Høststorm og operasjon

Skru tiden tilbake til forrige tirsdag, da den første høststormen var i ferd med å feie innover Lofoten og Vesterålen. Det passet ekstremt dårlig, ettersom jeg akkurat den ettermiddagen skulle fly til Bergen og Haukeland for den aller siste operasjonen.

Utpå formiddagen sto det på nettet at Hadselbrua, som forbinder Hadseløya hvor vi bor og Langøya hvor flyplassen er, kunne bli stengt. Jeg ble rimelig stresset, pakket hastig sammen en koffert og kjørte til flyplassen. Der satt jeg og ventet og ventet på flyet, mens vinden ulte utenfor. Jeg forsøkte å dempe lydene og stresset med å se på Netflix, men etterhvert sto nesten alle passasjerene og speidet etter flyet. Plutselig var det der og det gikk inn for en ganske vinglete landing. Jeg klappet i hendene og så sikkert rimelig lur ut der jeg satt alene, for flyet klarte ikke å lande. Det var bare noen meter fra bakken da det måtte avbryte landingen. Flyet ble innstilt og personalet på flyplassen hadde liten tro på at det ville gå flere fly den kvelden. Det var ikke spesielt godt nytt for meg, som skulle møte på Haukeland klokka 08 dagen etter for å legges inn. På grunn av mange samtaler og prøver går det med en dag til innleggelse.

Etter å ha snakket med Haukeland ble jeg booket over på morgenflyet og fikk lov til å møte litt senere. Jeg dro hjem og krysset fingrene for at morgenflyet ville gå. Operasjonen jeg skulle ha var tilbakelegging av stomien, og jeg var så utrolig motivert for å bli ferdig. For sikkerhets skyld kjøpte Ingebjørn en billett til kveldsflyet også, i tilfelle det gikk. Da vi kjørte ut til flyplassen på kvelden i håp om å komme på flyet, var jeg ganske sikker på at det kom til å bli kansellert. Vinden hadde tatt seg opp og da vi kjørte over broa måtte vi stoppe fordi bølgespruten skylte over bilen og gjorde det umulig å se noen ting.

ENDELIG: Bare å komme seg fra flyplassbygget og inn på flyet var litt stress i vinden, men jeg stoler helt på at Widerøe bare flyr når det er forsvarlig og turen gikk helt fint.

Men Widerøe-pilotene imponerte igjen, og litt forsinket kom det vesle flyet vindskjevt inn og klarte å lande. Jada! Idet flyet skal til å ta av, får vi beskjed om at turen til Bodø vil ta litt ekstra tid, ettersom det er motvind på 170 km/t og flyvertinnen opplyste om at det var inkludert gratis berg- og dalbane på dagens tur. Det var ingen overdrivelse. Selv om jeg ikke har flyskrekk, syntes jeg den turen var ubehagelig. Litt oppe i lufta så jeg at Hadselbrua var blitt stengt. Jeg krysset fingrene for at Ingebjørn var kommet seg over igjen, og det var han heldigvis.

ROER NERVENE: På flyplassen i Bodø etter en av de mer turbulente flyturene jeg har vært med på.

Etter litt tid i Bodø, fly til Oslo og så endelig Flesland, sjekket jeg inn på pasienthotellet klokken 01. Det positive med at det var så mye styr like før operasjonen, var at jeg ikke fikk tid til å grue meg noe særlig. Jeg var bare sjeleglad jeg hadde kommet frem. Onsdagen gikk med til å legges inn, samtale med turnuslege, anestesilege, kirurg, blodprøver og sykepleier. Om kvelden kom Ingebjørn og ungene. Torsdag morgen skulle jeg møte klokken 07, jeg var nummer to som skulle opereres.

Det var snart syv måneder siden jeg sist gikk ut døren fra post 1, avdeling for gastrokirurgi sist. Det var rart å være tilbake. I det jeg gikk inn dørene strittet kroppen litt i mot. Jeg husket hvor vondt jeg hadde det her sist, og jeg hadde ikke lyst til å være dårlig igjen. Jeg hadde ikke lyst til å kjenne de sterile luktene, ta på meg de uformelige, lyseblå sykehusklærne og bli pasient igjen. Det er helt ok å bo på pasienthotellet og være til undersøkelser, men når du er innlagt er det så oppslukende. Du blir institusjonalisert med en gang.

Klokka var knapt syv da jeg kom inn døra, men sofagruppen hvor de som venter på operasjon kan sitte var allerede full av pasienter og pårørende. Jeg var selvsagt den desidert yngste. De andre pasientene var eldre menn og hadde med seg pårørende som var langt eldre enn meg. Følelsen av at her hører jeg virkelig ikke til, var utrolig sterk.

Men, det var ingen vei utenom. Jeg satte meg ned og krysset fingrene for at det ikke skulle bli noen utsettelser eller avlyste operasjoner. Etter et par timer ringte de fra operasjonsstua og ville ha meg ned. Jeg krøp opp i senga, kysset Ingebjørn hadet og var klar. Jeg ble trillet ned og liggende på et slags venterom for de som er klare til operasjon. Det er noe veldig industrielt og effektivt over det hele. Der nede hadde de varme tepper som de hentet ut av et varmeskap, og for frostige meg var det den beste avslapningsmetoden. Anestesi- og operasjonssykepleierne var som vanlig utrolig hyggelige og jeg fikk den samme fine anestesilegen jeg hadde sist. Som forrige gang trodde jeg inntil siste sekund at narkosen ikke fungerte, men vips så var jeg borte.

NYOPERERT: På plass på rom 422 på gastrokirurgen.

Jeg har våknet av narkose to ganger tidligere, og husker det som en sløv, rolig tilstand. Denne gangen føltes det som å våkne fra en drøm, ganske brått. Jeg var sikker på at jeg hadde forsovet meg til selve operasjonen og ble veldig lettet da jeg skjønte at den var over. Litt stressfaktor igjen der med andre ord.

I motsetning til ved forrige operasjon, hvor jeg hadde store smerter og de slet med å finne god smertelindring, gikk det helt fint denne gangen. Etter noen timer på oppvåkningen ble jeg trillet opp på sengepost og inn på et firemannsrom. Alt gikk som planlagt og jeg spiste litt og gikk noen skritt allerede første dagen. En av sykepleierne laget pannekaker om kvelden og jeg fikk en med blåbærsyltetøy. Det er så utrolig mange fine ansatte på sykehusene.

Den pannekaka er kanskje det meste jeg har spist den siste uka. Matlysten er helt borte, men jeg klarer å spise litt til de fleste måltider. Det var nesten komisk når pasientene på rommet mitt ble spurt om de ville ha litt mat til ulike måltider. Svarene var nesten alltid “Nei, ingenting”. Jeg vil tro gastrokirurgen går i overskudd på matbudsjettet.

Det at jeg klarte å spise litt, klarte å være oppe litt og ikke fikk noen infeksjoner, gjorde at jeg fikk permisjon allerede søndag. Ikke til forkleinelse for de andre på rommet mitt, men det var utrolig deilig å ikke sove på firesengsrom. Permisjonen gikk faktisk så bra at neste dag ble jeg skrevet ut. Så nå sitter jeg nyoperert i en leilighet midt i Bergen, som vi har vært så heldige å få låne av noen gode venner som er på ferie.

KLAR FOR HJEMREISE: Denne gangen gikk operasjonen som en drøm. Magen fungerer ikke helt ennå, men det er fortsatt bare gått noen dager.

Sykehuslivet skal etter alle solemerker være over for min del, og jeg kan nesten ikke tro det. Disse dagene som har vært så langt fremme hele tiden, og som jeg nesten ikke har tillatt meg å tenke på, nå er de her. Formen er ikke på topp, jeg går fortsatt på masse smertestillende og har omtrent samme fart og radius som en 90-åring, men nå skal det bare gå oppover.

SO LONG, HAUKELAND: Kvinne, 36 sjekker ut, forhåpentligvis for siste gang.

FINE BERGEN: Gode forhold for rekonvalesens i Norges vakreste by.