…og pust ut!

Endelig fikk jeg svarene på kontrollen sist uke: CT-bildene var fine og blodprøvene var fine. Og det betyr: fortsatt kreftfri!

14193718_10157391632265343_532974436_n

KLAR FOR Å FEIRE LITT: Halvannet år etter operasjonen og ett år etter siste cellegiftkur er jeg fortsatt kreftfri.

Jeg føler meg uendelig heldig og det kjennes som et langt skritt mot den merkelappen jeg lengter etter: frisk.

14194255_10157391372775343_398717866_n

ETT ÅR SIDEN: I dag var det også ett år siden den siste av tolv cellegiftkurer. Verdt å feire det også.

Selv om jeg føler meg ganske bra tør jeg på ingen måte å stole på det lenger. Men nå har jeg svart på hvitt at alt er fint og neste kontroll blir ikke før om et halvt år. Dermed blir det  bare tre halvårskontroller til før jeg tør å rope høyt at jeg er helt frisk. Forutsatt at de tre kontrollene også er fine, selvsagt.

Gode nyheter bør alltid markeres, spesielt når det har med kreft å gjøre, og dette er skikkelig gode nyheter. Dermed dro vi ut og spiste, lot oss overtale av ungene til å dra på bowling (selv om vi er sykt dårlige i bowling) og snart skal vi sprette en aldri så liten flaske champagne. Takk til alle som har tenkt på meg og krysset fingrene for meg, jeg er veldig takknemlig!

14151995_10157285034570277_1538183457_o

RETT I RENNA: At jeg her er i ferd med å gjøre det pinlig dårlig i bowling betyr veldig lite når du nettopp har fått vite at du fortsatt er kreftfri. Dessuten gjorde Ingebjørn det enda litt dårligere..

Advertisements

“Pust inn, hold pusten…”

I fjor da skolen startet, kombinerte jeg cellegiftkur og eldstejenta vår sin første skoledag. Jeg var innom sykehuset både før og etter at hun ble ropt opp og gikk inn i første klasse for aller første gang. Heldigvis var jeg i så god form at jeg fikk med meg det aller viktigste den dagen: Den stolte vesle jenta vår som med ett tok et langt, uredd steg videre i verden.

I år syklet jeg sammen med jenta vår til den aller første dagen hennes i andre klasse. Jeg fikk sett det nye klasserommet og den nye plassen hennes før jeg måtte dra videre. Det ble nemlig sykehus på denne dagen i år også. Heldigvis er ikke sykehus en del av hverdagen min lenger, men hver tredje måned er det kontroll. Tilfeldigvis kom skolestart og kontrollen samtidig. Det vil si, egentlig er det gått fire måneder siden sist kontroll nå. Jeg har skjøvet den litt foran meg. Har tviholdt på normaliteten og fortrengt det som måtte komme.

14193690_10157381622150343_1736110125_n

FRA DETTE: Ett år eldre og to tenner færre.

Det har vært sommer, vi har hatt mye besøk og det hadde definitivt lagt en demper på feriedagene å ha en kontroll. Alt det er forsåvidt riktig, men egentlig er det bare unnskyldninger. Jeg har bare villet holde på det gode, kreftfrie livet og ikke ta sjansen på å få et svar jeg frykter.

14194304_10157381623965343_303994356_n

TIL DETTE: Livet er virkelig fullt av kontraster.

Da sommeren var på hell og alle gjester var dratt, var det bare å kvinne seg opp til kontroll. Forrige gang tok jeg bare en blodprøve som målte kreftmarkører, men denne gangen var vi blitt enige med Haukeland om å ta en CT. For enkelhets skyld, tok jeg den på lokalsykehuset i Vesterålen, som bare ligger ti minutters kjøring fra oss. Det var et halvt år siden sist og jeg måtte lese meg opp på forberedelsene. Huske å ta blodprøve i forkant for å være sikker på at nyrene ikke ville ha noe problemer med å skille ut kontrastvæsken og huske å drikke minst én liter vann timen før selve undersøkelsen.

Hvilket nummer i rekken denne CT-scanningen var husker jeg faktisk ikke, men det har blitt noen. For en overgang det var å gå fra den boblende entusiasmen på barneskolen og til å ligge alene i CT-maskinen. “Pust inn, hold pusten – – – – – – pust igjen”. Jeg tror det er den samme instruktørstemmen på alle CT-maskinene. Det er i hvert fall den samme, litt robotaktig østlandsstemme både her i Vesterålen, på Haraldsplass og på Haukeland, som er de stedene jeg har tatt CT.

Selve undersøkelsen går fort. Det er ventetiden etterpå som er lang. Kreft eller ikke kreft. Halvannet år som kreftfri eller tilbakefall etter halvannet år. Jeg har vurdert for og imot å finne ut hvor mange prosent med min diagnose som får tilbakefall etter mer enn halvannet år. Hittil har jeg klart å la være å google det. Det vil kunne gi meg en sannsynlighet, men det vil ikke kunne si noe om meg. Det kan like gjerne bli det mest sannsynlige som det minst sannsynlige. Noen havner i den siste kategorien også.

Nå har det gått en uke med venting. Vi holder aktivitetsnivået ganske lavt i sånne perioder og orker ikke så veldig mye. Jeg blir sint og irritert uten at det er spesielt gode grunner til det. Egentlig er hele tilværelsen litt som å være i den CT-maskinen:

“Pust inn, hold pusten—-”

To dager til med venting. På onsdag får vi svaret. Forhåpentligvis kan jeg da endelig gjøre som den robotaktige østlandsstemmen i CT-maskinen instruerte meg forrige mandag:

“— pust ut!”

En smakebit av boka

RYSTE_HeiaHeidi_forside high

Det er bare noen dager til “Heia Heidi”-boka kommer i salg, (Du kan kjøpe boka her: https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Familie-helse/Heia-Heidi/I9788248918790) men her får du en smakebit. Du kan lese det første kapitlet, som handler om hvordan det er å få en kreftdiagnose.

Å få høre at “du har kreft” er ord veldig mange av oss frykter. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte over muligheten for at jeg skulle få kreft en gang, før det plutselig var jeg som fikk beskjeden. Her kan du lese hvordan det var å få beskjeden og på slutten av kapitlet kommer mine beste tips om du eller noen du kjenner skulle havne i den situasjonen:
Nå kan du også følge meg på facebook: Heiaheidi

Nå er boka her!

13898506_10157152886935277_1114483086_o

Det er late sommerdager for tida og jeg hadde ikke engang giddet å hente posten da Ingebjørn ropte på meg fra gangen. Jeg løp ned for å se hva det var og der sto han, med en hvit pakke i den ene hånden mens han filmet meg med den andre.

Det gikk et kort sekund før jeg skjønte hva det faktisk var. Med svart tusj sto det tydelig at Kagge forlag var avsenderen og inne i den tykke, hvite bobleplasten lå det første eksemplaret av boka mi.

Jeg åpnet raskt konvolutten og det første jeg tenkte var: så utrolig fin den var! Jeg ville ikke forandret på en ting. Papiret var behagelig og godt å ta på. Fargene var vakre og matte. Boka var akkurat passe stor, passe tykk og jeg ble glad av å se på den.

Her kan du se en video fra da jeg åpnet pakken.

Det er to personer som skal ha spesiell takk for at boka ble så flott som den er blitt. Den første er redaktør Solveig Øye i Kagge forlag. Hun var blant annet redaktør for “Hel ved” av Lars Mytting og er rett og slett skikkelig flink. Hun har hatt tro på boka mi helt fra første stund og har gjort den veldig mye bedre enn det jeg hadde klart på egenhånd.

Den andre er designer Terese Moe Leiner i Blæst design. Hun er en prisbelønt designer og jeg er veldig takknemlig for at nettopp hun laget omslaget til “Heia Heidi”-boka. Jeg sendte henne bilder av noen omslag jeg likte og skrev litt om hva jeg kunne tenke meg og hun lagde et omslag som var enda flottere enn jeg kunne forestille meg.

Noen fun facts: Fremsidebildet har jeg faktisk tatt selv, en ekte selfie med andre ord. Tatt på stranda Taen på Hadseløya i Vesterålen.

Baksidebildet har Ingebjørn tatt. Det er fra årets første bad, 3. januar i år på Lofthus i Ullensvang, Hardanger.

Nå kan du også følge meg på facebook: Heiaheidi