Det ble…. en bok!

FORSIDEN: Aldri hadde jeg trodd at kreftsykdommen min skulle resultere i noe slikt som dette, men tada: Her er den!

Skal jeg prøve å beskrive følelsen når du ser forsiden av boka di, med ditt navn som forfatter, for aller første gang, er det vanskelig å finne ord. Det er uvirkelig, surrealistisk, litt skummelt og gir hjertebank. Ikke helt ulikt en forelskelse egentlig. Mest av alt er det et skikkelig stolt øyeblikk.

For nå er den her, boka “Heia Heidi”. Jeg kan ikke rette på et ord lenger, derav den litt skumle følelsen, men boka er ferdig og jeg har fått formidle det jeg har ønsket.

At noen har funnet trøst og glede i å lese bloggen min, kom som en overraskelse for meg. Det har gitt meg veldig stor glede gjennom mange tøffe måneder og virkelig rørt meg. Ønsket mitt er at boka skal gi noe av det samme: glede, motivasjon, inspirasjon, tips, informasjon og trøst til de som står oppe i noe av det vi har vært gjennom. Jeg håper også den kan være nyttig for pårørende og helsepersonell. Takk til dere som har heiet på meg hele veien, både venner, familie, kjente og ukjente. Jeg hadde ikke klart å skrive denne boka uten dere.

Boka kan alt forhåndsbestilles og forventes i salg i slutten av august. Du kan blant annet bestille den her.

Det er også mulig å kjøpe e-bok.

Jeg er selvsagt veldig spent på hva folk måtte synes om boka og blir veldig glad for tilbakemelding.

Nå skal jeg ta mitt eget råd og feire en aldri så liten milepæl!

 

 

 

Ferie og et farvel

Den ferien jeg hadde gledet meg til i godt over ett år, ble annerledes enn jeg hadde trodd. Når noen spør meg om hvordan vi har hatt det på interrail blir jeg litt usikker på hva jeg skal svare. Ferien rommet nemlig det aller, aller beste i livet og det aller, aller verste.

PÅ VEI: På toget fra Narvik gjennom Nord-Sverige på vei til Oslo for å treffe venninnen min for aller siste gang.

Da jeg ble syk for snart halvannet år siden, fryktet jeg at det kunne ende med døden. Da tenkte jeg selvsagt på meg selv, for jeg var jo livstruende syk. At jeg skulle ende opp med å miste noen på min egen alder for første gang, hadde jeg ikke sett for meg. Men det var det som skjedde. Da jeg skulle ut på eventyr i det jeg kaller den første sommeren i resten av livet mitt, ringte venninnen min og sa at det ville bli hennes siste.

Hun jeg traff i studentavisa Studvest for snart tolv år siden. Som jeg har jobbet i Bergens Tidende sammen med. Som jeg har plantet plommetrær og drukket cider med i Hardanger. Som jeg har syklet milevis langs dikene rundt Amsterdam sammen med, da hun bodde der. Som ga meg den søteste, vesle babykjolen da jeg fikk mitt første barn. Som har tipset meg om den beste kinesiske restauranten i London. Og som absurd nok fikk kreft akkurat samme måned som meg.

Vi fikk begge vite at vi hadde gode sjanser i utgangspunktet og vi hadde alt planlagt hva vi skulle gjøre da vi begge endelig var friske. Det er fortsatt ganske ufattelig for meg at det ikke gikk sånn. Ferien vår begynte med at vi la om reiseruta og dro til Oslo, så jeg fikk besøke Maren en siste gang. Jeg er fortsatt takknemlig for at hun ønsket og orket å treffe meg.

Det føles feil å skrive om detaljer fra ferien etter å ha fortalt om dette, men jeg lover at vi hadde det veldig fint selv om noen dager ble annerledes. Alt ble mye mer intenst på et vis og jeg er sikker på at Maren hadde blitt skuffet om vi ikke hadde hatt det fint på grunn av henne.

FIRERBANDEN: Jeg har satt så stor pris på alt jeg har fått lov å oppleve sammen med denne gjengen i sommer, etter nok en gang å ha blitt minnet på at det ikke er noen selvfølge. Her er vi på vei fra Vernazza til Corniglia i Cinque Terre, Italia.

I tillegg til å være en god venninne, var Maren en særdeles dyktig journalist. Selv har jeg jobbet sammen med henne i Studvest og Bergens Tidende og jeg fikk være med å skrive et minneord om Maren som sto på trykk i Bergens Tidende.

Redaksjonen i Morgenbladet, hvor hun jobbet, har skrevet et av de fineste minneordene jeg noen gang har lest:

Til minne om Maren Næss Olsen

Der finner du også linker til mange av sakene hun skrev, som jeg virkelig anbefaler. Journalistikken hennes vil leve videre og for oss som var så heldige å være en del av livet til Maren vil hun aldri bli borte.