Helvetesuker

Det er fredag formiddag den 5. mai og plutselig blinker et bergensnummer på mobilen mens jeg er på jobb. Jeg tar telefonen og tenker at det er mannen min, som tilfeldigvis er i Bergen. Det er ikke ham. Det er kreftkoordinatoren min som forteller at kreftmarkørblodprøven min har gått opp. Jeg forstår først ikke hvilken blodprøve hun snakker om. Det er mange uker siden jeg var på Haukeland og på kontrollen for noen måneder siden hadde alt vært fint.

Jeg får med meg at jeg må til en pet-scan og at de vil ha meg inn raskt, jeg har fått time halvannen uke senere. Den voldsomme angsten skyller over meg. Smerten jeg må ha fortrengt, men som nå er så gjenkjennelig. Fy søren, det var sånn det kjentes ut da jeg først fikk diagnosen. Tenk at det var så jævlig.

Den fine kreftkoordinatoren min sier at de gjør dette for sikkerhets skyld. At det kan være helt andre ting enn tilbakefall og at dette er fordi de ikke tar noen sjanser med meg. Jeg hører henne, men vet så inderlig godt at det også kan være kreften som er tilbake. Hun avslutter med at hun skal få en lege til å ringe meg.

Så var vi her igjen. Det er ingen små og store bekymringer lenger, nå dreier alt seg bare om dette ene. Å få leve. At det ikke er meg som ikke har hatt marginene på min side denne gangen.

Jeg er ute av meg, finner et tomt kontor hvor jeg kan gråte og lurer på om det faktisk er forsvarlig å kjøre den knappe halvtimen hjem. Mannen min får booket om flybilletten sin og skal være hjemme en gang på natta. Jeg må bare komme meg gjennom denne første dagen og kvelden alene. Få hentet ungene, få eldstemann i bursdag og ha med ei venninne av henne hjem på overnatting om kvelden. Jeg vurderer å droppe alt fordi jeg er så usikker på om jeg vil klare det uten å bryte sammen. Men er det noe jeg ikke vil, så er det at dette skal gå utover ungene. Det er fredag og ikke søren om det skal ødelegge helga deres også.

Jeg klarer å hente i barnehagen og på sfo. Jeg klarer å ta dem med og kjøpe bursdagsgave. Overlegen ringer mens jeg står og skal betale og jeg skynder meg ut og håper på å bli beroliget. Det blir jeg ikke. Det dreier seg om en blodprøve jeg tok i slutten av mars. Jeg spør hvorfor det først har kommet svar nå, jeg sliter med å forstå at dette er virkelig. Jeg spør hvor bekymret jeg skal være og han sier at han kan ikke si at han ikke er bekymret.

Ungene kommer ut og spør om jeg ikke snart er ferdig i telefonen. Løper opp og ned trappene ved siden av meg. Det kommer noen kjente forbi og jeg nikker og smiler, akkurat som om jeg var midt i en helt hverdagslig telefonsamtale.

Når den er over tar jeg meg sammen. Må bare komme meg gjennom denne dagen. Jeg klarer å få laget noe middag, uten at jeg husker hva det var. Sikkert grøt eller noe annet som er kjapt og blir spist uten protester.

Så er det dagene etterpå. Den lange, seige ventetiden før avreise til Haukeland. Det skal feires 17. mai, jeg skal i en bursdag, treffe venninner. Livet kan ikke stå fullstendig på vent i ukesvis, men hvordan skal du leve når alt er usikkert?

Jeg forsøker etter beste evne å få tida til å gå og døyve angsten. Forsøker å trene så jeg sliter meg ut, forsøker å hvile, forsøker å bare være hjemme noen dager, forsøker å være sosial andre. Noen kvelder drikker jeg vin før jeg legger meg for at jeg skal sovne lettere. Andre dager forsøker jeg å bare spise sunt. En dag spiser jeg bare is og sjokolade og det jeg har lyst på, andre dager orker jeg knapt spise i det hele tatt. Jeg ser absurde mengder Netflix og HBO noen kvelder, andre kvelder forsøker jeg å lese og bli naturlig trøtt.

Det er få metoder jeg ikke var innom, men kroppen lever sitt eget liv. Så jeg våknet om nettene, lå våken i flere timer, sovnet gjerne om morgenen og våknet utslitt og stiv i kroppen. Kjente på verk og nye smerter i ledd og muskler.

Jeg husker at jeg stoppet bilen på vei til jobb noen ganger og bare hylte. Forsøkte å få ut all smerten. Jeg husker da jeg begynte å gråte ved middagsbordet foran ungene uten mulighet til å stoppe. Jeg husker hvordan selv de enkleste rutineoppgaver på jobb ble vanskelige og etter hvert ble jeg helt sykmeldt. Jeg husker marerittet jeg hadde to dager før jeg skulle få svar: Jeg gikk opp trappa hjemme og så tre papirark på bordet. Idet jeg kom nærmere så jeg bokstavene på dem tydelig: D-Ø-D.

DAGENS ANTREKK: Her venter jeg på å få et radioaktivt stoff inn i blodet, slik at bildene som tas i pet-scanneren etterpå kan avdekke om det er kreftceller i meg eller ikke.

Litt sånn Tsjernobyl-stemning.

Undersøkelsen kom og gikk, nye ventedager på svar. Vi lå i sola på sofaen på verandaen da telefonen ringte. De fant ikke noe som tydet på spredning eller tilbakefall verken på lever, lunger eller hjerne. Blodprøvene var også gått ned, men det var «noe» i høyre bryst som måtte undersøkes, så jeg kunne ikke få slappe helt av ennå.

En uke senere var det mammografi i Bodø. Denne gangen var jeg ikke spesielt nervøs. Det virket for søkt og usannsynlig at jeg skulle ha fått brystkreft i tillegg til å ha hatt tarmkreft. Dessuten ville jeg uansett ha bedre sjanser med det, enn jeg ville hatt med et tilbakefall. Som mannen min sa: Du vet du har ganske skrudde referanserammer når en potensiell lokal brystkreft er utelukkende positivt.

Mammografi har jeg aldri prøvd før, og det er temmelig merkelig at vilt fremmede plutselig står og drar og klemmer på puppene dine. To sykepleiere legger dem til rette, mens de ber meg slappe av i skuldrene. En av dem sier at jeg vil få svar så snart en lege har sett på bildene. Dersom alt er fint kan jeg bare dra hjem. Dersom de vil undersøke mer, kan det hende jeg må ta ultralyd. Det blir ultralyd og jeg er ikke så rolig lenger. Jeg mener sykepleieren sa at jeg hadde «tette brystkjertler» og at det var vanskelig å se skikkelig på bildene. Jeg lurer på om det er mammografisk for «små pupper», men en god venninne mente at det er mer sannsynlig at det betyr «faste pupper» så jeg holder på hennes definisjon.

Heldigvis kommer legen kjapt og han finner ingen ting. Jeg spør om han er helt, helt sikker og han svarer at ingenting er helt sikkert. Jeg sier at sikre svar er det eneste jeg er ute etter og han ler. Sier at om det var noe jeg trengte å bekymre meg for, så ville han sett det. At jeg ikke trenger videre oppfølging, men bare skal følge de normale kontrollene.

Det har bare gått en halvtime siden jeg kom og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. «Kan jeg bare gå nå?» spør jeg sykepleieren. Hun smiler og sier at nå kan jeg gå akkurat dit jeg vil.

Jeg vet akkurat hvor jeg vil og går mot flyplassen. Ringer pasientreiser og spør om de kan få meg over på et tidligere fly, jeg kan ikke komme fort nok tilbake til livet mitt. Ringer hjem. Ringer mamma. Er et stort smil når jeg går inn på flyplassen knappe tre timer etter at jeg landet. Føler at alle smiler tilbake og jeg har bare lyst til å klemme noen.

Hvor mange sånne uker kan en klare? Det er mange som har gått gjennom mange sånne helvetesuker. Sånn sett er vi førstereis i dette. Og vi slapp med skrekken. Jeg har tenkt mye på hvordan det må være for dem som har fått motsatt beskjed. Som ikke kan dra hjem og sprette champagnen, men må tilbake til behandling, utredning, livet på vent.

DAGER SOM DENNE: Takknemligheten og gleden over å ikke være syk igjen kunne ikke vært større.

På et blunk kunne livet vårt fortsette igjen, akkurat der det slapp. Det tar tid å omstille seg. I en måned har vi nesten ikke forholdt oss til praktiske ting. Ikke ønsket å planlegge en sommer som kanskje ikke blir sånn vi har tenkt. Så skal alt plutselig gjøres. Bestille hotell og bil til ferien, flybilletter til et bryllup, sommeravslutningene står i kø og langhelger, bursdager og alle planer kan gjennomføres.

SKÅL FOR FLAKSEN: Denne gangen var jeg heldig.

Herregud, så fantastisk fint det er. Å se over sommerklærne til ungene og innse at eldstemann har vokst fra nesten alt. Å fundere over hvordan du pakker til kombinert strand/storby/bryllup- og Vestlandsferie. Å vurdere beliggenhet opp mot pris på hoteller i London. Å komme på noe å gi til barnehagen hvor yngstemann snart skal løpe ut fra for siste gang.

SERIØST? Anbefaler å snakke med en flyktning, kreftpasient, en som har ALS eller andre som har virkelige problemer om du trenger en realitetsorientering. Faksimile av Dagens Næringslivs Magasin denne helga.

Til deg som stresser med sånne helt hverdagslige ting nå før sommeren og ferien og slipper å forholde deg til liv og død og sykdom, så ikke glem det viktigste mens du holder på: du er faktisk vanvittig heldig! Og til dere som ikke er så heldige: dere er noen helter og jeg heier på dere alt jeg kan.

STRANDHOGG: Slik var det i Vesterålen de første ukene i juni og endelig kunne vi også nyte dagene.

Det livet jeg har nå, var det eneste jeg ønsket meg for bare noen uker siden. Det livet du har, samme hvor gjennomsnittlig eller strevsomt det enn måtte synes, er det sannsynligvis noen der ute som bare kan drømme om. Tenk på det.

Riktig god sommer!

Advertisements

4 thoughts on “Helvetesuker

  1. Veldig fint skrevet og jeg kjenner meg så godt igjen. Har nå vært syk siden mars 15 og akuratt ferdig med min andre operasjon av metastaser på lungene. Klarer aldri helt å slappe av og hvertfall ikke når det nærmer seg kontroll. Må gå noen uker før svar etter operasjon men håper jeg klarer å nyte sommeren litt også. Klem Elisabeth

    Like

  2. Så godt å høre at alt gikk bra, unner deg og familien alt godt. Har fulgt bloggen din og den har vært til god hjelp for meg som også har tykktarmskreft, dessverre med spredning til lever. God sommer, hilsen Marit i Bergen

    Like

  3. Åh for noen uker. Helvetesuker ja det er rette ordet. Så glad du fikk gomeldinger. Ønsker deg og familien en god sommer.
    Klem fra Lisa i Bergen.

    Like

  4. Kjære Heidi. Du skriv så godt om dette. Det er akkurat sånn det følest. Eg har opplevd den samme gleda som deg over å kunne halde fram med livet, det gode og kvardagslege livet. Har kome lenger “i løypa” enn deg og satsar på at du får gå same vegen som det eg har fått gjort.
    Ha ein fantastisk fin sommar!
    Helsing Kari

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s