Hvem i all verden vil ansette noen som nettopp har hatt kreft? (les: Meg)

Da det nærmet seg årets sommer, begynte formen min å bli merkbart bedre. Kanskje var jeg snart i stand til å begynne å jobbe igjen. Tanken gjorde meg glad, men samtidig hadde jeg en liten klump i magen. For jeg hadde jo ikke noen jobb å gå tilbake til og hvem i all verden ville vel ansette meg nå?

To måneder før jeg fikk kreftdiagnosen, hadde jeg tatt sluttpakke som journalist i Bergens Tidende. Heldigvis var jeg fortsatt i jobb, så avgjørelsen fikk ikke noen konsekvenser for retten min til sykepenger eller sykmelding. Men da jeg etterhvert ble klar for å begynne å jobbe igjen ble det vanskelig. For i motsetning til mange andre hadde ikke jeg en jobb å gå tilbake til. Jeg måtte ut og søke på jobber.

Jeg er ikke alene om å synes at det er vanskelig å komme tilbake til det “normale” livet. Denne uken viste ny forskning fra Universitetet i Bergen at unge kreftoverlevere har større risiko for å bli stående utenfor arbeidslivet og slite økonomisk. De som har vært med i studien er yngre enn meg og de fleste var ikke ferdigutdannet da de ble syke. Jeg var tross alt ferdigutdannet og hadde jobbet i ti år. Likevel følte jeg at alt var forandret nå. Når jeg selv var usikker på hvor godt jeg ville fungere i full jobb igjen, måtte jeg regne med at en potensiell arbeidsgiver ville være det også. Livet etter kreftsykdommen er også noe av det jeg skriver om i boka mi “Heia Heidi”.

Det aller beste hvis du blir syk, er å være i en fast jobb med ordnede arbeidsforhold og alt på stell. Da kan du gå gradvis tilbake i jobb etterhvert som du får kreftene tilbake. Det alternativet hadde ikke jeg. For samme hvor mye jeg saumfarte stillingsannonsene, så dukket det aldri opp noen som søkte etter noen som kunne jobbe 20 prosent en stund, så 40 prosent en periode, etterfulgt av 60 prosent, for så å stige til 80 prosent og til slutt kanskje 100 prosent.

14445502_10157492827365343_368107329_n

FEST ER BEST: Fra lørdagens boklanseringsfest hjemme på Stokmarknes. Det ble bobler, høytlesing, gode venner, noen tårer og mye mer latter.

Det hadde vært det ideelle. Men det er lite som er ideelt med kreft, det gjelder bare å gjøre det beste ut av det. Det er ikke mange utlyste jobber i Vesterålen som jeg kan søke på og de aller fleste er fulle stillinger. Derfor gikk det en stund før jeg kunne søke på noen. Egentlig burde det kanskje gått enda lenger også, men i sommer så jeg en jobb som saksbehandler i Vesterålen tingrett som jeg kunne tenke meg og som jeg trodde kunne passe. Oppstart var i slutten av september og i likhet med mange andre jobber var den hundre prosent.

Det føltes tidlig å skulle begynne i full jobb, men jeg søkte. Kanskje fikk jeg den ikke i det hele tatt. I søknaden var jeg åpen om at jeg hadde hatt kreft og vært ute av arbeidslivet lenge. Jeg tror jeg ville valgt å være åpen om det uansett, men i mitt tilfelle kunne hvem som helst kjapt google seg frem til det.

Jeg kom til intervju og fikk enda mer lyst på jobben etter intervjuet, fordi de som intervjuet meg var så hyggelige. Det kjentes ut som et godt sted å jobbe og det som gjorde at jeg hadde aller mest lyst til å jobbe igjen, var at jeg savnet et arbeidsmiljø. I det hele tatt virket det som en god plass for meg å komme tilbake i arbeidslivet. I motsetning til jobben som journalist er det ikke en livsstil, det er en jobb. Når du går hjem om ettermiddagen, er du ferdig.

Men, de sa at de hadde hatt over tretti søkere til jobben og skulle ha flere av dem på intervju. I tillegg følte jeg meg så trøtt den dagen at jeg var sikker på at jeg fremsto litt redusert.

Det jeg var opptatt av var alt som talte mot at jeg skulle få jobben. Alt som kunne gjøre det vanskelig å komme tilbake skikkelig i jobb i det hele tatt. At jeg trengte mer hvile for å unngå fatigue, at jeg kunne ha dårligere kognitive evner og hukommelse. Hva visste jeg egentlig om hvordan jeg fungerte nå? Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg sikkert safet og ansatt noen hundre prosent friske.

Jeg glemte å tenke på det kreftoverlever Anniken Golf Rokseth (30) sier i VG-saken om studien av unge kreftoverlevere: “Når du har vært gjennom så voldsomme greier som kreft er, får du egenskaper og erfaringer som andre ikke har”. Det er sånn en burde tenke, at det å ha kommet gjennom noe så vanskelig som kreft, faktisk gir en ekstra styrke.

I stedet tenkte jeg at dette kan bli veldig vanskelig. Så da telefonen kom, mens vi kjørte langs en svingete vestlandsvei på ferie i sommer, om at jeg var innstilt som nummer én og ble tilbudt jobben, ble jeg mest overrasket. Og glad. Ikke fordi jeg ikke trodde at jeg kunne gjøre jobben godt, men for at jeg ble vist den tilliten. At de tok sjansen på meg, med min historie. Takk til min nye arbeidsgiver, Vesterålen tingrett, for det. Måtte alle andre arbeidsgivere tenke det samme og se på arbeidssøkende med kreftsykdom bak seg som en ressurs.

14454638_10157492837285343_2011918343_n

WORKING NINE TO FIVE, SÅNN CIRCA: Fordi sorenskriveren har permisjon, har jeg fått låne hjørnekontoret hans.

Nå har jeg jobbet halvannen uke. Det blir noen middagshviler og det blir tidlige kvelder, men det går faktisk greit. Den første dagen var det tusen nye ting å lære om rutiner rundt tvangssalg, vigsler, dødsfall, straffesaker og sivile saker og alt annet som tingretten driver med. Det ble mer enn jeg klarte å ta inn og jeg tenkte umiddelbart at jeg har kjemohjerne, som kan være en bivirkning etter cellegift. Jeg har nok varig svekkede kognitive evner, tenkte jeg. I hvert fall midlertidig svekkede. Halvannen uke senere har jeg fått inn mange av rutinene og jobben virker overkommelig. Jeg tror ikke det var kjemohjerne likevel, det er bare sånn det er å begynne i ny jobb.

Advertisements

4 thoughts on “Hvem i all verden vil ansette noen som nettopp har hatt kreft? (les: Meg)

  1. Gratulerer så masse med Jobb Heidi. Hærlighet så artig at du fikk jobben. Unner deg det beste. Ønsker deg masse lykke til. Kos deg med en ny høst , nye daga og nye muligheter.
    Varm medvandrer hilsen fra Lisa

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s