få like mange fantastiske kollegaer på ett sted, og det var ufattelig trist å slutte. Spesielt etter det jeg har gått gjennom det siste året, og den støtten jeg har opplevd på jobb. Men, det virkelig triste hadde jo vært om det ikke var trist å slutte i det hele tatt.

Til og med Haukeland er det trist å forlate. Paradoksalt nok er kreftpoliklinikken et av de stedene jeg har følt meg mest normal gjennom tiden med cellegift. Der er alle i lignende situasjoner. Sykepleierne er utrolig flinke til å gjøre tiden på sykehuset så behagelig og fin som mulig.

PAMPERING ALL THE WAY: Hvem trenger Syden, når du har dette en halvtime hjemmefra?

FINESTE SOGN: Med besteforeldre fra Aurland og Luster, er jeg veldig glad i Sogn. Helga ble tilbragt i Vik og Balestrand, her klassisk “kjærestepar i solnedgang” utenfor utrolig fine Kviknes hotel i Balestrand. Hvis noen skal dit, anbefaler jeg på sterkeste rom 222. Mye nasjonalromantikk for pengene.

Forrige uke, som var en uke uten cellegift, har blitt utnyttet maksimalt til gode, fine opplevelser. Fra venninnemiddag og musserende i solnedgangen i Bergen, til spadag på Solstrand og en nesten episk helg i Sogn med fire fantastiske venner.

KLARE FOR RIB-SAFARI: På årets fineste dag cruiset vi rundt på Sognefjorden. Luksus!

IDIOTER PÅ TUR: Du ser kanskje ikke så lur ut med skibriller og flytedress på en av årets varmeste dager, men ti poeng til den som gjetter om stemningen var bra.

DER INGEN SKULLE TRU: Da jeg våknet opp lørdag morgen hadde jeg ikke drømt om at vi skulle besøke veiløse bygder langs Sognefjorden, men heldigvis hadde deler av reisefølget større ambisjoner. Her er en av bygdene, Finden.

JAKTEN PÅ DET PERFEKTE BILDET: Amerikanske turister jobbet hardt for å få et hjertebilde ved Sognefjorden, men slet med koordineringen.

Det å kjenne så mange fine folk og at jeg er opplagt nok til å ha glede av alle de gode tingene vi har gjort i det siste, gjorde det enkelt å motivere seg for siste cellegiftrunde på Haukeland, som startet i dag. De fire siste blir på sykehuset i Stokmarknes. Onsdag kjører flyttelasset og onsdagen etter skal vi være på plass i Vesterålen alle fire. Det er veldig vemodig å reise, men det blir godt å komme frem. Det er utrolig mange jeg gleder meg til å se igjen i Vesterålen, vi får såvidt med oss midnattssola og kan høre bølgeskvulp fra huset. De siste ukene har jeg mest av alt følt meg veldig, veldig heldig.

TILBAKE PÅ SYKEHUSET: Legen min, som jeg aldri kan skryte for mye av, sa at hun har gått og ventet på at jeg skal få lave blodverdier og må utsette cellegiftkurene. Det er ganske vanlig. Men, kroppen min har tålt cellegiften overraskende godt. Blodverdiene mandag morgen var også fine, så jeg ble klarert for kur åtte. Heldigvis er det nest siste Flox-kur. Jeg tror i hvert fall ikke det har vært negativt for kroppen at jeg har opplevd så mye fint de siste ukene.