Av og til er 4,5 centimeter nok

79368782_2427959820779665_4680889761315946496_n

LUKSUS: En hel uke utelukkende til å ta vare på meg selv.

-Det venstre låret ditt er syv cm større i omkrets enn det høyre, sier fysioterapeuten på Montebello-senteret.

Nok et tap. Jeg husker da jeg fortalte mannen min at beina mine var det jeg var mest fornøyd med på kroppen. Han var overrasket. Ikke at han ikke syntes de var flotte, men de var definitivt ikke det første han så. Selv har jeg alltid likt de slanke beina mine og kombinert med litt høye hæler, har de fått opptil flere til å tro at jeg er høyere enn mine 164 cm. Jeg er ikke mindre forfengelig enn at det var stor stas.

Nå var det bare det ene beinet som kunne bidra til en slik illusjon. Det andre lå tjukt og hovent på benken til fysioterapeuten. Hun var optimist og klar for å jobbe med problemet. Jeg var lunken og ikke klar for å akseptere senskade nr. 9 eller der omkring.

Det begynte med at venstrebeinet plutselig hovnet opp på ferie i fjor. Huden var spent og stram over leggen og foten, mens konturene av ankelen var visket bort. Jeg lå på solsenga med foten høyt og tenkte at dette var litt spesielt. Det begynte å gjøre vondt og både Ingebjørn og jeg lurte på om dette kunne være blodpropp. I-landsbekymringen over at det er veldig styrete å dra på sykehus i utlandet, hadde alt meldt seg. Men høy fotføring og væskeinntak ga resultater og i takt med at hevelsen gikk ned, gikk ferien sin gang. Lymfødem var også noe som var innom tankene mine, men ikke lenge nok til at jeg googlet det skikkelig.

75521957_734622853701038_3604255972626792448_n

FINN MINST ÉN FEIL: En dag uten kompresjonsstrømper er lik en kveld uten antydning til ankel.

En ultralyd av foten hjemme i Norge utelukket blodpropp og da var denne falske alarmen over, tenkte jeg.

Så skjedde det rare ting utover høsten. Låret mitt ble kraftigere, men hei, det kan jo skje den beste. At det strengt tatt bare var ett lår, registrerte jeg ikke helt med det samme. Det begynte å bli litt vondt å stå oppreist om kveldene og da jeg heller ikke klarte å sette meg på huk lenger, måtte jeg resignere og konkludere med at dette ikke bare var noe jeg kunne avfeie.

Hjernen min var ikke klar for å akseptere at dette kunne være nok en senskade og i motsetning til tidligere hadde jeg ikke noe behov for å lese meg opp. Legen min bekreftet det jeg strengt tatt allerede visste, at jeg hadde fått lymfødem i foten.

Siden jeg var litt i “fornekt og fortreng”-modus, bestilte jeg ikke time hos fysioterapeut før jeg hadde så mye vondt at det påvirket hverdagene mine. Uten noe særlig forkunnskaper om lymfødem møtte til min første fysioterapi-time med tanker om at dette var noe de kunne fikse, muligens ved tapping av væske.

Så viser det seg at det ikke er fiksbart, tvert imot er det kronisk. Og den beste behandlingen er å gå i stramme kompresjonsstrømper. Alltid! Fra morgen til kveld! Støttestrømper for evig. Synet av den første strømpebuksa i posten gjør meg ille til mote. Den er tjukk og rar og gjør rompa helt firkantet. Men jeg bruker den mer og mer, for den gjør beinet mindre hovent og gjør at jeg klarer å stå oppreist uten smerter når kvelden kommer. Men jeg klarer ikke å la være å nevne det for fysioterapeuten min likevel.

77310446_517694535678585_6490047376437280768_n

SAY MY NAME: Ikke visste vel jeg at det første målsydde plagget mitt med navnet på merkelappen skulle være en kompresjonsstrømpebukse.

– Jeg har litt problemer med den strømpebuksa. Den får meg til å føle meg så gammel, sier jeg.

Og da kommer den fine fysioterapeuten min med de forløsende ordene som får meg til å løfte blikket litt igjen.

-Det er jo ikke fordi du er gammel, det er fordi du skal bli gammel, sier fysioterapeuten.

Hun har selvsagt helt rett og jeg merker at hjernen begynner å tenke på den måten som har hjulpet meg så mye de siste årene: Ok, da er det sånn. Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av det?

Fordi jeg har lang reisevei til fysioterapeut, anbefaler hun en uke med intensivbehandling på Montebello-senteret. Jeg får plass og den første uka i november kjører jeg over fjellet til Mesnali i nærheten av Lillehammer, hvor Montebello-senteret ligger.

78116349_459340771637052_2016405270510436352_n

SORIA MORIA: Montebello-senteret ligger litt eventyraktig til og var gull verdt for meg. De har mange forskjellige kurs, felles for dem er at alle er rettet mot kreftrammede.

Og det er der jeg får den nedslående målingen av låret. Det har est ut enda mer enn jeg var klar over. Det jeg trodde jeg måtte akseptere, var at beinet var så forandret for alltid og at årene fremover ville bli en runddans for å holde hevelse og smerter i sjakk. Men, det gjør noe med meg å ha en over snittet energisk fysioterapeut som propper uka full av behandling og tiltak jeg må teste ut selv. Det gjør noe med meg å høre at flere av de andre kursdeltakerne med lymfødem ikke er kreftfrie, men uhelbredelig syke.

Når de klarer å håndtere skjebnen sin og i tillegg lymfødemet, må jeg i hvert fall klare å håndtere det siste. Så jeg brukte morgenene til å svømme i bassenget, gikk tur når jeg kunne, bandasjerte beinet flittig, sov med bandasje selv om den strengt tatt strammet og vekket meg om natta, tilbragte flere timer i pulsator og gikk med strømpebukse fra morgen til kveld.

78256977_526423534617543_4153579472286646272_n

MORGENSTEMNING: Svømming er super trening om du har lymfødem og om morgenene fikk jeg bassenget på Montebello-senteret stort sett for meg selv.

Målet for kurset var å lære å leve med lymfødem, men ganske raskt ga behandlingen også resultater. Jeg så konturene av ankelen igjen og da fysioterapeuten målte låret mitt den siste dagen, var det 4,5 cm smalere. 4,5 cm! Det ser nesten normalt ut, men viktigere enn det: De centimeterne ga meg troen på at dette er noe jeg kan klare å leve med, for med hevelsen forsvinner også trykket, ubehaget og smertene.

78304531_429450071328825_1667999864216092672_n

FØR: Bandasjeringskit til ett stk ben.

78481299_2483816108498243_7562279635396853760_n

ETTER: Ca én time senere er alle bandasjene på plass, dette blir ikke noe jeg gjør ofte med andre ord. Men, siden det hadde god effekt, tar jeg nok bandasjene frem i nødstilfeller.

Det er vanskelig å få fullrost uka på Montebello-senteret nok. Men mest av alt er jeg takknemlig for alle de fine menneskene jeg møtte, både deltagerne og de ansatte. Ofte kan du ikke se senskadene på folk. De ligner til forveksling på alle andre og gjør gjerne mye for å se sånn ut også. Du legger sikkert ikke merke til om noen har et ben som er syv cm tykkere enn det andre, sliter litt med balansen fordi cellegiften har ødelagt nerveceller, må lete litt etter ordene innimellom på grunn av “kjemohjerne” eller går med varmestrømper om vinteren fordi de har nevropati i føttene.

På Montebello-senteret var det ingenting å skjule. Der gikk folk med bandasjer til lunsj, støttestrømper på armen eller uten parykk. Rekonstruksjon av bryster, NAV og cellegifttyper var vanlige samtaleemner. Men det var verken trist eller trasig. Galgenhumor er noe av det beste, og hvor komisk er det ikke å se for seg et Agatha Christie-mysterium på et rehabiliteringssenter hvor halvparten har kjemohjerner og ikke klarer å huske verken detaljer eller hva de spiste til frokost? Lykke til, Poirot! Og hvor deilig er det ikke å bare være sammen med folk som er like slitne om kvelden som deg og hvor definisjonen på natterangling er å være oppe til 22? Hvor alle har full forståelse for at du må ta deg en hvil og applauderer når du har kommet deg på trening.

78588682_976720292684454_7246936801447772160_n

SÅNN GÅR DAGENE: Ungene krydret som regel de daglige facetime-samtalene med nye filter.

Først de siste dagene begynte vi å snakke om hvem vi egentlig er og hva vi egentlig driver med, før kreften dyttet oss over på et sidespor. Og jeg innså hvor mye mer og annet jeg gjerne skulle snakket med dem om. Den siste kvelden pyntet vi oss til avslutningsmiddagen og hadde jeg ikke visst på forhånd at alle hadde hatt kreft, ville jeg aldri gjettet det. Jeg dro fra Montebello med en voldsom takknemlighet. Både over at det finnes et så godt behandlingstilbud i Norge, men også for alle de fine folkene jeg har truffet på denne veien, som jeg aldri ville truffet ellers.

78233012_2294151390807450_7962188313819873280_n

VEIEN HJEM: Det var minst like stort som å kjøre hjem til jul.

 

Og beinet, det vil nok aldri bli helt som det var, men kanskje ikke så langt unna. Allerede etter noen dager hadde hevelsen gått litt opp igjen, men det var enklere å takle enn tidligere. For det er bedre og det er håp. Og det er alt.

2 thoughts on “Av og til er 4,5 centimeter nok

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s