Mer enn en ferie

I gangen står fire ryggsekker. To store og to små. De er fylt med sommerklær, gode sko, bøker, tegnesaker og spill. I morgen ettermiddag går det et tog fra Narvik til Stockholm og der starter ferien vår. Vi skal på interrail sammen for første gang. 24 dager med eventyr venter.

KLAR FOR TUR: Sekkene er pakket og første etappe blir nærmeste tog fra Narvik til Stockholm med en reisetid på 18 timer. Vi leker ikke interrail.

Det er snart halvannet år siden vi bestemte oss for å dra på denne turen og det er lenge siden jeg har ventet så lenge på noe. Vi begynte å snakke om det bare noen dager etter at jeg fikk kreftdiagnosen og sommeren 2015 gikk opp i cellegiftrøyk. Siden det ikke ville bli de store utskeielsene da, ville vi gjøre noe ekstra spennende i år. Vi diskuterte litt om vi skulle dra til Montana i USA, der Ingebjørn var utvekslingselev for mange år siden, eller om vi skulle dra til Australia eller et sted vi aldri har vært før. Jeg tror det var jeg som nevnte interrail, og da vi først kom på tanken var vi ikke i tvil. Det var flere grunner til at det ble nettopp det. Barna våre er ikke spesielt glade i å kjøre bil og vi hadde ikke spesielt lyst til å reise til et sted med stor tidsforskjell. Dessuten var det en siste ting. Kreftbehandlingen gjorde at vi ikke kan få flere barn, selv om vi hadde veldig lyst til det. Det har ikke vært bare lett å akseptere, men når det først er sånn og vi er så vanvittig heldige som har de barna vi har, tenker jeg at vi må gjøre det beste ut av det. Og det dukker opp noen muligheter ved å ha litt større barn. Som å dra på interrail. Det hadde vært uaktuelt om vi skulle hatt med oss en liten baby i tillegg.

Jeg husker alle feriebildene som dukket opp i fjor på facebook og instagram, mens vi forsøkte å få til noe fint i helga den uka jeg ikke fikk cellegift. I motsetning til hva du kanskje tror, så plaget ikke de feriebildene meg og jeg følte ikke noe misunnelse den gang. Ferie var så utrolig lite viktig akkurat da. Det jeg ville ha igjen var det vanlige livet mitt. Å hente i barnehagen, at ungene kunne ha med seg noen hjem, å gå på jobb, å ta et glass vin med venner. Det er de helt vanlige tingene jeg har satt pris på å få tilbake i livet mitt og det har føltes som en seier å mestre mer og mer av det normale hverdagslivet igjen.

Når det er sagt, skal jeg ikke legge skjul på at jeg gleder meg helt enormt til ferien som starter i morgen. Jeg kan ikke huske sist jeg har tenkt og planlagt noe i halvannet år. Før jeg ble syk, gikk livet vårt i ganske hastig tempo og plutselig var ferien der, kjennetegnet av stress på jobb for å komme i mål og nipakking til langt på natt. Det har en egen verdi å se frem mot noe og glede seg til noe, som jeg nesten hadde glemt. Mens regnet har høljet ned, har jeg sittet med jernbanekart over Europa og en kopp te og sett for meg hvordan vi skulle spille UNO på toget og lese høyt mens landskapet suste forbi.

INTERRAIL 2.0: Det blir den samme sekken som sist jeg var på interrail med tre venninner for 18 år siden. 

Det føles helt uvirkelig at det er alt i morgen. Og akkurat nå betyr det faktisk ikke så mye hvor vi skal. Det kunne vært en hyttetur eller på besøk til venner eller familie. Den virkelig store gleden er at under ett år etter kreftbehandlingen, kan vi bestemme selv hva vi vil gjøre og gjøre alt det andre kan. Det høres ganske selvsagt ut, men det å bestemme over livet sitt og ikke være prisgitt behandlingsopplegg og sykehusregime er faktisk ganske stort. Og det å ha god helse og en kropp som fungerer, er enda større. Har du ikke det, blir faktisk alt annet veldig lite viktig og det har vært en skikkelig vekker å oppleve hvordan du kan gå fra et ytterpunkt til et annet over natten.

FINESTE PLASSEN: Har du fortsatt ikke lagt ferieplaner, slår jeg et slag for Vesterålen, her med utsikt mot Lofoten. Du blir ikke nødvendigvis brun og det blir sannsynligvis ikke Syden-varme, men det blir magisk. Jeg lover!

Jeg blir kanskje den eneste som kommer til å ha problemer med å holde tårene tilbake når vi går på det toget i morgen, men det er helt greit. Til dere som får en lignende sommer som den jeg hadde i fjor, håper jeg den blir så god som mulig og at neste sommer blir annerledes. Jeg heier på dere!

Riktig god sommer, alle sammen!