Den siste kuren og alle tankene jeg ikke var forberedt på

I dag har jeg fått min nest siste dose med cellegift. I morgen er det tid for den aller siste dosen. Så er det bare å bli mer eller mindre slått ut en siste gang. Blodprøvene (som krevde tre forsøk av to personer, godt for årene mine at dette snart er over) var nok en gang gode nok til å gi ny kur, og dermed har alle tolv gått helt etter planen. Annenhver uke, de siste 24 ukene, har jeg fått cellegift og brukt mesteparten av uka til å komme meg igjen. Nesten et halvt år av livet har cellegiften styrt, og vi har bare forsøkt å gjøre det beste ut av de gode dagene.

SISTE KVELD MED DENNE: Jeg vil bare at de skal stikke en gang i veneporten, så jeg har nåla og slangen i til dag to med cellegift. Fortsatt merkelig å gå rundt med en slange med fri tilgang til det store blodomløpet.

I like mange uker har jeg telt ned kurer og uker. Jeg husker da jeg fikk den første: Elleve igjen! Jeg husker da jeg fikk den 10: Nå er det et ensifret antall igjen! Jeg husker da jeg fikk den niende: To tredjedeler som gjenstår! Jeg husker veldig godt da jeg var halvveis og de siste ukene har rastløsheten og utålmodigheten bare blitt større og større. Det går nesten ikke an å beskrive hvor mye jeg har gledet meg til å bli ferdig med den aller, aller siste.

Og plutselig var det søndag kveld. Den siste uka hadde vært så fin, med turer, oppturer og utrolig mye glede. Men da den siste kuren sto for døren, følte jeg meg alt annet enn glad. Jeg var skikkelig langt nede og det var jeg ikke forberedt på. Ikke akkurat da. Når jeg hadde senket skuldrene litt, var det som om alle månedene og ukene hvor jeg har mobilisert og holdt ut og tålt det, slo innover meg med full styrke.

Det samme gjorde sorgen over alt som ikke ble sånn vi hadde tenkt. Gleden over å skulle bli frisk. Usikkerheten rundt det å være kreftfri. Er det virkelig over nå? Hvor lang tid tar det før jeg klarer å slappe helt av igjen? Og som jeg gruer meg til kontrollen neste uke. Og kontrollen etter det. Da har de potensielle kreftcellene som måtte ha overlevd dette behandlingsmaratonet hatt tre måneder på seg til å blomstre opp og lage mer faenskap. Jeg vet det er usannsynlig, men de tankene kommer alltid, jo mer det nærmer seg kontroll.

Det var bokstavelig talt en demning som brast. Jeg gråt så jeg nesten fikk problemer med å puste skikkelig. I tillegg er jeg skikkelig snørrete for tida og blør en del neseblod, altså ikke faktorer som gjør at en føler seg særlig mye bedre.

NEDTUR: Jeg hadde en av de fineste ukene på lenge, men hjemme om kvelden kom alle de tunge tankene. Jeg ville ikke ha den siste kuren. Jeg ville ikke på kontroll. Jeg ville ikke forholde meg til kreft i det hele tatt, var bare så ufattelig lei av at det har vært en del av livet så lenge.

Selv om det ikke er morsomt når det står på, tror jeg det er greit å ha sånne sammenbrudd av og til. Jeg tror en del av meg har vært i krisemodus siden februar og det tar tid å endre det. Samtidig er kroppen sliten, og det er gjerne når du først begynner å slappe av at du merker hvor sliten du er. Sånn er det i hvert fall med meg.

Heldigvis hadde jeg en som holdt rundt meg og lot meg gråte ut. Og når jeg klarte å snakke i meningsfulle setninger igjen, sa han akkurat det jeg trengte å høre: “Det er over.”

Jeg kommer ikke til å slappe helt av med det første likevel og jeg gruer meg til kontrollen. Men det hjelper å vite at Ingebjørn, som inntil nylig jobbet som kreftlege, aldri ville sagt at “det var over”, med mindre han var veldig overbevist om det. Jeg jobber med å overbevise meg selv om det samme, og tanken gjør meg uendelig takknemlig og lykkelig.

Å gjøre ting du ikke vet du kan

For en uke siden spurte noen venner om mannen min ville være med og gå Dronningruta i Øksnes denne uka. Det er en rundtur mellom fiskeværene Nyksund og Stø. Den er beregnet å ta mellom fem og åtte timer og høydeforskjellen underveis er på 900 meter. Ikke den enkleste turen med andre ord. Jeg ble gående og tenke på turen hele helga. Jeg har gått den en gang før, og den er en av mine virkelige favoritturer. Halve turen går i fjellet, og halve går langs stranda og i fjæra. Nesten hele veien hører du bølgene og kjenner lukten av sjø. Men, jeg kunne jo ikke gå den turen nå. Eller kunne jeg?

Vanligvis vet du ganske godt hva du er i stand til og ikke av fysiske utskeielser. Jeg har ikke hatt peiling. Dessuten varierer det etter dagsform og antall dager etter cellegift. En dag kan det nesten være nok å ta en dusj. Men, for knappe to uker siden kom hele familien seg opp på en fjelltopp og etter det har jeg begynt å lure på hva jeg egentlig er i stand til.

Den eneste jeg tør å vise helt hvor dårlig form jeg eventuelt er i, er mannen min. Så mandag bestemte vi oss for å ta en testtur. Vi gikk mot Strandheia ved Sigerfjord i Sortland kommune, 647 moh. Vi kom oss helt til topps og til min store forundring gikk turen overraskende greit. Jeg var uendelig lettet over å ha klart å gjennomføre en skikkelig fjelltur så kort etter elleve runder med cellegift, men Dronningruta var likevel en langt mer krevende tur.

KLARTE DET: På Strandheia, 647 moh.

Det er skikkelig skummelt å bli med på noe du ikke aner om du klarer. Det er for all del ikke noen skam å snu, det ville bare være litt upraktisk. Om jeg skulle bli skikkelig sliten, kunne jeg stoppe halvveis og vente på Stø. Jeg var ikke sikker på om jeg klarte det engang. Men, når var neste gang det var meldt knallvær og jeg hadde sjansen til å gå Dronningruta med disse folkene?

Så jeg ble selvsagt med, og krysset fingrene for at jeg klarte å gjennomføre og ikke bare være en sinke for de andre. Om natten drømte jeg at jeg forsov meg, hadde glemt å pakke og ikke tatt med mat. Ikke helt komfortabel med andre ord.

Vi gikk fra Nyksund, og den største stigningen til det høyeste punktet på turen kom først. Jeg måtte ta en del pauser og var rimelig svett etterhvert, men det gikk greit. Den videre turen på fjellet gikk også greit, og det var en minst like fantastisk tur som jeg husket. Vi så ørn, speidet ut i havgapet på den ene siden og mot Andøya og Hinnøya på den andre. Vi kom oss ned til Stø og jeg kjente at jeg var ganske sliten. Jeg tok en kjapp diskusjon med meg selv og valgte å gå resten av turen også. Det var jo bare å gå langs fjæra og så over et lite skar til slutt. Det var i hvert fall sånn jeg husket det.

VED GODT MOT: Den høyeste stigningen på turen er unnagjort og det blåste godt på toppen. Andøya i bakgrunnen til venstre.

Det gikk greit å gå langs fjæra, og vi gikk litt raskere. Men, det “lille skaret” jeg husket, var blitt til et fjell og jeg ble helt motløs bare av tanken på å skulle gå over. Beina mine kjentes som tømmerstokker, de hadde stivnet helt. Men her var det ikke noe alternativ å gi seg eller sted å snu. I stedet fikk jeg bruk for de to egenskapene jeg kanskje har hatt mest bruk for etter at jeg fikk kreft: Viljestyrke og utholdenhet. Jeg tok virkelig et steg av gangen og så nesten ikke opp. Vennene mine var utrolig oppmuntrende og tok mange pauser. Jeg husket hvor grei den stigningen føltes sist jeg gikk, og jeg brukte å være i omtrent samme form som vennene mine. Nå følte jeg meg som Truls Svendsen sammen med Cecilie Skog i “Tjukken og Lillemor”. Men, jeg kom meg opp. Det tok litt tid og kostet en hel del svette, men jeg klarte å gjennomføre. Og ikke minst: Jeg hadde en helt fantastisk tur, selv om jeg veldig gjerne skulle stått over de siste høydemetrene.

DAGEN DERPÅ: Det er noe helt annet å være sliten etter å ha hatt det fint og brukt kroppen, enn etter for eksempel cellegift. Men hvile er like viktig som aktivitet, og dagen etter Dronningruta lå jeg stort sett på verandaen og leste “Mi briljante venninne” av Elena Ferrante. Anbefales det også!

I dag gikk jeg også en liten og veldig rolig tur, til Steiraheia, 443 moh. Tre turer og to hviledager denne uka med andre ord. Beina er rimelig tunge akkurat nå, men jeg er nesten sjokkert over at dette i det hele tatt er mulig etter de syv månedene med behandling jeg har vært gjennom. Skrev jeg at Dronningruta blir beskrevet som en tur for de som er i god fysisk form?

Det er jeg jo åpenbart ikke, men det er deilig å se hvor mye jeg kan klare likevel. Jeg regner med at jeg har en del igjen for å ha hatt et godt grunnlag og at jeg har gått så mye jeg har orket de siste månedene.

I helga blir det bare avslapping og kos, før den siste av de tolv planlagte cellegiftkurene venter på mandag og tirsdag. Egentlig har jeg bare lyst til å fortsette den oppturen jeg føler jeg er inne i, men dette er den siste og det skal jeg klare. Det er utrolig mye følelser knyttet rundt det å skulle få den aller siste kuren, men aller sterkest er denne: Måtte det bli den siste, noensinne.

SKÅL I SOLNEDGANG: For den aller siste cellegiften.

God helg, alle!

Maratonuke

Topptur, skolestart, studiestart og cellegift. Det er ikke så rart at helga har vært veldig rolig.

ENDELIG EN FJELLFIE: Vi kom oss til topps på Storheia, 504 moh.

For nøyaktig en uke siden var hele familien på fjelltur. For første gang siden jeg ble syk kom jeg meg helt til topps igjen. Attpåtil sammen med både fireåringen og seksåringen vår, og det var nok litt av nøkkelen til suksessen. Det hjelper å gå i en fireårings tempo, men suksess var det likefullt. Det gir meg tilbake litt av troen på at jeg kan komme tilbake i vanlig form igjen. Jeg tror det fremdeles ikke helt, fordi det fortsatt føles veldig langt frem. For tida vet jeg egentlig ikke helt hva jeg klarer og det gjør det vanskelig å planlegge.

Mandag var en stor dag, den første skoledagen for eldstejenta vår. For meg var det også en cellegiftdag, så dagen ble sjonglert mellom sykehuset og skolen. Heldigvis er det utrolig korte avstander her, så jeg fikk med meg alt. Blodprøver, velkomst på skolen, cellegift og henting på skolen. Det var helt fantastisk vær, så etter en kjapp hvil dro vi til den nærmeste badestranda på ettermiddagen. Jeg husker ikke så utrolig mye av min egen første skoledag lenger, men jeg tror jeg vil huske denne en god stund.

INDIAN SUMMER: Å dra på stranda etter første skoledag blir neppe en tradisjon i Vesterålen.

LONG TIME, NO SEE: Hallo, Samkipnadskaffe og studentbevis!

At jeg ikke vet helt hva jeg klarer for tida, viste seg ganske tydelig senere i uka. Dagen etter at jeg hadde fått ukas cellegiftkur, dro jeg på første studiesamling for Årsstudium i krisehåndtering ved Høgskolen i Hedmark. Fra Stokmarknes vil det si to timers kjøring til flyplassen på Evenes, halvannen times flytur og så to timers togtur (med togbytte på Hamar). Så ventet to fulle studiedager og turen tilbake. Noen vil vel si at jeg burde forstått at dette kanskje var litt overambisiøst, og da jeg endelig kjørte inn oppkjørselen natt til lørdag og la meg i fosterstilling i senga kunne jeg også fullstendig overbevist si til meg selv at akkurat dette skal jeg aldri gjøre igjen.

SUITE RENA-STYLE: Av alle ting var det knapt et rom å oppdrive på Rena i slutten av august. Jeg fikk tak i en juniorsuite og tenkte at “er det en gang jeg trenger en juniorsuite, så er det vel nå”. Til min store skuffelse betyr juniorsuite på Rena: “Halvkjipt rom med fire senger”.

Jeg tror ikke jeg har vært så sliten på månedsvis, men det er rart hva fred, ro, sol og frokost i fjæra kan gjøre. Det aller beste med å reise bort denne gangen, var følelsen av å komme hjem.

SERIØS FØLING I FJÆRA: Vel, når man bor i en klisje er det bare å nyte det.

Jeg skal skrive bok!

FORFATTER IN SPE: Så glad blir man over å motta sin første bokkontrakt. Måtte feires med cider fra Hardanger.

For ett år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få en kreftdiagnose noen måneder senere. Og hadde noen sagt at det igjen skulle føre til at jeg kom til å skrive en bok, hadde jeg om mulig trodd enda mindre på det.

Det er fascinerende hvordan bra ting faktisk kan komme ut av skikkelig kjipe, dårlige ting. Jeg har egentlig drømt om å skrive bok lenge, men har aldri helt kommet i mål med noen idé. Min egen sykdom og kreft generelt var heller ikke noe jeg tenkte på å skrive bok om i starten. Men i sommer fikk jeg muligheten av Kagge forlag, og ble overlykkelig. Nå er kontrakten signert og sendt, så neste år kan jeg føre opp forfatter på cv’en. Fortsatt føles det litt uvirkelig, men veldig godt.

SIGNED, SEALED, DELIVERED: Nå gjenstår det bare å faktisk skrive boka.

Noen av temaene i boka kommer til å være temaer jeg har vært inne på her på bloggen, andre kommer til å være nye. Jeg innser at det å skrive bok, blir veldig annerledes fra det å skrive en blogg og jeg er spent på skriveprosessen. Men jeg gleder meg og lover at boka skal bli alt annet enn nitrist, kreft til tross.

Gode dager, nytt sykehus og nedtelling

Etter å ha gått gjennom en del tidligere innlegg, så jeg at jeg stort sett skrev i de gode ukene. Ganske naturlig, men den forrige bloggposten var derfor et forsøk på å rette opp balansen litt. Jeg fikk mange gode meldinger etterpå, tusen takk for det.

Men, selv om den siste FLOX-kuren var kjip, så ble det bedre etter en ukes tid. Veldig mye bedre.

FINESTE PLASSEN Å SKRIVE: Men det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst, med denne utsikten.

Nøyaktig to uker etter at vi var på plass på Stokmarknes, fikk vi første overnattingsbesøk sørfra. Attpåtil to stykker på en gang, en veldig god venninne kom flyvende fra Oslo, og en veldig god venn kom kjørende fra Trondheim. Jeg skrev i en tidligere bloggpost at jeg setter utrolig pris på alle vennene våre i Nord-Norge, på Østlandet, Vestlandet og i Utlandet. Jeg glemte Trøndelag. Feilen er herved rettet.

Det kjekkeste for meg med å ha besøk, var å være i stand til å nyte det. Det ble en kjapp tur til Lofoten, som ble litt dyrere enn planlagt siden jeg fikk livets første fartsbot.

“GJERNINGSSTED LAUPSTAD”: Det var alt annet enn gøy å bli vinket inn av politiet. Jeg ble målt til 59 i 50-sone. Fikk ingen prikker, men må ut med 1600 kr, subsidiært tre dager i fengsel. Kommer til å velge første alternativ, selv om jeg strengt tatt har god tid til fengsel akkurat nå.

Det ble mye god mat, vin og prat om veldig mye annet enn kreft. Jeg opplevde en rar ting, som fikk meg til å lure litt på hva slags form jeg egentlig er i. På Taen, som er en av de fineste stedene jeg vet, gikk jeg en kort tur på flat mark da bena nærmest sviktet under meg. Jeg datt rett ned og lurer strengt tatt på hvor mye muskler som er igjen. Ergo skal jeg gjøre det jeg kan for å bygge meg opp igjen frem til jeg er ferdig med cellegiften. Det vil i hovedsak si å gå enkle turer, siden hardtrening og cellegift ikke er en spesielt god kombinasjon. Det kribler allerede i beina etter å komme seg opp på Stålberget, Kliftra, Storheia og alle de andre fantastiske fjellene jeg bare må gå og se på foreløpig, men jeg skal komme meg dit igjen. Rask gange er akkurat nå den eneste måten jeg får noe trim på, samtidig er det en god måte å bli trøtt og få nok hvile på. I går ble det fem kilometer.

Når dagene er gode, går de veldig fort, og mandag denne uka var det tid for ny kur, barnehagestart for minstejenta og første dag på SFO for skolejenta. Et aldri så lite hektisk kinderegg med andre ord. Alt sammen gikk veldig fint. Fireåringen omtalte den første barnehagedagen som: “Nesten like gøy som en bursdag”, og bedre attest skal det godt gjøres å få.

Denne uka ble det også første kur på sykehuset på Stokmarknes, og FLV-kur fordi jeg er ferdig med FLOX-kurene. 

FLETT NYTT: Nordlandssykehuset Vesterålen åpnet i fjor. Fasilitetene er det ingenting å klage på, og jeg ble tatt veldig godt i mot. Luksus å få de siste kurene bare noen minutter hjemmefra.

TO KUR OR NOT TO KUR: Før svarene på blodprøvene kommer og de er godkjent, blir det ingen kur. Denne gangen ble det et par timer å vente på grunn av en maskin som streiket, og jeg var på ingen måte klar for noen utsettelse.

DET BLE KUR: Så glad kan en bli for at ukas cellegiftkur går som planlagt. Én mindre igjen, to kurer igjen til målet.

Det er utrolig deilig å være ferdig med FLOX-kurene. Jeg merker allerede at nevropatien er i ferd med å bli bedre, og kur nummer ti av tolv ble feiret med jordbær og is. Nesten bare fordi jeg kunne. Med FLOX var det umulig å spise eller drikke noe skikkelig kaldt på en ukes tid. Skjelvingen i kroppen og følelsen av at jeg ikke får i meg næring er også borte, og jeg nyter virkelig at denne kuren er litt lettere.

Ellers kom det en trist beskjed i går, nemlig at en av mine favorittpolitikere i Bergen, Oddny Miljeteig, har fått brystkreft. Hun er virkelig et unikum av et menneske, som er respektert og likt av politikere fra alle partier. Heldigvis har hun fått gode prognoser, men hun har et langt behandlingsløp foran seg. Jeg sender alle gode tanker, og tror hun har de beste forutsetninger for å holde ut etter årevis som opposisjonspolitiker i Bergen.

For min egen del gjenstår to cellegiftkurer og en siste operasjon, hvor stomien skal legges tilbake. Forhåpentligvis er all behandling over i begynnelsen av oktober. Nå når det nærmer seg slutten, eskalerer utålmodigheten og jeg fantaserer daglig om alle måter jeg skal feire på. Foreløpig er ungene enige om at det i hvert fall må bli en gigantisk kake. Det blir nok mer også, jeg kan nesten ikke vente.