Dere husker den Ravi-sangen, som han synger mens han panter flasker sammen Odd Børretzen? Han panter flasker som kan resirkuleres og den følelsen, følelsen av gjøre noe som ikke bare er bra for meg selv, den har jeg hatt i det siste.
ALT KLAFFET: Lokalavisa sendte til og med en Solgudd ned til oss. 🙂 Faksimile: Bladet Vesterålen
For halvannet år siden, like etter at vi hadde flyttet til Hadseløya i Vesterålen, var jeg sykmeldt og fikk cellegiftkurer annenhver uke. I motsetning til i Bergen, hvor jeg kunne stikke innom Vardesenteret eller gå på et temamøte om jeg ville treffe noen andre som hadde kreft, var det ingen slike møteplasser i hele Vesterålen. Mens jeg trente meg opp og gikk turer rundt på øya, følte jeg det nesten som om jeg var den eneste på hele Hadseløya som hadde kreft.
Da jeg begynte å få mer overskudd, ønsket jeg å gjøre noe med det. Det er tross alt 30.000 mennesker i Vesterålen og statistisk sett er det en god del av dem som har vært rammet av kreft, enten selv eller som pårørende. I fjor sommer sendte jeg e-post til Kreftforeningen, jeg tok kontakt med de lokale undergruppene av Kreftforeningen i Vesterålen og alle jeg snakket med var positive. Jeg fikk med meg to flotte folk, kreftkoordinatoren i Hadsel kommune og lederen i Prostatakreftforeningen. Sammen fikk vi lånt lokaler, planlagt det første møtet, fikk informasjon ut i media og bakte både boller og kaker.
TRIOEN BAK: Sammen med disse to ja-menneskene har jeg vært med å starte opp temakafé for kreftrammede i Vesterålen. Faksimile: Vesteraalens Avis/vol.no
Mandag for to uker siden var datoen for den aller første Temakafeen i Vesterålen. Nesten 30 stykker trosset vind og snø og møtte opp. Noen hadde kjørt i nær en time, andre kom gående. Det var rørende å være et sted jeg savnet sånn halvannet år tidligere. Det er ikke det at jeg ønsker å være så veldig opptatt av kreft hele tiden eller bare omgås folk som kjenner godt til kreft, men av og til er kjennes det godt. Bare det å vite at jeg er sammen med noen som har lignende erfaringer som oss, gjør godt.
Så selv om jeg er streng med prioriteringen av kreftene mine for tida, så var dette helt riktig prioritert. Det mest overraskende er at det å forsøke å få til noe for andre, ga meg så mye selv.
DEN BESTE MEDISINEN: Og så prioriterer jeg selvsagt dette! Har jeg nevnt at det er fint i Vesterålen? For tida er det helt eksepsjonelt fint!
heiaheidi 
Hei! Eg kom over bloggen din då eg søkte på nettet om tarmkreft. Eg er ei kvinne på 34 år som fekk vite i dag på ei koloskopiundersøking at eg har ein svulst i tarmen, sannsynlegvis kreftsvulst. Eg er i sjokk og ganske nummen. Så det var veldig fint å finne bloggen din og sjå at me er fleire. Eg er ganske forvirra og usikker no sidan eg har gått med diffuse plager over lengre tid. Håpar inderleg eg får same svar som deg, at det ikkje har spreidd seg. Fekk du svar på MR og CT med ein gong? Blir ei lang veke, men må prøve å vere optimist. Takk for at du skriv denne bloggen!
LikeLike
Hei Bodil, jeg fikk frysninger når jeg leste meldingen din, for jeg husker så godt hvor redd jeg var den første tida. Jeg fikk svar på CT og MR etter fem dager. Tror jeg tok CT på en fredag og fikk svar tirsdagen. Det er så mye som står på spill at det er uoverkommelig å ta det inn over seg, jeg endte opp med å bare tenke at så lenge jeg ikke vet at det er spredning, kan jeg ikke regne med det. Det ville være umulig å forberede seg på uansett. Jeg håper, håper som deg at du får svarene du ønsker, at det ikke er spredning og at du er rammet mildest mulig. Alle gode tanker til deg! Stor klem
LikeLike
Tusen takk for støttande ord! Det er tøffe dagar, får vite alt i morgon. Kan eg spørje kor stor svulst du hadde? Eg håpar min på 5-6 cm ikkje er så stor, men eg veit ikkje om det stemmer. Eg kryssar alle fingrar og ber til høgare makter at det ikkje er spreiing. Eg klarar ikkje å ta dette innover meg, men det er dessverre den brutale sanninga.
Klem til deg
LikeLike