Vestlandsturné

I begynnelsen av oktober blir det bokbad, foredrag for Kreftforeningen og samtale med hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen. Bokutgivelsen har fått uante følger og i begynnelsen av oktober skjer det mye. Det som skulle være en rolig høstferie på Vestlandet har nå blitt mye mer enn det.

STARSTRUCK: Ingvard Wilhelmsen er han som blant annet sa: “Som gruppe kan joggere leve lenger, men trolig ikke mye lenger enn den tiden de bruker på å jogge. Uansett skal du være klar over at de årene du får ekstra, får du helt på slutten av livet. Så de årene er kanskje litt oppskrytt. Og du bør i alle fall like å jogge.” For et par uker siden møtte jeg ham på Myre etter at han hadde holdt foredrag og på Litteratursymposiet i Odda møtes vi til samtale.

 

• Først blir det bokbad i Førde tirsdag den 4. oktober klokka 20 med frilansjournalist Marit Bendz. Bokbadet holdes på Pikant, som uten tvil er det fineste spisestedet og uteplassen i Førde. Her har jeg tilbragt en del kvelder i min ungdom, men nå setter jeg mest pris på quiz i påske og romjul og raspeballene på torsdager. Et sikkert aldringstegn, men hva er vel bedre enn å bli eldre?! Det blir selvsagt mulighet til å kjøpe boka “Heia Heidi” og få den signert om ønskelig.

• To dager senere, den 6. oktober, kan du møte meg på Kreftforeningens temakafe i Knarvik i Nordhordland fra klokka 15 til klokka 17. Jeg kommer blant annet til å snakke om motivasjon og hvordan det er mulig å motivere seg under sykdom og kreftbehandling. Det er mulig å stille spørsmål og jeg blir veldig glad for innspill fra publikum. Også her blir det selvsagt mulig å kjøpe og få signert bøker.

Dagen etter blir det stor lanseringsfest i Bergen på bibliotekbaren Amalies hage på Bergen offentlige bibliotek med venner og kjente og favorittsideren Alde sider  (jeg er ikke blitt sponset for å skrive dette, altså, men siderkongen Olav Bleie er naboen vår i Hardanger).

Etter det blir det sikkert greit med litt pause og hverdag før jeg dukker opp på noe jeg er veldig stolt over: Litteratursymposiet i Odda. Med en mann fra Hardanger har vi vært på Litteratursymposiet flere ganger og det er veldig spesielt å nå være en del av programmet.

• Jeg skal ha et foredrag lørdag 15. oktober med tittelen “Hjelp, jeg har skrevet en selvhjelpsbok”. Mer om det foredraget kan du lese her:

http://www.litteratursymposiet.no/program/hjelp-eg-har-skrive-ei-sj%c3%b8lvhjelpsbok

 

• I tillegg skal jeg være med på en programpost med selveste hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen søndag 16. oktober. Han dukket blant annet opp i A-magasinet denne uka i en velskrevet sak av tidligere kollega Helle Aarnes.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle på foredrag med Wilhelmsen bare en ukes tid etter at jeg ble oppringt fra Litteratursymposiet. Han er en utrolig underholdende foredragsholder som høyst sannsynlig kan gjøre livet ditt litt enklere, enten det er ekte eller tenkte problemer du sliter med. Her er også en lenke til Sommer i P2, hvor du kan få en forsmak. Programmet har gått ut, men du finner det under podcast til venstre på sida.

GOD HØST: Vi rakk en kjapp fjelltur på Storheia hjemme på Hadseløya. Lofoten i bakgrunnen. Blir ikke særlig mye bedre. 

 

Ingvard Wilhelmsen kom inn i livet mitt på en veldig spesiell måte, som jeg skal fortelle om i Odda og som jeg sikkert kommer til å skrive om her også en gang. Om du er i Førde, Knarvik, Odda eller ikke så langt unna i begynnelsen av oktober, er det bare å kjenne sin besøkelsestid med andre ord!

Riktig god helg!

Hvem i all verden vil ansette noen som nettopp har hatt kreft? (les: Meg)

Da det nærmet seg årets sommer, begynte formen min å bli merkbart bedre. Kanskje var jeg snart i stand til å begynne å jobbe igjen. Tanken gjorde meg glad, men samtidig hadde jeg en liten klump i magen. For jeg hadde jo ikke noen jobb å gå tilbake til og hvem i all verden ville vel ansette meg nå?

JA TIL ÅPENHET: Sak på Vesterålen online denne uka.

To måneder før jeg fikk kreftdiagnosen, hadde jeg tatt sluttpakke som journalist i Bergens Tidende. Heldigvis var jeg fortsatt i jobb, så avgjørelsen fikk ikke noen konsekvenser for retten min til sykepenger eller sykmelding. Men da jeg etterhvert ble klar for å begynne å jobbe igjen ble det vanskelig. For i motsetning til mange andre hadde ikke jeg en jobb å gå tilbake til. Jeg måtte ut og søke på jobber.

Jeg er ikke alene om å synes at det er vanskelig å komme tilbake til det “normale” livet. Denne uken viste ny forskning fra Universitetet i Bergen at unge kreftoverlevere har større risiko for å bli stående utenfor arbeidslivet og slite økonomisk. De som har vært med i studien er yngre enn meg og de fleste var ikke ferdigutdannet da de ble syke. Jeg var tross alt ferdigutdannet og hadde jobbet i ti år. Likevel følte jeg at alt var forandret nå. Når jeg selv var usikker på hvor godt jeg ville fungere i full jobb igjen, måtte jeg regne med at en potensiell arbeidsgiver ville være det også. Livet etter kreftsykdommen er også noe av det jeg skriver om i boka mi “Heia Heidi”.

Det aller beste hvis du blir syk, er å være i en fast jobb med ordnede arbeidsforhold og alt på stell. Da kan du gå gradvis tilbake i jobb etterhvert som du får kreftene tilbake. Det alternativet hadde ikke jeg. For samme hvor mye jeg saumfarte stillingsannonsene, så dukket det aldri opp noen som søkte etter noen som kunne jobbe 20 prosent en stund, så 40 prosent en periode, etterfulgt av 60 prosent, for så å stige til 80 prosent og til slutt kanskje 100 prosent.

FEST ER BEST: Fra lørdagens boklanseringsfest hjemme på Stokmarknes. Det ble bobler, høytlesing, gode venner, noen tårer og mye mer latter.

Det hadde vært det ideelle. Men det er lite som er ideelt med kreft, det gjelder bare å gjøre det beste ut av det. Det er ikke mange utlyste jobber i Vesterålen som jeg kan søke på og de aller fleste er fulle stillinger. Derfor gikk det en stund før jeg kunne søke på noen. Egentlig burde det kanskje gått enda lenger også, men i sommer så jeg en jobb som saksbehandler i Vesterålen tingrett som jeg kunne tenke meg og som jeg trodde kunne passe. Oppstart var i slutten av september og i likhet med mange andre jobber var den hundre prosent.

Det føltes tidlig å skulle begynne i full jobb, men jeg søkte. Kanskje fikk jeg den ikke i det hele tatt. I søknaden var jeg åpen om at jeg hadde hatt kreft og vært ute av arbeidslivet lenge. Jeg tror jeg ville valgt å være åpen om det uansett, men i mitt tilfelle kunne hvem som helst kjapt google seg frem til det.

INTET MINDRE: Sak i Firda, lokalavisa hjemmefra.

Jeg kom til intervju og fikk enda mer lyst på jobben etter intervjuet, fordi de som intervjuet meg var så hyggelige. Det kjentes ut som et godt sted å jobbe og det som gjorde at jeg hadde aller mest lyst til å jobbe igjen, var at jeg savnet et arbeidsmiljø. I det hele tatt virket det som en god plass for meg å komme tilbake i arbeidslivet. I motsetning til jobben som journalist er det ikke en livsstil, det er en jobb. Når du går hjem om ettermiddagen, er du ferdig.

Men, de sa at de hadde hatt over tretti søkere til jobben og skulle ha flere av dem på intervju. I tillegg følte jeg meg så trøtt den dagen at jeg var sikker på at jeg fremsto litt redusert.

Det jeg var opptatt av var alt som talte mot at jeg skulle få jobben. Alt som kunne gjøre det vanskelig å komme tilbake skikkelig i jobb i det hele tatt. At jeg trengte mer hvile for å unngå fatigue, at jeg kunne ha dårligere kognitive evner og hukommelse. Hva visste jeg egentlig om hvordan jeg fungerte nå? Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg sikkert safet og ansatt noen hundre prosent friske.

Jeg glemte å tenke på det kreftoverlever Anniken Golf Rokseth (30) sier i VG-saken om studien av unge kreftoverlevere: “Når du har vært gjennom så voldsomme greier som kreft er, får du egenskaper og erfaringer som andre ikke har”. Det er sånn en burde tenke, at det å ha kommet gjennom noe så vanskelig som kreft, faktisk gir en ekstra styrke.

I stedet tenkte jeg at dette kan bli veldig vanskelig. Så da telefonen kom, mens vi kjørte langs en svingete vestlandsvei på ferie i sommer, om at jeg var innstilt som nummer én og ble tilbudt jobben, ble jeg mest overrasket. Og glad. Ikke fordi jeg ikke trodde at jeg kunne gjøre jobben godt, men for at jeg ble vist den tilliten. At de tok sjansen på meg, med min historie. Takk til min nye arbeidsgiver, Vesterålen tingrett, for det. Måtte alle andre arbeidsgivere tenke det samme og se på arbeidssøkende med kreftsykdom bak seg som en ressurs.

WORKING NINE TO FIVE, SÅNN CIRCA: Fordi sorenskriveren har permisjon, har jeg fått låne hjørnekontoret hans.

Nå har jeg jobbet halvannen uke. Det blir noen middagshviler og det blir tidlige kvelder, men det går faktisk greit. Den første dagen var det tusen nye ting å lære om rutiner rundt tvangssalg, vigsler, dødsfall, straffesaker og sivile saker og alt annet som tingretten driver med. Det ble mer enn jeg klarte å ta inn og jeg tenkte umiddelbart at jeg har kjemohjerne, som kan være en bivirkning etter cellegift. Jeg har nok varig svekkede kognitive evner, tenkte jeg. I hvert fall midlertidig svekkede. Halvannen uke senere har jeg fått inn mange av rutinene og jobben virker overkommelig. Jeg tror ikke det var kjemohjerne likevel, det er bare sånn det er å begynne i ny jobb.

Brønsj med meg i morgen?

Noen kunne kanskje hevde at det har blitt nok medieoppmerksomhet på meg denne uka, men det blir altså mer. I morgen skal jeg være hovedgjest i BRØNSJ på P1! Det betyr ca tre kvarters prating og det er mulig for lytterne å ringe inn spørsmål, så heng dere gjerne på!

Med programlederne Peter og Cathrine i God Morgen, Norge!

Onsdag denne uka var jeg på “God morgen, Norge”. Jeg trodde ikke at jeg var nervøs i det hele tatt. Vi hadde pratet om intervjuet på forhånd, jeg har vært gjest i programmet før og, la oss være ærlige, journalister er stort sett greie med en som har hatt kreft. Jeg har i hvert fall ikke opplevd noe annet.

Men klokka 03.40 natten før programmet våknet jeg og sovnet ikke igjen. Selv om du må tidlig opp når du er gjest i God morgen, Norge, så må du virkelig ikke så tidlig opp. I hodet mitt surret alle mulige spørsmål og potensielle svar. Og jeg ble besatt av at jeg måtte vite fakta som: Hvor mange får egentlig tarmkreft hvert år? (svar: ca 4000) og er det den vanligste kreftformen? (Det er den vanligste kreftformen som rammer begge kjønn. Brystkreft er vanligst for kvinner og prostatakreft er vanligst for menn).

Trøttheten ble godt skjult av sminke og adrenalin og innslaget gikk veldig fint. Jeg fikk snakke lenge om temaer som Sommerkropp og hvor viktig det er å gå til lege om du får de samme symptomene som jeg hadde. Har du ikke sett innslaget? Her er en artikkel og hele det nesten åtte minutter lange innslaget.

Boka ble lansert denne uka og det førte med seg saker på Aftenposten og Bergens Tidende. Det ble denne fine saken i Klassekampen:

Om de store spørsmålene i livet, veldig fin sak av Maria Dyrhol Sandvik.

Sak i Aftenposten og BT med tips og råd, som man også finner i boka.

Det har vært litt av en uke og i morgen skjer det enda mer spennende. Brønsj starter 12.03 og er direktesendt. Jeg kommer på ca 12.30, så skru på radioen da vel!

Og har du ikke kjøpt “Heia Heidi” boka ennå? Da har du muligheten blant annet her:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=13049420

Studiesamling og sol i Stavanger fikk jeg også med meg denne uka, men nå blir det utrolig godt å komme hjem.

På “God morgen, Norge” i morgen!

Nå er boka “Heia Heidi” ute i verden, i hvert fall vårt hjørne av verden, og i morgen dukker jeg opp i “God morgen, Norge” på TV2 for å snakke om den! Det gleder jeg meg til, for noe av det som faktisk er bra med å ha hatt kreft er at alt annet blir litt mindre skummelt. Som å være direkte på tv for eksempel. I morgen er jeg gjest ca 8.15, bare å skru på tv’en!

Klar for morgendagen: I dag har jeg vært i redaksjonslokalene til God morgen, Norge og forberedt morgendagens intervju

 

En annen ting jeg har gjort i dag er å gå inn i en bokhandel og spørre etter min egen bok. Jeg lusket rundt i butikken en god stund før jeg turte og var sikkert på obs-lista for mulig butikktyv hos de ansatte. Det var ganske surrealistisk da kvinnen bak disken svarte at den boka skulle de ha inne, litt som om jeg fortsatt forventet at den faktisk bare eksisterte i mitt eget hode. Om du skulle ha lyst til å kjøpe boka og de ikke har den på bokhandelen du er innom, så skal de kunne bestille den. Bare å spørre!

DEN LEVER: Jeg fant boka mi i en bokhandel for første gang i dag! Det sto mellom å kjøpe den og å gi den betydelig bedre plassering. Den var hakket mer synlig i butikken når jeg forlot den, for å si det sånn.

HÆ: “Har du lært deg å spille fiolin? Jeg har jo bare vært borte et døgn!” Eldstejenta hadde sin første fioliontime i dag og heldigvis finnes skype, sånn at jeg også kunne få med meg siste nytt.