No more cellegift for me, my friend! Og alle måtene det skal feires..

Vi klarte det! 12 cellegiftkurer. 24 dager med cellegiftdoser. X antall dager preget av bivirkninger. Snø og påskeegg er erstattet med høstvær og stearinlys og nå er jeg ferdig. Det er helt fantastisk å tenke på. Jeg holdt ut alle kurene og Ingebjørn og jentene holdt ut med meg. Den siste kuren har ikke nådd maks effekt ennå, foreløpig er jeg ganske høy på stereoider, men nå venter ingen flere kurer.

Dagen i dag har vært bare fin og helt spesiell. Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den. Det er en sånn magisk milepæl som jeg har sett frem til i månedsvis, og i dag var jeg bare glad for at tårene var unnagjort søndag kveld. Det var rart å gå fra kreftpoliklinikken for siste gang, uten noen ny time. Ingebjørn bar meg ut fra sykehuset (etter et veldig subtilt forslag fra meg) selv om jeg skal tilbake på CT neste uke.

Om akkurat en måned skal jeg ha min siste planlagte operasjon, hvor stomien skal legges tilbake igjen. Vanligvis kan det gjøres etter tre måneder, men det blir ikke gjort mens du går på cellegift, så jeg ender opp med syv måneder. Hvorav det altså bare er én igjen. Etter det er det ikke noe mer behandling, bare kontroller.

Så, hvordan feirer en den siste cellegiftkuren når du egentlig bare vil ligge på sofaen, spise ris eller noe annet som smaker minst mulig og søvnbehovet er ca 16 timer i døgnet? Og når jeg endelig kommer meg, står CT, fastlegetime og tannlegetime (cellegift er ikke spesielt bra for tennene) på programmet neste uke.

Utsettelse er et nøkkelord, men dagen i dag måtte likevel markeres sammen med de tre som har betydd absolutt mest for meg gjennom hele denne sykdsomsperioden og som alltid gjør det.

GJENGEN MIN: Det er vanskelig å finne ord for hva disse tre betyr for meg. Jeg beundrer dem hemningsløst for måten de har levd med sykdommen på. Så mye omsorg, så mange klemmer og så mye de har fått meg til å le.

Ungene var klinkende klare på at dette var en begivenhet som måtte feires med kake. Dermed dro vi til Ekspedisjonen på Sortland, hvor de har de beste kakene i mils omkrets.

KAKEMONSTRE: Cellegift+kake=sant.

Feiringen i dag ble ikke så voldsom, men den ble helt riktig. Når det gjelder utsatt feiring og markering, er planleggingen imidlertid i ferd med å ta litt av:

1. En bitteliten fest med mye musserende når jeg er i form etter denne kuren.
2. Massasje og hudpleie. Jeg skal innrømme at jeg kan være et luksusdyr iblant, men akkurat nå tror jeg kroppen min har veldig godt av både å slappe av og få pleiet huden. Den har også forandret seg med cellegiften.
3. Helge/vennetur til Trondheim.
4. Førjulstur til London.
5. Diverse turer neste år, som enda ikke er helt avklart.
6. En stor fest i Bergen neste år, når jeg har noen kontroller bak meg og litt mer selvtillit som kreftfri.

Og mens denne sommeren har gått sin cellegiftgang, har jeg stor tro på at den neste kan tilbringes på helt andre steder enn sykehus. Det er mange måneder siden vi fant ut at vi måtte ha noe skikkelig fint å se frem til som familie, og selv om vi har gjort fine ting i sommer også, har det ikke blitt den store feriefølelsen. Så neste år planlegger vi interrail med stopp i de sveitsiske alpene og Italia. I hvert fall. Om noen har tips, så mottas de med takk.

Tusen takk også for alle meldinger jeg har fått i dag, hilsner, bilder, video, de som har tatt en skål for meg. Det har betydd uendelig mye å ha fått så mye støtte underveis, som aldri har tatt slutt. Det har vært utrolig sterkt å oppleve. Takk!

UNDER REGNBUEN: Dagen var bra fra før, men så ble den enda litt finere.