Kontrollnoia og bokinnspurt

HØYT OPPE: Det er lite som er så kjipt som kontroller og det er lite som er så deilig som å få høre at kroppen fortsatt er kreftfri.

Noen dager innimellom føles kreften veldig langt unna. Som om det ikke var meg, som om det ikke var oss. Av og til når jeg snakker om det som skjedde merker jeg at jeg har sagt ordene så mange ganger at jeg nesten distanserer meg fra dem. Det gjør mer inntrykk på den jeg snakker med, enn på meg.

Men noen ganger kommer det så nært igjen. Spesielt når det er tid for kontroll. Jeg venter på at det skal bli enklere og lettere, men det har ikke skjedd. I forkant er det nesten som å ha feber. Kroppen verker, jeg klarer ikke å slappe av og det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet.

BLODPRØVE-SELFIE: Du vet du har tatt en del blodprøver, når du uanstrengt kan ta en selfie og smile samtidig. Den flinke bioingeniøren traff på først forsøk.

Mandag i forrige uke tok jeg blodprøve, som måler nivået av kreftmarkøren CEA. Om den viste over fire, ville det neste punktet på programmet være CT og utredning for å finne ut om det virkelig var et tilbakefall.

Ventetiden etter at prøven er tatt er jeg blitt ganske god til å holde ut, men det er som å leve på lånt tid. Jeg tenker over alle fine ting som skjer hver dag, som å hente yngstejenta mi i barnehagen, som å ta en fjelltur med en venninne, som å høre hvordan eldstejenta trives på teaterkurset sitt og lurer på om jeg fortsatt vil få lov til å leve dette livet neste uke. Eller om prøvesvaret vil tvinge oss til å gjøre om på alt. Igjen.

Av litt ulike årsaker ble det Ingebjørn som fikk svaret denne gangen. Jeg vil for all del ikke være alene når jeg får telefonen, og fastlegen min ringte Ingebjørn på jobb. Da jeg hørte det knase i grusen i oppkjørselen og jeg så Ingebjørn komme ut av bilen midt på dagen, med blomster og champagne, da visste jeg og det var bare å slippe tårene løs.

FEIRING: Skål for å være litt nærmere å kunne kalle seg frisk og å kunne slappe av til neste tremånederskontroll.

Det føles like stort og like takknemlig hver gang. Jeg vet så altfor godt at det ikke er en selvfølge og jeg vet så altfor godt at det ikke er alle som er like heldige. Det eneste fornuftige jeg føler at jeg kan gjøre, er å sette pris på livet og å støtte kreftforskning. Det siste gjør jeg og jeg skal skrive mer om det snart, men akkurat nå ville jeg bare fortelle at jeg fortsatt er kreftfri. Jeg føler meg bra og det er gått over ett år siden operasjonen, men jeg føler meg ikke trygg. Stort sett klarer jeg å ignorere det siste, men akkurat rundt kontroller er det vanskelig.

THIS IS IT: 130 A4-sider og i overkant av 55.000 velvalgte ord er nå sendt videre til forlaget.

En annen grunn til at kreften har føltes nær i det siste er at jeg har skrevet ferdig boka mi! Nå er manus endelig levert og det føles både herlig og skummelt. Det har vært både rørende og tungt å gå tilbake i tid, gjenoppleve det som skjedde og kjenne på de samme følelsene. Jeg håper det blir en inspirerende og motiverende bok, selv om temaet er alvorlig. Jeg gleder meg til å vise coveret om ikke altfor lenge og fortelle mer.

Ta vare!