Klar for verdens kreftdag

Den samme dagen som jeg fikk beskjed om at den siste kontrollen viste at jeg fortsatt er kreftfri, fikk jeg en e-post fra Kreftforeningen. De lurte på om jeg ville fortelle litt av min historie på markeringen av verdens kreftdag, 4. februar. Temaet er “Tarmkreft – den tause folkesykdommen”.

12650251_10156504608910343_914481159_n

ETT ÅR ETTER: Tenk at jeg får gå rundt i verdens vakreste Vesterålen med denne mannen og bruke tiden på å diskutere hverdagshøydepunkter som eldstejentas syvårsdag som nærmer seg.

For meg er 4. februar en veldig spesiell dag. Det var på akkurat den dagen i fjor at jeg fikk vite at jeg hadde tarmkreft. Det er selve diagnosedagen, dagen da livet ble snudd opp ned over natten. Livet har ikke blitt det samme siden, ikke engang i nærheten, og det har jeg ikke noen forventning om at det skal bli heller. Livet står tross alt aldri stille, det skjer alltid noe i løpet av et år, men i år har det vært kvantesprang. Jeg hadde grudd meg litt til ettårsdagen, fordi jeg regnet med at jeg kom til å tenke mye på hvor vondt livet ble for ett år siden. Nå har jeg fått noe annet å tenke på.

Jeg ble veldig glad for temaet, som jeg selv har skrevet om i en bloggpost for Kreftforeningen, og jeg ble glad for at de tenkte på meg. Det at det kommer noe godt ut av denne sykdommen gjør meg skikkelig glad, det er akkurat som om jeg kan peke nese til kreften: “Dette hadde du ikke regnet med, hadde du vel?”

Bare for å være på den sikre siden: Det har ikke klikket helt for meg, jeg vet at kreft ikke har følelser eller har hatt et spesielt horn i siden til meg. Men det er likevel unektelig tilfredsstillende å få nye muligheter ut av denne sykdommen.

Jeg liker utfordringer og temaet Kreftforeningen har valgt har jeg selv følt på kroppen. Derfor hadde jeg bare lyst til å svare: “JA, selvsagt, jeg gjør det gjerne!”, da jeg fikk e-posten. Av erfaring har jeg lært meg å være litt mindre impulsiv, så jeg ventet til dagen etter med å svare. Jeg hadde akkurat den samme følelsen da.

Så på onsdag skal jeg til Oslo og torsdag morgen skal jeg snakke på Kreftforeningens frokostmøte. Programmet ligger her og jeg er da den tidligere pasienten.

Jeg kommer til å snakke om hvordan jeg har opplevd å ha en tabusykdom og hvordan det har vært å være åpen om den. Om det er noen som har innspill eller erfaringer, ta gjerne kontakt med meg!

Den første måneden i det nye året har stort sett vært god for min del. Jeg har fortsatt en del plager, men jeg merker at jeg har mer energi og for første gang siden de dukket opp, kjennes det ut som om nerveplagene er i ferd med å bli mindre.

12666389_10156504609920343_2011158297_n

MIDT I STORMEN: Jeg får min dose stormer i Nord-Norge, men selvsagt var jeg på Vestlandet og skulle fly fra studiesamling i Stavanger akkurat da stormen “Tor” slo inn. Her er det fredag ettermiddag på Sola, flyet til Oslo er forsinket og de vet ikke om flyet videre til Evenes vil vente. Neste fly til Evenes går søndag. Vel, jeg rakk det. Måtte legge inn en superspurt til gate 19 (hater gate 19!) på Gardermoen og fikk til og med bagasjen, hvor jeg hadde vært så lur å pakke ned bilnøkkelen.

Blogginnlegget mitt “Tusenkronersspørsmålet” for Kreftforeningen ble et av fjorårets mest leste og jeg håper det kan ha bidratt til at tarmkreft blir bittelitt mindre tabu.

kreftforeningen.png

Enter a caption

Alt i alt har det vært en utrolig god start på det nye året, selv om kreft fortsatt er en del av det. Jeg håper temaet for verdens kreftdag kan bidra til mer bevissthet rundt tarmkreft, symptomene og behandlingen. Jeg håper det bidrar til at det forskes mer på hvorfor Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tarmkreft, både når det kommer til forekomst og dødelighet. Mest av alt håper jeg at mer informasjon og bevissthet fører til at færre får denne sykdommen, som tross alt er forferdelig, flere får behandling tidligere og at flere overlever.

 

 

Advertisements

Det viktigste ordet og et cellegifttips

Det ble ekstra lang vinterferie på oss, fordi vi drøyde den slik at hele familien kunne være i Bergen når jeg skulle på kontroll 5. og 6. januar. Jul- og nyttårsferien var flott, sosial og stas helt til det begynte å nærme seg. “Same procedure” med andre ord, for å bruke juleterminologi.

Dagen før CT-scanningen hadde jeg det jeg vil kalle kontrollangst og som mange typer angst, er den ikke rasjonell. Samme hvor mye jeg fikk høre at det bare var halvannen måned siden sist jeg var innlagt og sjekket og at det var liten sjanse for at det var noe, var jeg bare fysisk kvalm. Og i min egen verden. Så langt inne i min verden at jeg klarte å glemme å få tatt blodprøve før ct’en. Før en ct-scanning med kontrast er det et par ting som må til: Det må drikkes vann (rundt en liter de to siste timene før), det må fastes i fire timer og viktigst av alt: Det må tas blodprøve for å måle kreatinin-nivået som viser om nyrene tåler kontrasten. Ingen blodprøve, ingen ct.

Jeg syntes jeg hadde vært så flink og til og med husket å ta på meg klær uten metall (de må nemlig av før du blir scannet), men blodprøve hadde jeg ikke engang tenkt på. En sykepleier på sparkesykkel reddet undersøkelsen, hun sparket avgårde til laboratoriet med et stykk prøveglass med blod og var tilbake få minutter senere. Det har ikke vært noe problem med kreatinin-nivået tidligere, og det var det ikke nå heller.

Dagen etter fulgte samtale med lege og bildene var helt fine. Tipp-topp. Jeg er fortsatt kreftfri. Det viktigste ordet i livet mitt for tida.

Etter de tidligere kontrollene har jeg blitt helt euforisk. Denne gangen ble jeg bare takknemlig og stille. Om det går an å lade seg selv ut med bekymring og stress, tror jeg at det var det jeg hadde gjort. Vi kjørte direkte til foreldrene mine i Førde, der ungene var, etterpå og jeg sa knapt et ord hele turen. Vi hadde heldigvis vett nok til å stoppe på polet i Åsane og kjøpe en flaske champagne og i løpet av kvelden følte jeg meg bedre.

Fremover skal jeg ikke ta ct-bilder så ofte. “For det vil i hvert fall gi deg kreft”, som kirurgen sa. Nå nå blir det bare en enkel blodprøve hver tredje måned og ct-scanning først om et halvt år.

Så til cellegifttipset. Jeg vet ikke hvor mange det er som får negler som dette av cellegift:

cellegiftnegl

CELLEGIFTNEGLER: Jeg rakk ikke å ta bilde av mine egne cellegiftpregede negler før de helt uventet var borte, så en skjermdump fra nettet får tjene som illustrasjon. Dette er ganske likt.

Jeg fikk det i hvert fall og i tillegg til at de ikke ser spesielt pene ut er de veldig upraktiske fordi de er skjøre og knekker lett. Hos meg forandret neglene seg en gang i sommer og fordi de ikke ble noe bedre i løpet av høsten tenkte jeg at de kanskje kom til å forbli sånn.

For å gjøre en lang historie kort, før jul var jeg i Budapest en helg og der tok jeg manikyr og fikk lagt gellack. I tillegg til at det tydeligvis er en Star wars-figur, er det en type neglelakk som blir lagt i mange lag, tørkes med uv-lampe og holder seg fin i flere uker. Motivasjonen var utelukkende å få fine negler til jul, men en bieffekt var at neglelakken var så tjukk at jeg endelig fikk så sterke negler at jeg kunne bruke dem som normalt. Og best av alt: Da neglene vokste ut igjen, var de mye sterkere og helt uten cellegiftstriper. Jeg garanterer ingen effekt og dette er absolutt ikke forskningsbasert, men om neglene ikke skulle forandre seg er de i hvert fall sterkere med lakken på.

negler

HELT NORMALE: Kortklipte og helt uten spor av cellegift.

Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at jeg skulle komme med negletips og livet er absolutt ikke uholdbart med skjøre negler, men det er deilig med en ting mindre som konstant minner meg om kreft. Om noen tipset meg om noe lignende hadde jeg blitt glad, derfor deler jeg det. Om noen har tips om noe kreftrelatert, så kom gjerne med dem!

Uansett, jeg nyter så innmari at kroppen kvitter seg med all giften. Neglene er blitt sterkere, håret er blitt tjukkere, jeg er litt mindre trøtt og jeg tror nevropatien også er blitt litt bedre. Om litt kommer også sola tilbake her nord og det kunne ikke føltes mer riktig.

sol

SOMMER KOMMER: Ok, ikke helt der, men det er i hvert fall sol på fjelltoppene igjen. Dagens utsikt.