Den beste helgefølelsen

“Da kan jeg glede deg med at bildene ser veldig fine ut og det er ikke noen tegn til tilbakefall eller noe annet galt.”

Med omtrent de ordene fikk jeg beskjed av legen ved Nordlandssykehuset om at jeg fortsatt er kreftfri. Så mye kan en setning bety. Jeg har aldri vunnet i Lotto, men jeg tror ikke det kunne overgått lettelsen og gleden jeg følte i dag.

Den siste uka har vært litt som å leve på nåde, og det å få beskjed om at alt fortsatt går riktig vei føles så utrolig stort. Nå kan jeg slappe av og ikke bekymre meg i tre måneder til. Det var det mest sannsynlige utfallet, men det er stor forskjell på å være 100 prosent sikker og 98 prosent sikker. Jeg føler jo ikke akkurat at jeg har hatt oddsene på min side det siste året, så jeg tar absolutt ikke noe så alvorlig som CT-resultater for gitt.

Alt har vært fint i ettermiddag. Jeg har hørt på spillelista “Stayin’ alive” som vi lagde til forrige helgs “Ferdig med cellegift”-fest. Det var ikke så mange som fikk med seg musikken på festen, men jeg hadde mye moro med å lage den og hører på den stadig vekk. Den inneholder selvsagt “Stayin’ alive” og blant annet “Dog Days are over” (Florence + The Machine), “Just like heaven” (The Cure), “Himmelen” (Fjorden Baby!), “On top of the world” (Imagine Dragons), “Fuck you” (Lily Allen), “L.I.F.E.G.O.E.S.O.N” (Noah and the whale), “Don’t stop believin'” (Journey) og “I will survive” (Gloria Gaynor). Jeg smiler alltid når jeg setter på den lista.

Æ VIL BARE DANS: Tenk å ha energi til å ta et lite danseshow etter en lang uke. Ingenting å si på innsatsen.

Æ VIL BARE DANS: Tenk å ha energi til å ta et lite danseshow etter en lang uke. Ingenting å si på innsatsen.

Jeg kunne ikke engang la være å smile når ungene fant ut at de skulle ha danseshow for oss til omtrent samtlige sanger av “Markus og Martinius”. 13-åringene som kaller seg “Norges råeste tvillinger” er ikke akkurat mine favoritter, for å si det sånn. Men ingenting kan ødelegge dagen i dag, og det å kunne se ungene sine svinse rundt i ballerina-drakter og vite at jeg fortsatt er kreftfri, det er bare fantastisk.

Riktig god helg!

Advertisements

The truth is out there

Fo én uke siden tok jeg nye CT-bilder. I morgen får jeg svar og forhåpentligvis beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri.

Å ta CT-bilder er kjapt unnagjort, men du må drikke to liter vann (mener det bare var 1,2 liter på Haukeland) de to siste timene før undersøkelsen. Fordi det er nydelig vær i Vesterålen for tida, tok jeg med rikelig med vann og drakk det mens vi gikk en tur. Den ble litt lenger en planlagt, og jeg fikk litt kort tid til å ta en dusj. Og i dusjen, med litt dårlig tid, utsetter Ingebjørn meg for tidenes stresstest. Ikke med vilje, men han er litt distre. En rørlegger skulle nemlig fikse en vask hos oss, og han kom akkurat mens jeg dusjet. Ingebjørn hadde glemt hva jeg holdt på med og skrudde av vannet. Så der sto jeg med shampoo i håret og 25 minutter til jeg skulle være på sykehuset.

CT FOR DUMMIES: Du får kontrastvæske i blodet og må ligge helt i ro. Så blir du ført inn i hullet i maskinen (alle andre må gå ut av rommet) og får beskjed om å trekke pusten, holde den en liten stund mens bildene tas, og så puste ut igjen. Det hele tar bare et kvarters tid.

CT FOR DUMMIES: Du får kontrastvæske i blodet og må ligge helt i ro. Så blir du ført inn i hullet i maskinen (alle andre må gå ut av rommet) og får beskjed om å trekke pusten, holde den en liten stund mens bildene tas, og så puste ut igjen. Det hele tar bare et kvarters tid.

Da Ingebjørn husket at jeg var i dusjen, hadde allerede rørleggeren kommet så langt at de måtte vente med å skru på vannet. For å si det sånn, jeg taklet ikke den stresstesten særlig bra og tror jeg var omtrent på nordnorsk nivå når det gjaldt banning. Så nå går det sikkert en rørlegger rundt her og tror at jeg er halvgal minst. Men vi rakk CT-timen.

Jeg skal innrømme at jeg synes ventetiden på åtte dager er lang, og det er rart å tenke på at det sannsynligvis allerede er noen som har sett på bildene og kjenner svaret jeg lurer så inderlig på. Flere netter har jeg ligget våken i flere timer og tenkt “Hva om..”. Det er alltid vanskeligere å kontrollere tankene om natta.

FESTLIGE GAVER: Jeg fikk utrolig mye fint, blant annet blomster, champagne, mat, sjokolade, gavekort på spa, sang og denne nye favoritt-turkoppen og veldig treffende vinen.

FESTLIGE GAVER: Jeg fikk utrolig mye fint, blant annet blomster, champagne, mat, sjokolade, gavekort på spa, sang og denne nye favoritt-turkoppen og veldig treffende vinen.

Jeg har prøvd å distrahere meg selv den siste uka, blant annet hadde vi en liten “Ferdig med cellegift”-fest, og da tenkte jeg virkelig ikke et sekund på CT-bildene. Jeg drakk musserende, spiste kake og hadde det såpass gøy at jeg våknet smått bakfull dagen etterpå. Det har ikke skjedd siden før jeg ble syk, så det var nesten litt eksotisk.

Turplanlegging har også vært fint tidsfordriv og en del ting jeg fortsatt synes er eksotisk: Elger i hagen, fantastisk nordlys over hele himmelen, at det dukker opp niser på en helt vanlig søndagstur og at du alltid ser både fjell og hav når du går på tur. Hvis Vesterålen skal ha en ambassadør noen gang, tror jeg at jeg vil være en god kandidat..

KVELDENS SOLNEDGANG: Tatt fra stua.

KVELDENS SOLNEDGANG: Tatt fra stua.

Og om det ikke har vært så morsomt å ha en kontroll hengende over seg, så har jeg satt desto mer pris på at dette er den første partallsuka UTEN cellegift på 24 uker. Den gode tanken har fått meg til å smile mye i det siste.

CELLEGIFTFRI: Mandagen i denne partallsuka kunne i stedet brukes til å teste nye fjellsko og følge med på valgdagen.

CELLEGIFTFRI: Mandagen i denne partallsuka kunne i stedet brukes til å teste nye fjellsko og følge med på valgdagen.

No more cellegift for me, my friend! Og alle måtene det skal feires..

Vi klarte det! 12 cellegiftkurer. 24 dager med cellegiftdoser. X antall dager preget av bivirkninger. Snø og påskeegg er erstattet med høstvær og stearinlys og nå er jeg ferdig. Det er helt fantastisk å tenke på. Jeg holdt ut alle kurene og Ingebjørn og jentene holdt ut med meg. Den siste kuren har ikke nådd maks effekt ennå, foreløpig er jeg ganske høy på stereoider, men nå venter ingen flere kurer.

Dagen i dag har vært bare fin og helt spesiell. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den. Det er en sånn magisk milepæl som jeg har sett frem til i månedsvis, og i dag var jeg bare glad for at tårene var unnagjort søndag kveld. Det var rart å gå fra kreftpoliklinikken for siste gang, uten noen ny time. Ingebjørn bar meg ut fra sykehuset (etter et veldig subtilt forslag fra meg) selv om jeg skal tilbake på CT neste uke.

Om akkurat en måned skal jeg ha min siste planlagte operasjon, hvor stomien skal legges tilbake igjen. Vanligvis kan det gjøres etter tre måneder, men det blir ikke gjort mens du går på cellegift, så jeg ender opp med syv måneder. Hvorav det altså bare er én igjen. Etter det er det ikke noe mer behandling, bare kontroller.

Så, hvordan feirer en den siste cellegiftkuren når du egentlig bare vil ligge på sofaen, spise ris eller noe annet som smaker minst mulig og søvnbehovet er ca 16 timer i døgnet? Og når jeg endelig kommer meg, står CT, fastlegetime og tannlegetime (cellegift er ikke spesielt bra for tennene) på programmet neste uke.

Utsettelse er et nøkkelord, men dagen i dag måtte likevel markeres sammen med de tre som har betydd absolutt mest for meg gjennom hele denne sykdsomsperioden og som alltid gjør det.

GJENGEN MIN: Det er vanskelig å finne ord for hva disse tre betyr for meg. Jeg beundrer de hemningsløst for måten de har levd med sykdommen på. Så mye omsorg, så mange klemmer og så mye latter.

GJENGEN MIN: Det er vanskelig å finne ord for hva disse tre betyr for meg. Jeg beundrer dem hemningsløst for måten de har levd med sykdommen på. Så mye omsorg, så mange klemmer og så mye de har fått meg til å le.

Ungene var klinkende klare på at dette var en begivenhet som måtte feires med kake. Dermed dro vi til Ekspedisjonen på Sortland, hvor de har de beste kakene i mils omkrets.

KAKEMONSTRE: Cellegift+kake=sant.

KAKEMONSTRE: Cellegift+kake=sant.

Feiringen i dag ble ikke så voldsom, men den ble helt riktig. Når det gjelder utsatt feiring og markering, er planleggingen imidlertid i ferd med å ta litt av:

  1. En bitteliten fest med mye musserende når jeg er i form etter denne kuren.
  2. Massasje og hudpleie. Jeg skal innrømme at jeg kan være et luksusdyr iblant, men akkurat nå tror jeg kroppen min har veldig godt av både å slappe av og få pleiet huden. Den har også forandret seg med cellegiften.
  3. Helge/vennetur til Trondheim.
  4. Førjulstur til London.
  5. Diverse turer neste år, som enda ikke er helt avklart.
  6. En stor fest i Bergen neste år, når jeg har noen kontroller bak meg og litt mer selvtillit som kreftfri.

Og mens denne sommeren har gått sin cellegiftgang, har jeg stor tro på at den neste kan tilbringes på helt andre steder enn sykehus. Det er mange måneder siden vi fant ut at vi måtte ha noe skikkelig fint å se frem til som familie, og selv om vi har gjort fine ting i sommer også, har det ikke blitt den store feriefølelsen. Så neste år planlegger vi interrail med stopp i de sveitsiske alpene og Italia. I hvert fall. Om noen har tips, så mottas de med takk.

Tusen takk også for alle meldinger jeg har fått i dag, hilsner, bilder, video, de som har tatt en skål for meg. Det har betydd uendelig mye å ha fått så mye støtte underveis, som aldri har tatt slutt. Det har vært utrolig sterkt å oppleve. Takk!

20150901_183725

UNDER REGNBUEN: Dagen var bra fra før, men så ble den enda litt finere.