Å gjøre ting du ikke vet du kan

For en uke siden spurte noen venner om mannen min ville være med og gå Dronningruta i Øksnes denne uka. Det er en rundtur mellom fiskeværene Nyksund og Stø. Den er beregnet å ta mellom fem og åtte timer og høydeforskjellen underveis er på 900 meter. Ikke den enkleste turen med andre ord. Jeg ble gående og tenke på turen hele helga. Jeg har gått den en gang før, og den er en av mine virkelige favoritturer. Halve turen går i fjellet, og halve går langs stranda og i fjæra. Nesten hele veien hører du bølgene og kjenner lukten av sjø. Men, jeg kunne jo ikke gå den turen nå. Eller kunne jeg?

Vanligvis vet du ganske godt hva du er i stand til og ikke av fysiske utskeielser. Jeg har ikke hatt peiling. Dessuten varierer det etter dagsform og antall dager etter cellegift. En dag kan det nesten være nok å ta en dusj. Men, for knappe to uker siden kom hele familien seg opp på en fjelltopp og etter det har jeg begynt å lure på hva jeg egentlig er i stand til.

Den eneste jeg tør å vise helt hvor dårlig form jeg eventuelt er i, er mannen min. Så mandag bestemte vi oss for å ta en testtur. Vi gikk mot Strandheia ved Sigerfjord i Sortland kommune, 647 moh. Vi kom oss helt til topps og til min store forundring gikk turen overraskende greit. Jeg var uendelig lettet over å ha klart å gjennomføre en skikkelig fjelltur så kort etter elleve runder med cellegift, men Dronningruta var likevel en langt mer krevende tur.

KLARTE DET: På Strandheia, 647 moh.

KLARTE DET: På Strandheia, 647 moh.

Det er skikkelig skummelt å bli med på noe du ikke aner om du klarer. Det er for all del ikke noen skam å snu, det ville bare være litt upraktisk. Om jeg skulle bli skikkelig sliten, kunne jeg stoppe halvveis og vente på Stø. Jeg var ikke sikker på om jeg klarte det engang. Men, når var neste gang det var meldt knallvær og jeg hadde sjansen til å gå Dronningruta med disse folkene?

Så jeg ble selvsagt med, og krysset fingrene for at jeg klarte å gjennomføre og ikke bare være en sinke for de andre. Om natten drømte jeg at jeg forsov meg, hadde glemt å pakke og ikke tatt med mat. Ikke helt komfortabel med andre ord.

Vi gikk fra Nyksund, og den største stigningen til det høyeste punktet på turen kom først. Jeg måtte ta en del pauser og var rimelig svett etterhvert, men det gikk greit. Den videre turen på fjellet gikk også greit, og det var en minst like fantastisk tur som jeg husket. Vi så ørn, speidet ut i havgapet på den ene siden og mot Andøya og Hinnøya på den andre. Vi kom oss ned til Stø og jeg kjente at jeg var ganske sliten. Jeg tok en kjapp diskusjon med meg selv og valgte å gå resten av turen også. Det var jo bare å gå langs fjæra og så over et lite skar til slutt. Det var i hvert fall sånn jeg husket det.

VED GODT MOT: Den høyeste stigningen på turen er unnagjort. Andøya i bakgrunnen.

VED GODT MOT: Den høyeste stigningen på turen er unnagjort og det blåste godt på toppen. Andøya i bakgrunnen til venstre.

Det gikk greit å gå langs fjæra, og vi gikk litt raskere. Men, det “lille skaret” jeg husket, var blitt til et fjell og jeg ble helt motløs bare av tanken på å skulle gå over. Beina mine kjentes som tømmerstokker, de hadde stivnet helt. Men her var det ikke noe alternativ å gi seg eller sted å snu. I stedet fikk jeg bruk for de to egenskapene jeg kanskje har hatt mest bruk for etter at jeg fikk kreft: Viljestyrke og utholdenhet. Jeg tok virkelig et steg av gangen og så nesten ikke opp. Vennene mine var utrolig oppmuntrende og tok mange pauser. Jeg husket hvor grei den stigningen føltes sist jeg gikk, og jeg brukte å være i omtrent samme form som vennene mine. Nå følte jeg meg som Truls Svendsen sammen med Cecilie Skog i “Tjukken og Lillemor”. Men, jeg kom meg opp. Det tok litt tid og kostet en hel del svette, men jeg klarte å gjennomføre. Og ikke minst: Jeg hadde en helt fantastisk tur, selv om jeg veldig gjerne skulle stått over de siste høydemetrene.

DAGEN DERPÅ: Det er noe helt annet å være sliten etter å ha hatt det fint og brukt kroppen, enn etter for eksempel cellegift. Men hvile er like viktig som aktivitet, og dagen etter Dronningruta lå jeg stort sett på verandaen og leste

DAGEN DERPÅ: Det er noe helt annet å være sliten etter å ha hatt det fint og brukt kroppen, enn etter for eksempel cellegift. Men hvile er like viktig som aktivitet, og dagen etter Dronningruta lå jeg stort sett på verandaen og leste “Mi briljante venninne” av Elena Ferrante. Anbefales det også!

I dag gikk jeg også en liten og veldig rolig tur, til Steiraheia, 443 moh. Tre turer og to hviledager denne uka med andre ord. Beina er rimelig tunge akkurat nå, men jeg er nesten sjokkert over at dette i det hele tatt er mulig etter de syv månedene med behandling jeg har vært gjennom. Skrev jeg at Dronningruta blir beskrevet som en tur for de som er i god fysisk form?

Det er jeg jo åpenbart ikke, men det er deilig å se hvor mye jeg kan klare likevel. Jeg regner med at jeg har en del igjen for å ha hatt et godt grunnlag og at jeg har gått så mye jeg har orket de siste månedene.

I helga blir det bare avslapping og kos, før den siste av de tolv planlagte cellegiftkurene venter på mandag og tirsdag. Egentlig har jeg bare lyst til å fortsette den oppturen jeg føler jeg er inne i, men dette er den siste og det skal jeg klare. Det er utrolig mye følelser knyttet rundt det å skulle få den aller siste kuren, men aller sterkest er denne: Måtte det bli den siste, noensinne.

SKÅL I SOLNEDGANG: For den aller siste cellegiften.

SKÅL I SOLNEDGANG: For den aller siste cellegiften.

God helg, alle!

Advertisements

13 thoughts on “Å gjøre ting du ikke vet du kan

  1. Masse lykke til med siste kuren din Heidi. Nå er du snart i mål😀. Godt gjort å gå så lang tur med all tøff behandling sittende i kroppen. Tøffing er du. Jeg var i Nyksund i sommer å fikk hilse på billedkunstner Sigrid Szetu som jeg har et bilde av😀. Flott sted. Overnattet i Stokkmarknes også og tenkte på deg.

    Like

    • Tusen takk, gode Tone!
      Jeg ser på bildet av dere når jeg vil bli i godt humør, jeg ble så glad for det. 🙂
      Tenk at du var i både Nyksund og Stokmarknes! Regnet med dere overnattet på Kinnarps (rorbuene på Børøya). Håper dere hadde det fint her, selv om jeg regner med at det ikke var mye til sommervær da. Takk for at du tenkte på meg! 🙂

      Like

      • Så kjekt du likte bilde😀. Ingen rorbu men et hotell vi tok inn på den kvelden. 14 dager i nord Norge var litt av en opplevelse i sommer, men det var litt kaldt. I Stokmarknes også. Måtte gråte når jeg leste hvordan du gråt Heidi. Fantastisk. Helbred. Når man har vært sterk så lenge og klart så mye som deg Heidi ,må det bare komme. Da er det nesten umulig å stoppe. Snille Ingebjørn tar imot😀 og du får ut tusen følelser som letter på trykket. Gratulerer som frisk igjen kjære flotte Heidi❤️ klem fra Tone

        Like

      • Dere var jo så fine på det bildet! Du har helt rett, Tone, tårene må bare få komme når de kommer. Og, ja, jeg er heldig som har Ingebjørn. Takk for gratulasjon! Jeg klarer fortsatt ikke å tenke på meg selv som frisk, men jeg blir helt rørt når jeg ser ordet. 🙂 klem fra Heidi

        Like

  2. Lykke til med siste cellegift kur😊👏har du hatt full behandling hele tiden? Jeg skal ha min 6 behandling neste uke,men har bare fått 80prosent de 2 siste gangene pga bivirkninger. Har veldig mye diare har du tips? Håper du forsette en stund til å skrive selv om du er ferdig behandlet. Stomien din skal vel oppereres inn igjen? Håper å høre hvordan det er for det skal jeg og. Hilsen Irene😊

    Like

  3. Tusen takk!
    Jeg hadde 80 prosent på de to siste flox-kurene og så har jeg bare hatt flv de siste tre kurene. Floxen ble kuttet på grunn av nevropati, og det tror jeg ble gjort akkurat på riktig tidspunkt. Jeg kjenner det fortsatt godt i føtter, hender og i munnen.

    Når det gjelder magen fikk jeg anbefalt å bruke immodium om det trengtes, men jeg har ikke brukt det. Jeg har prøvd å bare spise regelmessig, spist mye havregrøt til frokost og fiber og ikke minst drukket mye hele tida.

    Jeg skal etter planen opereres 1. oktober og er utrolig spent selv. Skal fortsette å skrive, jeg regner med at det dukker opp kreftrelaterte ting lenge etter at behandlingen er ferdig. Og jeg kan fortsatt ikke tro at jeg snart er ferdig. Lykke til med 6. behandling!

    Beste hilsen Heidi

    Like

  4. Dette er hjemstedet til min svigermor. Jeg har selv vært i området på tur med mannen min ved et par anledninger da vi var yngre. Videre var vi sist på Skogsøya på slektstreff for et par somrer siden.
    Herlig å lese om kjente steder 😊
    Men desto herligere å lese om den prestasjonen du har gjort! Vel gått!
    Lykke til med fortsettelsen 💙😘

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s