Tanker etter et halvmaraton

 

I fjor på denne tida var det eneste jeg ønsket meg en kreftfri kropp som fungerte. For en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton.

Da jeg løp over målstreken etter like over 21 kilometer, var følelsen nesten like uvirkelig som tanken på at jeg var lenket til sykesenga for litt over et år siden. Veien mellom de to ytterpunktene har vært lang og til tider ekstremt tung, men det er en fantastisk følelse at det er mulig og at det går an å overraske seg selv så til de grader.

Våren 2015

Våren 2016

Jeg har aldri hatt noen drøm om å løpe halvmaraton. Det eneste jeg drømte om under behandlingen var å gjøre helt vanlige ting som å ta en sykkeltur med døtrene mine. Gå en fjelltur. Klare å være våken en hel dag uten at det føltes som en kamp.

I august, etter nesten seks måneder med cellegift, var jeg på hyttetur sammen med venner og familie. Vi plukket blåbær og jeg satt på huk og hjalp fireåringen min med å plukke. Men da jeg skulle opp, hadde jeg problemer med å reise meg. Lårene dirret, jeg lukket øynene og tenkte at “så svak er jeg faktisk nå, at jeg ikke engang klarer å reise meg ved egen hjelp”. Jeg har aldri vært i så dårlig form før og jeg syntes det var kjempeskummelt. Jeg turte ikke gå turer med andre enn mannen min, fordi jeg var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme i form igjen og veien frem virket uoverkommelig.

Avgjørelsen om å prøve å løpe et halvmaraton kan knapt kalles bevisst. Mens jeg lå på sykehuset etter en stor operasjon, løp venner og kollegaer halvmaraton i Paris med «Heiaheidi» på brystet. Jeg var så rørt og revet med over at de hadde løpt med mitt navn på brystet, heiet på meg og tenkt på meg at jeg sa at neste år skulle jeg også være med. Innerst inne trodde jeg aldri det ville bli aktuelt.

Men tanken på halvmaratonet pushet meg likevel til å trene etter at behandlingen endelig var over i september. Til å gjennomføre styrkeøvelsene hos fysioterapeuten uke etter uke etter uke og etter hvert løpe noen kilometer på tredemølla. Til å komme meg ut og trene, selv om jeg ofte bare ville bli liggende under dyna.

Selv da jeg kvelden før halvmaratonet spiste meg opp på pasta og raske karbohydrater, ante jeg ikke om jeg ville klare å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt etter kreftbehandlingen var 11 kilometer. To netter før løpet drømte jeg at jeg løp feil, rotet rundt i byen og da jeg endelig var på rett spor igjen oppdaget jeg at chipen som registrerte tiden var ødelagt.

Selve løpet var fascinerende i seg selv. Det var spying, det var blødende gnagsår, det var folk som så ut som menneskelige stokker, men alle fortsatte de. Kilometer etter kilometer, et steg til og et steg til. Noen stirret tomt foran seg, andre så i bakken. De som var ved bedre mot smilte innimellom og ga en high five til publikummere som strakte ut hånden.

Selv ga jeg en high five til en mann i religiøs klesdrakt som strakte ut hånden like etter fem kilometer. Jeg trenger jo all den hjelp jeg kan få, tenkte jeg og klasket den svette håndflaten min mot hans.

LØPEKAMERATEN: Torunn, som jeg jobbet med tidligere, er i betydelig bedre form enn meg og et halvmaraton på over to timer er nærmest for en gjennomsnittlig treningsøkt å regne. Men hun var så snill og tilby å løpe med meg og fungerte som coach, fotograf og kom med underholdende kommentarer om de andre løperne.

Det gikk greit å holde tempoet lenge, men fra rundt 15 kilometer var jeg virkelig sliten. Da Torunn så den oppblåsbare rosa portalen som markerte målgangen i det fjerne sa hun at nå kunne jeg spurte om jeg ville. Men det kunne jeg faktisk ikke. Hadde ikke sjangs engang. Jeg bare lot beina gå i akkurat samme tempo, litt til og litt til. Kreftbehandlingen har gjort meg til en racer på å holde ut. Først da jeg passerte målstreken etter nøyaktig 2 timer, 13 minutter og 51 sekunder, stoppet jeg. Helt til jeg fikk beskjed av en funksjonær om at her kunne jeg ikke stå.

Jeg klarte noe jeg aldri hadde trodd var mulig og den store belønningen min er at kroppen fungerer igjen. At jeg kan klare livet mitt og at kroppen kan gjøre det meste jeg vil at den skal gjøre. Jeg har fortsatt ekstra behov for å hvile og hente meg inn igjen og noen av senskadene mine vil jeg måtte leve med. Men det føles som om jeg er tilbake.

 

GJENGEN: Vi var ti som startet og ti som kom i mål. Ingen ble tatt igjen av den beryktede “sweep bus’en” som plukket opp de som løp for sakte. Uten denne gjengen hadde det aldri falt meg inn å løpe halvmaraton og jeg hadde aldri vært i den formen jeg er i nå.

 

DETTE: Når du nettopp har løpt ditt aller første halvmaraton et halvt år etter at kreftbehandlingen var over og du tror gleden og takknemligheten ikke kan bli større.

Når kreftbehandlingen pågår er det så begrenset hva du klarer å gjøre. Derfor har det vært motiverende å se hvor mye kroppen kan klare når behandlingen er over og du endelig kommer over den første tunge kneika. I september kommer boka mi ut på Kagge forlag og i den har jeg skrevet mer om det og andre sider ved å komme seg gjennom kreftbehandling.

Jeg tenker mye på de som er der jeg var i fjor, eller som aldri vil oppleve å bli kreftfri. Jeg hadde aldri klart det jeg klarte om ikke kroppen spilte på lag igjen. Dessuten har jeg fått hjelp. Av helsepersonell og fysioterapeut, av psykolog og venner og familie. Det er tøft å komme seg igjen etter kreftbehandling og ingen skal måtte gjøre det alene. Denne uka startet med at jeg tok en blodprøve som måler kreftmarkører. Jeg blir fortsatt kontrollert hver tredje måned og det er like nervepirrende hver gang. Resten av uka kan jeg bare krysse fingrene for at verdiene er normale og at ingenting tyder på tilbakefall. Det føles som om jeg har fått en ny sjanse og jeg må fortsatt klype meg i armen av og til.

 

FORKLARINGSPROBLEM: “Hæ, har du flydd med to fly til et annet land for å løpe, Mamma? Det kunne du jo gjort her!” Ikke var de spesielt imponert over medaljen heller. “Er det din første medalje, Mamma? Seriøst?”

Nå er den solbrente huden i panna i ferd med å flasse av og minner meg daglig på at det faktisk skjedde. For bare en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton i sol og 20 grader i Budapest. Siden har jeg vært ganske sliten og sovet mye. Jeg går rundt i joggeklær og ullsokker og lar dagene gå i sakte tempo. Og det har hendt at jeg har tatt på meg medaljen og bare gått rundt med den hjemme. Det har hendt opptil flere ganger, jeg skal innrømme det, og tyngden fra metallet kjennes like deilig ut hver gang.

Så sett deg et mål, gjerne et stort og hårete ett. For det er det du gjør for å nå målet ditt som teller og du vil bli overrasket over at du klarer mer enn du tror.

En medalje rundt halsen, er bedre enn.. vel, bedre enn veldig mye annet i hvert fall.

Behørig feiring.