Maratonuke

Topptur, skolestart, studiestart og cellegift. Det er ikke så rart at helga har vært veldig rolig.

ENDELIG EN FJELLFIE: Vi kom oss til topps på Storheia, 565 moh.

ENDELIG EN FJELLFIE: Vi kom oss til topps på Storheia, 504 moh.

For nøyaktig en uke siden var hele familien på fjelltur. For første gang siden jeg ble syk kom jeg meg helt til topps igjen. Attpåtil sammen med både fireåringen og seksåringen vår, og det var nok litt av nøkkelen til suksessen. Det hjelper å gå i en fireårings tempo, men suksess var det likefullt. Det gir meg tilbake litt av troen på at jeg kan komme tilbake i vanlig form igjen. Jeg tror det fremdeles ikke helt, fordi det fortsatt føles veldig langt frem. For tida vet jeg egentlig ikke helt hva jeg klarer og det gjør det vanskelig å planlegge.

Mandag var en stor dag, den første skoledagen for eldstejenta vår. For meg var det også en cellegiftdag, så dagen ble sjonglert mellom sykehuset og skolen. Heldigvis er det utrolig korte avstander her, så jeg fikk med meg alt. Blodprøver, velkomst på skolen, cellegift og henting på skolen. Det var helt fantastisk vær, så etter en kjapp hvil dro vi til den nærmeste badestranda på ettermiddagen. Jeg husker ikke så utrolig mye av min egen første skoledag lenger, men jeg tror jeg vil huske denne en god stund.

INDIAN SUMMER: Å dra på stranda etter første skoledag blir neppe en tradisjon i Vesterålen.

INDIAN SUMMER: Å dra på stranda etter første skoledag blir neppe en tradisjon i Vesterålen.

LONG TIME, NO SEE: Hallo, Samkipnadskaffe og studentbevis!

LONG TIME, NO SEE: Hallo, Samkipnadskaffe og studentbevis!

At jeg ikke vet helt hva jeg klarer for tida, viste seg ganske tydelig senere i uka. Dagen etter at jeg hadde fått ukas cellegiftkur, dro jeg på første studiesamling for Årsstudium i krisehåndtering ved Høgskolen i Hedmark. Fra Stokmarknes vil det si to timers kjøring til flyplassen på Evenes, halvannen times flytur og så to timers togtur (med togbytte på Hamar). Så ventet to fulle studiedager og turen tilbake. Noen vil vel si at jeg burde forstått at dette kanskje var litt overambisiøst, og da jeg endelig kjørte inn oppkjørselen natt til lørdag og la meg i fosterstilling i senga kunne jeg også fullstendig overbevist si til meg selv at akkurat dette skal jeg aldri gjøre igjen.

SUITE FOR MY SWEET: Av alle ting var det knapt et rom å oppdrive på Rena i slutten av august. Jeg fikk tak i en juniorsuite og tenkte at "er det en gang jeg trenger en juniorsuite, så er det vel nå". Til min store skuffelse betyr juniorsuite på Rena: "Halvkjipt rom med fire senger".

SUITE RENA-STYLE: Av alle ting var det knapt et rom å oppdrive på Rena i slutten av august. Jeg fikk tak i en juniorsuite og tenkte at “er det en gang jeg trenger en juniorsuite, så er det vel nå”. Til min store skuffelse betyr juniorsuite på Rena: “Halvkjipt rom med fire senger”.

Jeg tror ikke jeg har vært så sliten på månedsvis, men det er rart hva fred, ro, sol og frokost i fjæra kan gjøre. Det aller beste med å reise bort denne gangen, var følelsen av å komme hjem.

SERIØS FØLING I FJÆRA: Vel, når man bor i en klisje er det bare å nyte det.

SERIØS FØLING I FJÆRA: Vel, når man bor i en klisje er det bare å nyte det.

Advertisements

2 thoughts on “Maratonuke

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s