Tanker etter et halvmaraton

 

I fjor på denne tida var det eneste jeg ønsket meg en kreftfri kropp som fungerte. For en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton.

Da jeg løp over målstreken etter like over 21 kilometer, var følelsen nesten like uvirkelig som tanken på at jeg var lenket til sykesenga for litt over et år siden. Veien mellom de to ytterpunktene har vært lang og til tider ekstremt tung, men det er en fantastisk følelse at det er mulig og at det går an å overraske seg selv så til de grader.

Våren 2015

Våren 2016

Jeg har aldri hatt noen drøm om å løpe halvmaraton. Det eneste jeg drømte om under behandlingen var å gjøre helt vanlige ting som å ta en sykkeltur med døtrene mine. Gå en fjelltur. Klare å være våken en hel dag uten at det føltes som en kamp.

I august, etter nesten seks måneder med cellegift, var jeg på hyttetur sammen med venner og familie. Vi plukket blåbær og jeg satt på huk og hjalp fireåringen min med å plukke. Men da jeg skulle opp, hadde jeg problemer med å reise meg. Lårene dirret, jeg lukket øynene og tenkte at “så svak er jeg faktisk nå, at jeg ikke engang klarer å reise meg ved egen hjelp”. Jeg har aldri vært i så dårlig form før og jeg syntes det var kjempeskummelt. Jeg turte ikke gå turer med andre enn mannen min, fordi jeg var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme i form igjen og veien frem virket uoverkommelig.

Avgjørelsen om å prøve å løpe et halvmaraton kan knapt kalles bevisst. Mens jeg lå på sykehuset etter en stor operasjon, løp venner og kollegaer halvmaraton i Paris med «Heiaheidi» på brystet. Jeg var så rørt og revet med over at de hadde løpt med mitt navn på brystet, heiet på meg og tenkt på meg at jeg sa at neste år skulle jeg også være med. Innerst inne trodde jeg aldri det ville bli aktuelt.

Men tanken på halvmaratonet pushet meg likevel til å trene etter at behandlingen endelig var over i september. Til å gjennomføre styrkeøvelsene hos fysioterapeuten uke etter uke etter uke og etter hvert løpe noen kilometer på tredemølla. Til å komme meg ut og trene, selv om jeg ofte bare ville bli liggende under dyna.

Selv da jeg kvelden før halvmaratonet spiste meg opp på pasta og raske karbohydrater, ante jeg ikke om jeg ville klare å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt etter kreftbehandlingen var 11 kilometer. To netter før løpet drømte jeg at jeg løp feil, rotet rundt i byen og da jeg endelig var på rett spor igjen oppdaget jeg at chipen som registrerte tiden var ødelagt.

Selve løpet var fascinerende i seg selv. Det var spying, det var blødende gnagsår, det var folk som så ut som menneskelige stokker, men alle fortsatte de. Kilometer etter kilometer, et steg til og et steg til. Noen stirret tomt foran seg, andre så i bakken. De som var ved bedre mot smilte innimellom og ga en high five til publikummere som strakte ut hånden.

Selv ga jeg en high five til en mann i religiøs klesdrakt som strakte ut hånden like etter fem kilometer. Jeg trenger jo all den hjelp jeg kan få, tenkte jeg og klasket den svette håndflaten min mot hans.

LØPEKAMERATEN: Torunn, som jeg jobbet med tidligere, er i betydelig bedre form enn meg og et halvmaraton på over to timer er nærmest for en gjennomsnittlig treningsøkt å regne. Men hun var så snill og tilby å løpe med meg og fungerte som coach, fotograf og kom med underholdende kommentarer om de andre løperne.

Det gikk greit å holde tempoet lenge, men fra rundt 15 kilometer var jeg virkelig sliten. Da Torunn så den oppblåsbare rosa portalen som markerte målgangen i det fjerne sa hun at nå kunne jeg spurte om jeg ville. Men det kunne jeg faktisk ikke. Hadde ikke sjangs engang. Jeg bare lot beina gå i akkurat samme tempo, litt til og litt til. Kreftbehandlingen har gjort meg til en racer på å holde ut. Først da jeg passerte målstreken etter nøyaktig 2 timer, 13 minutter og 51 sekunder, stoppet jeg. Helt til jeg fikk beskjed av en funksjonær om at her kunne jeg ikke stå.

Jeg klarte noe jeg aldri hadde trodd var mulig og den store belønningen min er at kroppen fungerer igjen. At jeg kan klare livet mitt og at kroppen kan gjøre det meste jeg vil at den skal gjøre. Jeg har fortsatt ekstra behov for å hvile og hente meg inn igjen og noen av senskadene mine vil jeg måtte leve med. Men det føles som om jeg er tilbake.

 

GJENGEN: Vi var ti som startet og ti som kom i mål. Ingen ble tatt igjen av den beryktede “sweep bus’en” som plukket opp de som løp for sakte. Uten denne gjengen hadde det aldri falt meg inn å løpe halvmaraton og jeg hadde aldri vært i den formen jeg er i nå.

 

DETTE: Når du nettopp har løpt ditt aller første halvmaraton et halvt år etter at kreftbehandlingen var over og du tror gleden og takknemligheten ikke kan bli større.

Når kreftbehandlingen pågår er det så begrenset hva du klarer å gjøre. Derfor har det vært motiverende å se hvor mye kroppen kan klare når behandlingen er over og du endelig kommer over den første tunge kneika. I september kommer boka mi ut på Kagge forlag og i den har jeg skrevet mer om det og andre sider ved å komme seg gjennom kreftbehandling.

Jeg tenker mye på de som er der jeg var i fjor, eller som aldri vil oppleve å bli kreftfri. Jeg hadde aldri klart det jeg klarte om ikke kroppen spilte på lag igjen. Dessuten har jeg fått hjelp. Av helsepersonell og fysioterapeut, av psykolog og venner og familie. Det er tøft å komme seg igjen etter kreftbehandling og ingen skal måtte gjøre det alene. Denne uka startet med at jeg tok en blodprøve som måler kreftmarkører. Jeg blir fortsatt kontrollert hver tredje måned og det er like nervepirrende hver gang. Resten av uka kan jeg bare krysse fingrene for at verdiene er normale og at ingenting tyder på tilbakefall. Det føles som om jeg har fått en ny sjanse og jeg må fortsatt klype meg i armen av og til.

 

FORKLARINGSPROBLEM: “Hæ, har du flydd med to fly til et annet land for å løpe, Mamma? Det kunne du jo gjort her!” Ikke var de spesielt imponert over medaljen heller. “Er det din første medalje, Mamma? Seriøst?”

Nå er den solbrente huden i panna i ferd med å flasse av og minner meg daglig på at det faktisk skjedde. For bare en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton i sol og 20 grader i Budapest. Siden har jeg vært ganske sliten og sovet mye. Jeg går rundt i joggeklær og ullsokker og lar dagene gå i sakte tempo. Og det har hendt at jeg har tatt på meg medaljen og bare gått rundt med den hjemme. Det har hendt opptil flere ganger, jeg skal innrømme det, og tyngden fra metallet kjennes like deilig ut hver gang.

Så sett deg et mål, gjerne et stort og hårete ett. For det er det du gjør for å nå målet ditt som teller og du vil bli overrasket over at du klarer mer enn du tror.

En medalje rundt halsen, er bedre enn.. vel, bedre enn veldig mye annet i hvert fall.

Behørig feiring.

 

 

 

 

Kappløp mot en buss

I natt drømte jeg at en buss fulgte etter meg. Den var like bak meg og i ferd med å innhente meg. Kanskje er ikke drømmen min så ulik det jeg kommer til å oppleve førstkommende søndag. Da skal jeg nemlig løpe halvmaraton for første gang. 

En liten øl for å roe maratonnervene. Men jeg kjøper konsekvent bare små bokser, livsløgnen lenge leve.

Jeg har aldri likt å løpe og jeg har ikke noe forhold til halvmaraton. Så da jeg skulle melde meg på i høst, valgte jeg bare den nest siste pulja. Fordi jeg ikke så for meg at jeg kom til å være helt sist og fordi jeg var sikker på at jeg uansett ikke ville klare å løpe lenger enn to timer og ett kvarter. Ergo måtte jeg jo løpe under. En avgjørelse basert på følelser fremfor fornuft, der altså.

Ikke visste vel jeg at det var nettopp halvmaratonet som skulle få meg i form igjen. Like etter at jeg var ferdig med cellegift i september, begynte lårene mine å skjelve bare jeg satt på huk og prøvde å reise meg igjen. Det ville være så ekstremt krevende å komme seg i form igjen at bare tanken gjorde meg demotivert. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne engang, så jeg fortsatte med det eneste jeg klarte: Å gå fort. Men, jeg fikk en henvisning til fysioterapeut, sånn at noen kunne vise meg hvor jeg skulle begynne og få meg i gang. Og ikke visste vel jeg at fysioterapeuten jeg fikk var mistenkelig lik en personlig trener. Han lot meg ta det veldig med ro den første gangen, jeg mistenker at han da spilte “good cop”, for neste gang var det definitivt “bad cop” jeg møtte: Kom igjen, fortere, du klarer lenger ned med knærne enn det der! Flere, mere, raskere!

 

Det var alt annet enn behagelig. Svetten silte, jeg hev etter pusten og følte at det svartnet for øynene. Men jeg kom meg i gang. Jeg kom meg over den første kneika og jeg begynte å tenke litt på det halvmaratonet jeg hadde meldt meg på. Tenkte at jeg måtte i hvert fall få meg noen skikkelig joggesko og kjøpte de dyreste i butikken. Det skulle ikke stå på det. Det tok noen uker før jeg orket å teste dem. Jeg kjørte til en skogsvei midt på dagen, hvor jeg tenkte at ingen ville se meg. Så fant jeg noe rask musikk på Spotify og begynte å løpe. For å si det sånn, det tok meg lenger tid å finne ønsket musikk, enn den tida “løpeturen” tok. Det var rett og slett skikkelig smertefullt å løpe. Smertene strålte opp fra fotbladet og videre gjennom i foten. Siden jeg aldri har opplevd det før, regner jeg med det skyldes nevropatien jeg har fått på grunn av cellegiften.

Joggeskoene la jeg langt inne i et skap og med en ekstra sykehusinnleggelse og annet mas, så gikk høsten. Jeg fortsatte med trening hos fysioterapeut to ganger i uka, men først i januar fant jeg ut at jeg ville prøve meg på en av tredemøllene der. Med rolig fart gikk det overraskende greit og jeg løp fem kilometer. Det fikk meg til å tro at det halvmaraton-greiene kanskje ikke var umulig likevel. Så jeg fortsatte å løpe et par ganger i uka og trente styrke ved siden av. Noen ganger løp jeg intervall, men de fleste gangene satte jeg bare på en podcast jeg hadde lyst til å høre på og startet i rolig tempo.

UTSIKTEN FRA TREDEMØLLEN: Jeg vet ikke hvor mange kilometer jeg har løpt her, men det er definitivt ikke utsikten som har inspirert meg. Jeg prøvde å jogge en tur ute i tre grader og vind, men da lengtet jeg raskt tilbake til dette synet.

Etterhvert økte jeg tempoet og lengden. For det meste har jeg løpt mellom åtte og ni kilometer i timen og etter at jeg løp ni kilometer i Central Park, begynte jeg for alvor å tenke at jeg kunne klare halvmaraton.

Så sjekket jeg informasjonen om maratonet litt nærmere. Jeg skal løpe sammen med en gjeng fra gamlejobben i Bergens Tidende, og vi skal løpe i Budapest søndag 17. april. Jeg visste at det er en buss (“sweep bus”) som kommer og plukker opp de som løper for sent. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at makstiden for hele løpet er to og en halv time. Nå er jeg der at jeg tror jeg kan klare å løpe 21 kilometer, men jeg er usikker på om jeg klarer det på 2,5 timer. Det lengste jeg har løpt til nå er 1,1 mil og det tok meg 1 time og ett kvarter. You do the math, Sherlock. Jeg har ikke mye å gå på, for å si det sånn.

Men, så kan jeg jo bare dra kreftkortet igjen, for ingen, aller minst jeg, forventer at kreftpasienter skal løpe 21 kilometer på 2,5 timer et halvt år etter at de har avsluttet kreftbehandlingen. Tidligere ville jeg avskrevet det som fullstendig idioti, men det er faktisk ikke selve løpet som er poenget.

Det løpet har pushet meg til å trene mer, hardere og oftere enn det jeg ville gjort ellers. Det gjør at jeg kan kappløpe med minstejenta mi fra bilen og opp til barnehagen uten å føle meg utpest etterpå.

Det gjør at jeg igjen kan løpe fra syvåringen min, selv om det er sjelden jeg gjør det.

Det gjør at jeg nå gleder meg til alle fjellturene jeg skal gå i sommer.

Og ikke minst, det gjør at jeg ikke lenger stopper opp flere ganger om dagen og tenker over hvor dårlig form jeg er i.

Det betyr ikke at jeg ikke fortsatt har plager som fatigue og nevropati, men jeg slipper tilleggsbelastningen det er å være i så dårlig fysisk form at det preger hver dag.

FAVORITTRENINGEN: Den første fjellturen på beina gikk til Finnsæterkollen på Hadseløya nå i helga. Jeg får faktisk tårer i øynene av at kroppen greier det helt fint og at jeg kan glede meg til mange flere i månedene som kommer. Tenk at jeg kan takke et halvmaraton for det.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg noen ganger i vinter har lurt på hva søren det er jeg driver med. Jeg har sett for meg at jeg kommer til å være den første i historien som har meldt seg på et halvmaraton for bare å løpe én kilometer. Jeg har resignert noen kvelder de siste ukene og bare drukket vin og spist store mengder påskemarsipan til halv pris.

Det halvmaratonet har stresset meg og fått meg til å ligge våken om natta, men nå, når jeg snart skal pakke til turen (hva bør man egentlig pakke til en halvmaraton-tur?) er jeg likevel veldig glad for at jeg ble med.

Uansett om jeg kommer løpende over målstreken eller blir ekskortert bort i buss, har jeg uansett vunnet mye. Derfor vil jeg anbefale et lignende urealistisk prosjekt til alle andre som trenger å komme seg i form. Det er treningen som er selve målet, og sånn sett har jeg allerede vunnet, selv om jeg trolig ikke kommer til å oppføre meg som en vinner om jeg havner i bussen.

Drømmen min fikk forresten en lykkelig slutt, for det viste seg at målgangen var forlenget, slik at det gikk an å bruke så lang tid en trengte på å fullføre halvmaratonet. Om morgenen gikk jeg inn på nettsidene og sjekket. Ingen forandring der, fortsatt maks 2,5 timer.

FORTSETTELSE FØLGER!

Bare en forkjølelse, trur eg..

Midt i de verste cellegiftkurene i fjor, husker jeg at jeg tenkte: Fy søren, som jeg gleder meg til å bare ha en helt vanlig forkjølelse. Når du går på cellegift betyr litt feber gjerne sykehusinnleggelse og behandling. Jeg husker at jeg tenkte det skulle bli skikkelig fint å bare ha en helt vanlig sykdom som går over av seg selv, hvor en bare kan ligge i sin egen seng og bli frisk og det ikke er nødvendig å involvere noe sykehus eller leger.

I påsken fikk jeg en slik forkjølelse. Men det jeg ikke hadde tenkt på, er at etter at du nettopp har hatt kreft, føles en forkjølelse helt annerledes. Det er litt som å ha en liten engel på den ene skulderen og en litt djevel på den andre. Engelen sier ting som: Ja, dette er bare en helt vanlig forkjølelse, det er sånt som går på denne tida av året og det kommer kroppen til å fikse helt selv, bare den får ro og hvile. Djevelen derimot, holder på omtrent slik: Ja, men er du nå helt sikker på at det bare er en forkjølelse? Eller er det kanskje, ja, jeg tør å si det, er det kanskje: KREFT?? Kanskje den har kommet tilbake eller kanskje den aldri ble helt borte. Hvem vet, kanskje det er noe helt annet enn forkjølelse som slår deg ut.

Det ble en ekstra slitsom forkjølelse, for det er det jeg og fornuften min har konkludert med at det var. Det gikk over av seg selv, men jeg har kreftspøkelset litt ekstra i bakhodet likevel. Det tror jeg har mest sammenheng med at det snart er tid for kontroll. Tre måneder siden siste sjekk føles faktisk lenge, og jeg lengter etter at noen med sikkerhet skal si at jeg fortsatt er kreftfri, samtidig som jeg er nervøs for at noen skal kunne si noe annet.

MARATONTRENING: Denne uka prøvde jeg meg på noen kilometers løping utendørs, men det fungerte dårlig i vind og kald luft. Foreløpig er tredemøllen min venn.

Jeg skyver de tankene bort så mye som mulig, og det er mye å skyve dem bort med. Både halvmaraton og ferdig bok nærmer seg med stormskritt. Jeg skal skrive mer om begge deler om litt. God helg alle sammen!

AKKURAT HER, AKKURAT NÅ: Endelig vårfølelse i nord også, selv om jeg regner med at vinteren har noen krampetrekninger i april også.