Fly me to… min siste flox-kur!

Onsdag for en uke siden landet jeg og ungene på Skagen lufthavn, Stokmarknes. Ingebjørn hadde kjørt med bilen i forveien, overtatt huset vi leier og møtte oss på flyplassen. Det var rett og slett magisk å puste inn sjølufta, se Hadselbrua over til øya vår og være på plass. Jeg gråt allerede før bagasjen var kommet, og det tar strengt tatt veldig kort tid på Skagen lufthavn.

GJENSYN: Ingebjørn har kjørt 150 mil, vi har flydd Førde-Oslo-Tromsø-Skagen.

På et tidspunkt trodde jeg aldri jeg skulle komme tilbake hit, og veldig lenge trodde jeg i hvert fall ikke at det ville være mulig å flytte hit igjen. Men nå er vi her! Jeg har allerede blitt glad i huset vi bor i. Vi ble møtt av den fineste velkomstkurven jeg noen gang har sett. Venninnen min Mona kom med hjemmelaget suppe på døra, og litt senere kom hedersmannen Tor-Erik med Nordlandspils, tørrfisk og sjokolade og bidro til at de flatpakkede møblene ble litt færre.

Vi har hatt folk innom hver dag, fått blomster, vin, klemmer, sjokolade og gode ord. Det er utrolig rørende å være omsluttet av en sånn omsorg. I tillegg har vi allerede hatt to korte besøk sørfra, så dette lover bra. Jeg slutter aldri å være takknemlig over å kjenne så mange fantastisk bra folk, både her, på Vestlandet, Østlandet og utenlands. Det er noe av det aller mest verdifulle i livet.

Men, alt var ikke bare fryd og gammen i starten. Dagen etter at vi hadde landet, og jeg var fullstendig forelsket i tanken på å være i ro uten tidsfrister og noe å skulle, dro vi innom det flunkende nye sykehuset på Stokmarknes for å høre hva som var planen for kuren mandag og tirsdag.

Der var jeg ikke registrert og etter litt nøsting viste det seg at jeg var booket inn for kur i Bodø i stedet. Det var det ingen som hadde fortalt meg, og det siste jeg hadde lyst til var å reise noe sted alene akkurat nå. Min naturlige reaksjon var å sette meg i bilen og grine. For det løser jo så ofte problemer. Men Ingebjørn tok heldigvis saken, og etter noen telefoner viste det seg at jeg fint kunne få kuren på Stokmarknes, men nå var det helt fullt på kreftpoliklinikken der.

FLY ME TO BODØ: Av og til får du ikke cellegift sånn helt uten Widerøe.

Så i valget mellom å utsette kuren og å reise til Bodø, valgte jeg det siste. Dette er den siste av åtte flox-kurer, de tre siste jeg skal ha er litt mildere FLV-kurer, og motivasjonen for å få den overstått var skyhøy.  Nå føles det ikke ille i det hele tatt, men i forrige uke var det nesten verdens undergang. Så tirsdag morgen ble det Widerøe til Bodø. Rart å være på et nytt sykehus etter å ha blitt lommekjent på Haukeland.

NY DAG, NYTT SYKEHUS: Bodø er det femte sykehuset jeg er innom som kreftpasient. Ellers er Haraldsplass (kolonoskopi og MR), Voss (veneport), Haukeland (but of course) og Stokmarknes (foreløpig bare blodprøver) på lista.

Jeg begynte til og med å endelig få kontroll på tunnelsystemet på Haukeland. Men legen og sykepleierne i Bodø var veldig greie og livets forhåpentligvis siste flox-kur dryppet inn uten problemer i god tid før middag på pasienthotellet.

PASIENTHOTELL BRA, MEN: Hjemme er utrolig mye bedre.

NO PARTY FOR YOU, MY FRIEND: Minibaren på pasienthotell var eksepsjonelt kjedelig, og jeg har svært lite bruk for et kjøleskap for tida. Vannkoker kunne derimot vært nyttig.

VANN, VARM DEG: Nervene mine er bokstavlig talt litt tynnslitte etter åtte flox-kurer og jeg klarer for eksempel ikke drikke noe kaldt på en god del dager etter en kur. Det er faktisk skikkelig smertefullt. Så på pasienthotellet satte jeg ut det jeg hadde av kopper og flasker med vann, og bare ventet på at det skulle bli lunkent og drikkbart. Ingen iskald utepils på meg med det første. En alkoholfri og pisslunken derimot.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor deilig det er å ha kommet så langt uten noen infeksjoner, utsettelser, lave blodverdier eller dårlig immunforsvar. Det nærmeste jeg har kommet, var en halv grad feber på lørdag. Både jeg og Ingebjørn ble skikkelig stressa, for jeg har ikke hatt antydning til feber siden jeg fikk kreft, og tenkte at nå var det min tur. Men feberen steg ikke, jeg hadde helt normal crp og dermed ikke tegn på noen infeksjon, og har sannsynligvis bare hatt en mild forkjølelse. Med tanke på at jeg bor sammen med to barnehagebarn, ikke har unngått barnehagen og levd stort sett som normalt, er jeg både overrasket og ekstremt fornøyd med å sluppet unna ekstra sykdom. Det eneste jeg bevisst har unngått er folk jeg vet er syke og så har vi oppgradert håndvask-regimet hjemme.

Kroppen min tåler mer enn jeg trodde og det er en utrolig god følelse å vite at den er så sterk. Med det mener jeg absolutt ikke at jeg har vunnet noen kamp mot kreften fordi jeg har vært sterk. Det er stråling, kirurgi og cellegift som skal ta kreften, men det er en stor bonus å tåle behandlingen såpass godt. Kanskje er det fordi jeg er ung, i dette gamet er jeg faktisk skikkelig ung og det får jeg jo bare nyte. Dessuten har jeg vært heldig, som ikke har hatt noen allergiske reaksjoner. I tillegg tenker jeg at jeg får noe igjen for å ha levd relativt sunt og aktivt. Og motivasjonen for å fortsette med det har bare blitt enda sterkere.

HER RYKER HÅNDBAGASJE-PLANEN: Gårsdagen endte i shoppingbonansa på grunn av at følgende fire forutsetninger inntraff samtidig: a) Det var lønningsdag, b) Jeg var på cellegifttur alene, c) Jeg var såpass høy på stereoider at jeg minte mest om en Duracell-kanin og d) Temperaturen ute er endelig såpass høy at selv pasienter med utstrakt nevropati kan bevege seg utendørs. Jeg tror trygt jeg kan slå fast at jeg hadde dagens shoppingrekord på Medirest Zefyr hotell. Det var flere som kom inn med krykker enn handleposer for å si det sånn.

En kjapp cellegifttur og opphold på pasienthotell er absolutt ikke ille, men det hadde vært slitsomt å gjøre det slik hver gang. Mitt ene opphold får meg til å sette utrolig stor pris på å ha fått være så mye hjemme gjennom hele behandlingstiden. Det kan være slitsomt å få behandling og bo sammen med to små barn, men det er uendelig mye mer fint enn slitsomt. Å få beholde så mye av det vanlige livet mitt og tilbringe så lite tid som mulig på sykehus og pasienthotell har gjort dette seige halvåret utrolig mye lettere og lysere. Og i dag får jeg reise hjem til dem, til utsikten under og tanken på at nå skal jeg komme meg etter den siste flox-kuren uten å brytes ned av flere. Det er ikke så rent lite.

UTSIKTEN: Det er virkelig balsam for cellegiftsjelen å komme hjem til dette.