Gode dager, nytt sykehus og nedtelling

Etter å ha gått gjennom en del tidligere innlegg, så jeg at jeg stort sett skrev i de gode ukene. Ganske naturlig, men den forrige bloggposten var derfor et forsøk på å rette opp balansen litt. Jeg fikk mange gode meldinger etterpå, tusen takk for det.

Men, selv om den siste FLOX-kuren var kjip, så ble det bedre etter en ukes tid. Veldig mye bedre.

FINESTE PLASSEN Å SKRIVE: Men det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst, med denne utsikten.

Nøyaktig to uker etter at vi var på plass på Stokmarknes, fikk vi første overnattingsbesøk sørfra. Attpåtil to stykker på en gang, en veldig god venninne kom flyvende fra Oslo, og en veldig god venn kom kjørende fra Trondheim. Jeg skrev i en tidligere bloggpost at jeg setter utrolig pris på alle vennene våre i Nord-Norge, på Østlandet, Vestlandet og i Utlandet. Jeg glemte Trøndelag. Feilen er herved rettet.

Det kjekkeste for meg med å ha besøk, var å være i stand til å nyte det. Det ble en kjapp tur til Lofoten, som ble litt dyrere enn planlagt siden jeg fikk livets første fartsbot.

“GJERNINGSSTED LAUPSTAD”: Det var alt annet enn gøy å bli vinket inn av politiet. Jeg ble målt til 59 i 50-sone. Fikk ingen prikker, men må ut med 1600 kr, subsidiært tre dager i fengsel. Kommer til å velge første alternativ, selv om jeg strengt tatt har god tid til fengsel akkurat nå.

Det ble mye god mat, vin og prat om veldig mye annet enn kreft. Jeg opplevde en rar ting, som fikk meg til å lure litt på hva slags form jeg egentlig er i. På Taen, som er en av de fineste stedene jeg vet, gikk jeg en kort tur på flat mark da bena nærmest sviktet under meg. Jeg datt rett ned og lurer strengt tatt på hvor mye muskler som er igjen. Ergo skal jeg gjøre det jeg kan for å bygge meg opp igjen frem til jeg er ferdig med cellegiften. Det vil i hovedsak si å gå enkle turer, siden hardtrening og cellegift ikke er en spesielt god kombinasjon. Det kribler allerede i beina etter å komme seg opp på Stålberget, Kliftra, Storheia og alle de andre fantastiske fjellene jeg bare må gå og se på foreløpig, men jeg skal komme meg dit igjen. Rask gange er akkurat nå den eneste måten jeg får noe trim på, samtidig er det en god måte å bli trøtt og få nok hvile på. I går ble det fem kilometer.

Når dagene er gode, går de veldig fort, og mandag denne uka var det tid for ny kur, barnehagestart for minstejenta og første dag på SFO for skolejenta. Et aldri så lite hektisk kinderegg med andre ord. Alt sammen gikk veldig fint. Fireåringen omtalte den første barnehagedagen som: “Nesten like gøy som en bursdag”, og bedre attest skal det godt gjøres å få.

Denne uka ble det også første kur på sykehuset på Stokmarknes, og FLV-kur fordi jeg er ferdig med FLOX-kurene. 

FLETT NYTT: Nordlandssykehuset Vesterålen åpnet i fjor. Fasilitetene er det ingenting å klage på, og jeg ble tatt veldig godt i mot. Luksus å få de siste kurene bare noen minutter hjemmefra.

TO KUR OR NOT TO KUR: Før svarene på blodprøvene kommer og de er godkjent, blir det ingen kur. Denne gangen ble det et par timer å vente på grunn av en maskin som streiket, og jeg var på ingen måte klar for noen utsettelse.

DET BLE KUR: Så glad kan en bli for at ukas cellegiftkur går som planlagt. Én mindre igjen, to kurer igjen til målet.

Det er utrolig deilig å være ferdig med FLOX-kurene. Jeg merker allerede at nevropatien er i ferd med å bli bedre, og kur nummer ti av tolv ble feiret med jordbær og is. Nesten bare fordi jeg kunne. Med FLOX var det umulig å spise eller drikke noe skikkelig kaldt på en ukes tid. Skjelvingen i kroppen og følelsen av at jeg ikke får i meg næring er også borte, og jeg nyter virkelig at denne kuren er litt lettere.

Ellers kom det en trist beskjed i går, nemlig at en av mine favorittpolitikere i Bergen, Oddny Miljeteig, har fått brystkreft. Hun er virkelig et unikum av et menneske, som er respektert og likt av politikere fra alle partier. Heldigvis har hun fått gode prognoser, men hun har et langt behandlingsløp foran seg. Jeg sender alle gode tanker, og tror hun har de beste forutsetninger for å holde ut etter årevis som opposisjonspolitiker i Bergen.

For min egen del gjenstår to cellegiftkurer og en siste operasjon, hvor stomien skal legges tilbake. Forhåpentligvis er all behandling over i begynnelsen av oktober. Nå når det nærmer seg slutten, eskalerer utålmodigheten og jeg fantaserer daglig om alle måter jeg skal feire på. Foreløpig er ungene enige om at det i hvert fall må bli en gigantisk kake. Det blir nok mer også, jeg kan nesten ikke vente.