Den siste kuren og alle tankene jeg ikke var forberedt på

I dag har jeg fått min nest siste dose med cellegift. I morgen er det tid for den aller siste dosen. Så er det bare å bli mer eller mindre slått ut en siste gang. Blodprøvene (som krevde tre forsøk av to personer, godt for årene mine at dette snart er over) var nok en gang gode nok til å gi ny kur, og dermed har alle tolv gått helt etter planen. Annenhver uke, de siste 24 ukene, har jeg fått cellegift og brukt mesteparten av uka til å komme meg igjen. Nesten et halvt år av livet har cellegiften styrt, og vi har bare forsøkt å gjøre det beste ut av de gode dagene.

SISTE KVELD MED DENNE: Jeg vil bare at de skal stikke en gang i veneporten, så jeg har nåla og slangen i til dag to med cellegift. Fortsatt merkelig å gå rundt med en slange med fri tilgang til det store blodomløpet.

I like mange uker har jeg telt ned kurer og uker. Jeg husker da jeg fikk den første: Elleve igjen! Jeg husker da jeg fikk den 10: Nå er det et ensifret antall igjen! Jeg husker da jeg fikk den niende: To tredjedeler som gjenstår! Jeg husker veldig godt da jeg var halvveis og de siste ukene har rastløsheten og utålmodigheten bare blitt større og større. Det går nesten ikke an å beskrive hvor mye jeg har gledet meg til å bli ferdig med den aller, aller siste.

Og plutselig var det søndag kveld. Den siste uka hadde vært så fin, med turer, oppturer og utrolig mye glede. Men da den siste kuren sto for døren, følte jeg meg alt annet enn glad. Jeg var skikkelig langt nede og det var jeg ikke forberedt på. Ikke akkurat da. Når jeg hadde senket skuldrene litt, var det som om alle månedene og ukene hvor jeg har mobilisert og holdt ut og tålt det, slo innover meg med full styrke.

Det samme gjorde sorgen over alt som ikke ble sånn vi hadde tenkt. Gleden over å skulle bli frisk. Usikkerheten rundt det å være kreftfri. Er det virkelig over nå? Hvor lang tid tar det før jeg klarer å slappe helt av igjen? Og som jeg gruer meg til kontrollen neste uke. Og kontrollen etter det. Da har de potensielle kreftcellene som måtte ha overlevd dette behandlingsmaratonet hatt tre måneder på seg til å blomstre opp og lage mer faenskap. Jeg vet det er usannsynlig, men de tankene kommer alltid, jo mer det nærmer seg kontroll.

Det var bokstavelig talt en demning som brast. Jeg gråt så jeg nesten fikk problemer med å puste skikkelig. I tillegg er jeg skikkelig snørrete for tida og blør en del neseblod, altså ikke faktorer som gjør at en føler seg særlig mye bedre.

NEDTUR: Jeg hadde en av de fineste ukene på lenge, men hjemme om kvelden kom alle de tunge tankene. Jeg ville ikke ha den siste kuren. Jeg ville ikke på kontroll. Jeg ville ikke forholde meg til kreft i det hele tatt, var bare så ufattelig lei av at det har vært en del av livet så lenge.

Selv om det ikke er morsomt når det står på, tror jeg det er greit å ha sånne sammenbrudd av og til. Jeg tror en del av meg har vært i krisemodus siden februar og det tar tid å endre det. Samtidig er kroppen sliten, og det er gjerne når du først begynner å slappe av at du merker hvor sliten du er. Sånn er det i hvert fall med meg.

Heldigvis hadde jeg en som holdt rundt meg og lot meg gråte ut. Og når jeg klarte å snakke i meningsfulle setninger igjen, sa han akkurat det jeg trengte å høre: “Det er over.”

Jeg kommer ikke til å slappe helt av med det første likevel og jeg gruer meg til kontrollen. Men det hjelper å vite at Ingebjørn, som inntil nylig jobbet som kreftlege, aldri ville sagt at “det var over”, med mindre han var veldig overbevist om det. Jeg jobber med å overbevise meg selv om det samme, og tanken gjør meg uendelig takknemlig og lykkelig.