Det er ikke så ofte jeg får tårer i øynene og problemer med å sove etter å ha lest en VG-artikkel, men på tirsdag skjedde det. Overskriften var “Pille til 80 øre kan redde 1 av 5 tarmkreftpasienter”.
Simer J. Bains (30) og Kjetil Taskén (50) er to av forskerne bak den norske ASA-studien. Faksimile: VG
For meg, som nettopp har hatt tarmkreft, slår en sånn overskrift rett i hjertet. Jeg lurer på om det kan ha noe å si for meg og om det kan gjøre at andre slipper å gå gjennom det altfor mange tarmkreftpasienter må gjennom i dag. Om den nye forskningen virkelig kan redde flere og gjøre flere litt tryggere under behandlingen.
Kort oppsummert har norske forskere funnet ut at Acetylsalisylsyre (ASA), som selges som blant annet Albyl-E i Norge, kan redde livet til dem som allerede er diagnostisert med tykk- og endetarmskreft.
– Vi kan slå fast at personer som allerede er diagnostisert med tarmkreft og tar ASA viser bedre overlevelse enn dem som ikke går på denne medisinen, sier professor Kjetil Taskén, direktør ved Bioteknologisenteret samt ved Norsk senter for molekylærmedisin til VG.
Les mer om studien i Dagens Medisin.
Mellom 2004 og 20011 ble 29 495 nordmenn diagnostisert med tarmkreft og 23 162 av disse ble inkludert i studien. Jeg var med andre ord ikke en del av studien og ASA vil ikke bli innført som standardbehandling før det er gjort en eller flere tilsvarende studier som viser det samme resultatet. Det vil sikkert ta år og det er frustrerende å tenke på hvor mange som kommer til å få denne krefttypen i mellomtida uten å få denne tilleggsbehandlingen som kanskje kan redde flere.
Men sånn er forskning og sånn må det være. Det er ikke nok å være 98 prosent sikker. Det er nok å gå tilbake til Thalidomid-skandalen på 60-tallet for å forstå hvorfor sikkerhet rundt legemidler og behandling er så viktig. På slutten av 50-tallet fikk gravide det som ble fremstilt som mirakelmedisinen Thalidomid. Det hadde god effekt på morgenkvalme og skulle knapt ha bivirkninger. Først i 1961 ble det slått fast at Thalidomid kunne føre til fosterdød og alvorlige skader på foster. Da var det født rundt 10.000 barn med alvorlige misdannelser. På 90-tallet ble det forsket på om Thalidomid kunne brukes i kreftbehandling og i dag brukes medikamentet i noen tilfeller til behandling av en krefttype i benmargen kalt myelomatose.
Siden jeg selv fikk kreft har jeg tenkt mye på forskning og hvor ekstremt viktig forskningen har vært for meg og andre kreftpasienter. Jeg så dokumentarserien “Kreft – keiseren over alle sykdommer” og ble sjokkert over hvor langt en del forskere har vært villige til å gå opp gjennom historien. En av pionerene innen stråleterapi mistet selv deler av ansiktet som følge av strålingen han ble utsatt for. Marie Curie, som oppdaget grunnstoffet radium i 1898, døde av leukemi i 1934 etter å ha vært utsatt for stråling. Fem år etter at radium ble oppdaget ble det for første gang brukt til behandling av kreftpasienter. To russiske pasienter med hudkreft ble behandlet med stråling i 1903.
I mai var jeg på en fagkonferanse i Førde. Jeg fikk blant annet høre professor Tone Frost Bathen fra NTNU som leder en forskergruppe som jobber for å forbedre MR-bilder. MR-bilder er sentrale i kreftdiagnostisering og kontroller etterpå, men den første MR-maskinen kom ikke til Norge før i 1985. Teknologien som ble brukt da jeg fikk min diagnose i 2015 er omtrent like gammel som jeg er.
Bak det meste som har med kreft å gjøre, som cellegift, stråling, MR-bilder, CT-scanning, kreftmarkører, blodprøver og årsakssammenhenger ligger det tusenvis av forskningstimer. Vi er ofte flinke til å trekke frem legene og sykepleierne som har hjulpet oss gjennom kreftbehandlingen, men det er sjelden vi går et skritt lenger.
Noen forskere vil nå sannsynligvis bruke tusenvis av timer på et forskningsprosjekt tilsvarende det de norske forskerne har gjort, for å se om de finner de samme resultatene. Jeg takker dem virkelig av hele mitt hjerte. Dem, de norske forskerne som gjorde den første studien, alle forskere som opp gjennom tiden har bidratt til kreftforskningen og alle pasienter som opp gjennom årene har sagt ja til å være med i forskningsprosjekter.
For meg som har vært vant til å jobbe som journalist og se sakene mine på trykk kort tid etter at de er laget, virker det frustrerende å jobbe med prosjekter som du kanskje ser resultatet av først mange år senere. Eller å forske på noe som allerede er forsket på, for å bekrefte at det som kom frem i første omgang faktisk stemte. Likefullt er jeg uendelig glad for at noen gjør den jobben. For at de legger ned nitidig og grundig arbeid som hele tiden sørger for at vi vet litt mer om verden og at kreftbehandling og prognoser stadig blir litt bedre. Det er kanskje ikke så ofte forskere blir takket, men dere skal vite at det betyr all verden.
Forskning tar ofte veldig lang tid, samtidig som det ikke kan gå fort nok, men av og til kommer det store, håpefulle oppdagelser som den som ble slått opp i VG i går. Eksisterende data ble undersøkt på en ny måte og viste nye sammenhenger. En dag vil det forhåpentligvis komme kreftpasienter til gode.
Til nå har jeg vært gjennom fem kontroller etter kreftbehandlingen. Det har vært like fælt hver gang. Dersom risikoen for tilbakefall blir mindre hvis pasienter i fremtiden tar aspirin eller annen medisin med virkestoffet ASA, betyr det mye.
I dag vil jeg hylle Simer Bains og de andre forskerne som sto bak den norske ASA-studien. Det kunne vært en annen forsker, men for meg er hun et symbol på alle de unge forskerne som forhåpentligvis kan gjøre store oppdagelser innen kreftforskningen.
#hyllenforsker
heiaheidi 