O jul med din trykktank

24825931_10159727296695343_46280626_o

ULRIKEN, 643: Antall soldager i Bergen disse seks ukene i november/desember har vært ca 3. Her er en av dem og på sånne dager er Bergen verdens beste by.

Jeg er tilbake i Bergen, alene på Haukeland Universitetssykehus og har lagt bort gifteringen. Bare for å avkrefte de mest nærliggende spørsmålene med en gang: Nei, det er ikke kreften som er tilbake, og nei, det er ingen ekteskapelig krise.

24882759_10159727296405343_308761815_o

TRYKKET STEMNING: I denne og de fem andre trykktankene som står ved siden av, har jeg tilbragt over 50 timer de siste seks ukene.

Denne gangen er jeg bare i Bergen for å reparere behandlingsskader. Jeg er snart ferdig med seks uker med trykktankbehandling. Ikke hørt om trykktankbehandling, sa du? Det hadde ikke jeg heller. Og da det ble foreslått som en mulig behandling tenkte jeg at nå var legene gått tom for gode forslag.

24879090_10159727296915343_259092475_o

SIKKERHETSREGIMET: Oksygen er så lettantennelig at forbudslisten er rimelig omfattende.

24819097_10159727296455343_380939428_o

AU NATUREL: Derfor ser jeg stort sett sånn ut. Smykker og ringer er heller ikke lov, derav den manglende gifteringen. Jeg kan bli vant til å gå uten sminke, hudkrem og deo derimot..

Det har stått litt om trykktank i mediene i høst og ikke bare er det en behandling som har dokumentert effekt på stråleskadet vev og sår som ikke vil gro, det er også en behandling som ikke gjør vondt og har lite bivirkninger. Begge deler er nytt for meg. Det meste jeg har opplevd av behandling hittil kan beskrives med ordtaket: «med vondt skal vondt fordrives». Stråling, cellegift og kirurgi er alle behandlingsmetoder som enten gjør vondt eller gir deg vondt, ofte i kombinasjon. I tillegg til at de kan kurere kreft, som selvsagt er det aller, aller viktigste.

Men, jeg har jo ikke kreft lenger. Det føles fortsatt nesten uvirkelig å si det, men jeg fikk bekreftet det på nytt på siste halvårskontroll i høst. Den markerte to og et halvt år som kreftfri.

Kreftfri, men ikke helt frisk. Det virker som om det skrives mer om senskader etter kreftbehandling og at bevisstheten rundt temaet er økende. Det er bra, for jo flere som overlever kreft, jo flere vil leve videre med skader. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det er prisen for å overleve.

Heldigvis forskes det på senskader og det utvikles nye behandlingsmetoder. Trykktankbehandling er en sånn type behandling og den går bokstavelig talt ut på å ligge i en tank der trykket økes til om jeg skulle gjort et dykk til 14 meters dyp. Samtidig blir tanken fylt med 100 prosent oksygen og den kombinasjonen gjør at store mengder oksygen blir tatt opp i blodet.

Utenom at behandlingen har gjort meg ganske trøtt, har jeg ikke hatt noen bivirkninger. Jeg har bodd på pasienthotellet og rent bortsett fra at jeg har vært forkjølt, sliten og hatt en eksamen mens jeg har vært i Bergen, har jeg hatt overskudd til å være sosial også. Og som en bonus har jeg sett omtrent én film om dagen, ettersom hver behandling tar to timer. 30 filmer før jul med andre ord. Et lite utvalg:

24878996_10159727296710343_2146909690_o

LIVET I TANKEN: Ny dag, ny film.

Everest: Veldig merkelig å ligge og puste inn 100 prosent oksygen mens du ser på en film om klatrere som går tomme for oksygen. Vel, når det blir laget en spenningsfilm om en Mount Everest-ekspedisjon, ligger det selvsagt i kortene at det ikke kommer til å ende godt. Filmen var likevel såpass spennende at jeg måtte google masse etterpå for å finne ut akkurat hva som skjedde i virkeligheten. Etter at jeg var på Kilimanjaro for mange år siden har jeg ikke hatt noe ønske om noen høyere fjelltur. Denne filmen styrket den konklusjonen.

The Duchess: Nok et kostymedrama med Keira Knightley, men historien er fra virkeligheten, skuespillerne er gode og det er skremmende å bli minnet på at det ikke er lenge siden det ble ansett som at kvinner ikke oppfylte sin ekteskapelige plikt om de ikke fødte gutter.

Kjærlighet i koleraens tid: Nei, nei, nei. Les boken, ikke se filmen. Her er det lite magi og Javier Bardem, som fint kunne fått meg gjennom en film, er sminket så dårlig at han ser uattraktiv ut. Det sier litt.

Uskyld: Denne norske filmen med Maria Bonnevie og Kristoffer Joner har fått mange seksere, men jeg syntes den var merkelig og ubehagelig. Kanskje var det fordi jeg ikke forsto hvorfor den kvinnelige hovedpersonen plutselig droppet livet sitt for å bo under åpen himmel i skogen sammen med den mannlige hovedpersonen, kanskje var jeg påvirket av å ligge i en trykktank da jeg så den, men dette var de kjipeste to timene i tanken.

Moonlight: Hvordan kan historien om en svart homofil gutt som blir banket opp på skolen, vokser opp med en rusavhengig mor og en doplanger som eneste farsfigur, være så vakker? Skjønner at jeg ikke selger den inn med beskrivelsen min, men denne anbefales. VG kalte den «Brokeback Boyhood».

24825875_10159727296565343_1366053067_o

LANG DAGS FERD: Jeg bor ikke i verdens navle akkurat og her ble det sent før jeg kom meg hjem på permisjon.

24946387_10159727296880343_283657652_o

VELKOMMEN HJEM: Uansett fint å komme hjem til nordlysfest, som dette skarve mobilbildet ikke yter i nærheten av rettferdighet.

Denne behandlingsperioden har med andre ord ikke vært ille og heldigvis fikk jeg være i Bergen hvor jeg har mange kjente, men jeg skulle selvsagt vært et helt annet sted og nå blir det veldig godt å snart komme hjem.

24818948_10159727296530343_2070073095_o

PÅ BESØK: Heldigvis kom familien på besøk én av ukene. Da lånte vi blant annet den rosa bilen, som kreftpasienter og pårørende kan låne gratis på Haukeland.

Det er spesielt å tilbringe tid på et sted hvor samtalen på nabobordet kan dreie seg om spredning til skjelettet eller mulig amputasjon på grunn av brannskader. Her føler jeg meg ekstremt heldig som kan reise hjem til jul med god helse, til et hverdagsliv mange bare kan drømme om. Den følelsen skal jeg holde på så lenge som mulig.

Det eneste som egentlig betyr noe, er hvem du har rundt deg og at du har tid og overskudd til å sette pris på dem.

God førjulstid!

24826249_10159727281595343_103163117_o

PÅ PERMISJON: Det er ganske spesielt å kunne få behandling på Haukeland i ukene og dra på ting som “Førjulseventyret i Henningsvær” i helgene.

Advertisements

Helvetesuker

Det er fredag formiddag den 5. mai og plutselig blinker et bergensnummer på mobilen mens jeg er på jobb. Jeg tar telefonen og tenker at det er mannen min, som tilfeldigvis er i Bergen. Det er ikke ham. Det er kreftkoordinatoren min som forteller at kreftmarkørblodprøven min har gått opp. Jeg forstår først ikke hvilken blodprøve hun snakker om. Det er mange uker siden jeg var på Haukeland og på kontrollen for noen måneder siden hadde alt vært fint.

Jeg får med meg at jeg må til en pet-scan og at de vil ha meg inn raskt, jeg har fått time halvannen uke senere. Den voldsomme angsten skyller over meg. Smerten jeg må ha fortrengt, men som nå er så gjenkjennelig. Fy søren, det var sånn det kjentes ut da jeg først fikk diagnosen. Tenk at det var så jævlig.

Den fine kreftkoordinatoren min sier at de gjør dette for sikkerhets skyld. At det kan være helt andre ting enn tilbakefall og at dette er fordi de ikke tar noen sjanser med meg. Jeg hører henne, men vet så inderlig godt at det også kan være kreften som er tilbake. Hun avslutter med at hun skal få en lege til å ringe meg.

Så var vi her igjen. Det er ingen små og store bekymringer lenger, nå dreier alt seg bare om dette ene. Å få leve. At det ikke er meg som ikke har hatt marginene på min side denne gangen.

Jeg er ute av meg, finner et tomt kontor hvor jeg kan gråte og lurer på om det faktisk er forsvarlig å kjøre den knappe halvtimen hjem. Mannen min får booket om flybilletten sin og skal være hjemme en gang på natta. Jeg må bare komme meg gjennom denne første dagen og kvelden alene. Få hentet ungene, få eldstemann i bursdag og ha med ei venninne av henne hjem på overnatting om kvelden. Jeg vurderer å droppe alt fordi jeg er så usikker på om jeg vil klare det uten å bryte sammen. Men er det noe jeg ikke vil, så er det at dette skal gå utover ungene. Det er fredag og ikke søren om det skal ødelegge helga deres også.

Jeg klarer å hente i barnehagen og på sfo. Jeg klarer å ta dem med og kjøpe bursdagsgave. Overlegen ringer mens jeg står og skal betale og jeg skynder meg ut og håper på å bli beroliget. Det blir jeg ikke. Det dreier seg om en blodprøve jeg tok i slutten av mars. Jeg spør hvorfor det først har kommet svar nå, jeg sliter med å forstå at dette er virkelig. Jeg spør hvor bekymret jeg skal være og han sier at han kan ikke si at han ikke er bekymret.

Ungene kommer ut og spør om jeg ikke snart er ferdig i telefonen. Løper opp og ned trappene ved siden av meg. Det kommer noen kjente forbi og jeg nikker og smiler, akkurat som om jeg var midt i en helt hverdagslig telefonsamtale.

Når den er over tar jeg meg sammen. Må bare komme meg gjennom denne dagen. Jeg klarer å få laget noe middag, uten at jeg husker hva det var. Sikkert grøt eller noe annet som er kjapt og blir spist uten protester.

Så er det dagene etterpå. Den lange, seige ventetiden før avreise til Haukeland. Det skal feires 17. mai, jeg skal i en bursdag, treffe venninner. Livet kan ikke stå fullstendig på vent i ukesvis, men hvordan skal du leve når alt er usikkert?

Jeg forsøker etter beste evne å få tida til å gå og døyve angsten. Forsøker å trene så jeg sliter meg ut, forsøker å hvile, forsøker å bare være hjemme noen dager, forsøker å være sosial andre. Noen kvelder drikker jeg vin før jeg legger meg for at jeg skal sovne lettere. Andre dager forsøker jeg å bare spise sunt. En dag spiser jeg bare is og sjokolade og det jeg har lyst på, andre dager orker jeg knapt spise i det hele tatt. Jeg ser absurde mengder Netflix og HBO noen kvelder, andre kvelder forsøker jeg å lese og bli naturlig trøtt.

Det er få metoder jeg ikke var innom, men kroppen lever sitt eget liv. Så jeg våknet om nettene, lå våken i flere timer, sovnet gjerne om morgenen og våknet utslitt og stiv i kroppen. Kjente på verk og nye smerter i ledd og muskler.

Jeg husker at jeg stoppet bilen på vei til jobb noen ganger og bare hylte. Forsøkte å få ut all smerten. Jeg husker da jeg begynte å gråte ved middagsbordet foran ungene uten mulighet til å stoppe. Jeg husker hvordan selv de enkleste rutineoppgaver på jobb ble vanskelige og etter hvert ble jeg helt sykmeldt. Jeg husker marerittet jeg hadde to dager før jeg skulle få svar: Jeg gikk opp trappa hjemme og så tre papirark på bordet. Idet jeg kom nærmere så jeg bokstavene på dem tydelig: D-Ø-D.

DAGENS ANTREKK: Her venter jeg på å få et radioaktivt stoff inn i blodet, slik at bildene som tas i pet-scanneren etterpå kan avdekke om det er kreftceller i meg eller ikke.

Litt sånn Tsjernobyl-stemning.

Undersøkelsen kom og gikk, nye ventedager på svar. Vi lå i sola på sofaen på verandaen da telefonen ringte. De fant ikke noe som tydet på spredning eller tilbakefall verken på lever, lunger eller hjerne. Blodprøvene var også gått ned, men det var «noe» i høyre bryst som måtte undersøkes, så jeg kunne ikke få slappe helt av ennå.

En uke senere var det mammografi i Bodø. Denne gangen var jeg ikke spesielt nervøs. Det virket for søkt og usannsynlig at jeg skulle ha fått brystkreft i tillegg til å ha hatt tarmkreft. Dessuten ville jeg uansett ha bedre sjanser med det, enn jeg ville hatt med et tilbakefall. Som mannen min sa: Du vet du har ganske skrudde referanserammer når en potensiell lokal brystkreft er utelukkende positivt.

Mammografi har jeg aldri prøvd før, og det er temmelig merkelig at vilt fremmede plutselig står og drar og klemmer på puppene dine. To sykepleiere legger dem til rette, mens de ber meg slappe av i skuldrene. En av dem sier at jeg vil få svar så snart en lege har sett på bildene. Dersom alt er fint kan jeg bare dra hjem. Dersom de vil undersøke mer, kan det hende jeg må ta ultralyd. Det blir ultralyd og jeg er ikke så rolig lenger. Jeg mener sykepleieren sa at jeg hadde «tette brystkjertler» og at det var vanskelig å se skikkelig på bildene. Jeg lurer på om det er mammografisk for «små pupper», men en god venninne mente at det er mer sannsynlig at det betyr «faste pupper» så jeg holder på hennes definisjon.

Heldigvis kommer legen kjapt og han finner ingen ting. Jeg spør om han er helt, helt sikker og han svarer at ingenting er helt sikkert. Jeg sier at sikre svar er det eneste jeg er ute etter og han ler. Sier at om det var noe jeg trengte å bekymre meg for, så ville han sett det. At jeg ikke trenger videre oppfølging, men bare skal følge de normale kontrollene.

Det har bare gått en halvtime siden jeg kom og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. «Kan jeg bare gå nå?» spør jeg sykepleieren. Hun smiler og sier at nå kan jeg gå akkurat dit jeg vil.

Jeg vet akkurat hvor jeg vil og går mot flyplassen. Ringer pasientreiser og spør om de kan få meg over på et tidligere fly, jeg kan ikke komme fort nok tilbake til livet mitt. Ringer hjem. Ringer mamma. Er et stort smil når jeg går inn på flyplassen knappe tre timer etter at jeg landet. Føler at alle smiler tilbake og jeg har bare lyst til å klemme noen.

Hvor mange sånne uker kan en klare? Det er mange som har gått gjennom mange sånne helvetesuker. Sånn sett er vi førstereis i dette. Og vi slapp med skrekken. Jeg har tenkt mye på hvordan det må være for dem som har fått motsatt beskjed. Som ikke kan dra hjem og sprette champagnen, men må tilbake til behandling, utredning, livet på vent.

DAGER SOM DENNE: Takknemligheten og gleden over å ikke være syk igjen kunne ikke vært større.

På et blunk kunne livet vårt fortsette igjen, akkurat der det slapp. Det tar tid å omstille seg. I en måned har vi nesten ikke forholdt oss til praktiske ting. Ikke ønsket å planlegge en sommer som kanskje ikke blir sånn vi har tenkt. Så skal alt plutselig gjøres. Bestille hotell og bil til ferien, flybilletter til et bryllup, sommeravslutningene står i kø og langhelger, bursdager og alle planer kan gjennomføres.

SKÅL FOR FLAKSEN: Denne gangen var jeg heldig.

Herregud, så fantastisk fint det er. Å se over sommerklærne til ungene og innse at eldstemann har vokst fra nesten alt. Å fundere over hvordan du pakker til kombinert strand/storby/bryllup- og Vestlandsferie. Å vurdere beliggenhet opp mot pris på hoteller i London. Å komme på noe å gi til barnehagen hvor yngstemann snart skal løpe ut fra for siste gang.

SERIØST? Anbefaler å snakke med en flyktning, kreftpasient, en som har ALS eller andre som har virkelige problemer om du trenger en realitetsorientering. Faksimile av Dagens Næringslivs Magasin denne helga.

Til deg som stresser med sånne helt hverdagslige ting nå før sommeren og ferien og slipper å forholde deg til liv og død og sykdom, så ikke glem det viktigste mens du holder på: du er faktisk vanvittig heldig! Og til dere som ikke er så heldige: dere er noen helter og jeg heier på dere alt jeg kan.

STRANDHOGG: Slik var det i Vesterålen de første ukene i juni og endelig kunne vi også nyte dagene.

Det livet jeg har nå, var det eneste jeg ønsket meg for bare noen uker siden. Det livet du har, samme hvor gjennomsnittlig eller strevsomt det enn måtte synes, er det sannsynligvis noen der ute som bare kan drømme om. Tenk på det.

Riktig god sommer!

Hårete fredag

Kreftceller, nerveceller, hudceller og hårceller. Cellegift gjør ikke alltid forskjell og går løs på mer enn nødvendig. Det er ikke vanlig å miste håret helt av de cellegifttypene jeg fikk, FLV og Flox, men det blir ofte mye tynnere. På meg ble det så tynt som den nederste delen på bildet til høyre. Der kan du tydelig se forskjellen på mitt hår og cellegifthåret. Sakte, men sikkert har det nye håret vokst ut. Omtrent én cm i måneden, i 19 måneder.

I den store sammenhengen er hår helt uviktig, men de tynne hårtjafsene har minnet meg om at det var virkelig. At det faktisk skjedde. At det skjedde med meg.

I går forsvant det siste cellegifthåret. Noen ganger er ikke et frisørbesøk bare et frisørbesøk. Riktig god langhelg!

Grip.. så mange dager du kan.

I dag er det akkurat ett år siden jeg løp halvmaraton i Budapest, åtte måneder etter siste cellegiftkur. I hodet mitt markerte det en viktig milepæl: at jeg nå kunne gjøre alt det jeg hadde gjort før jeg ble syk. Minst.

13077219_10156853205250343_1825870203_n

Budapest, 17.04.2016

På dagen ett år etterpå, altså litt tidligere i dag, sto jeg på randonee-ski ned et av fjellene på Hadseløya sammen med Ingebjørn. To helt forskjellige fantastiske opplevelser og jeg hadde ingen erfaring med noen av dem før jeg fikk kreft. Allerede mens jeg gikk oppover fjellsiden i sola, tenkte jeg på hvor heldig jeg er. At det har gått et nytt år uten kreft og at jeg er takknemlig for de kreftene jeg har. Jeg tenkte at jeg skulle legge ut noe på facebook (note to self: Det er ikke sunt å tenke i statuser!) og at det passet bra at akkurat på dagen ett år etter maratonet, var jeg på topptur på ski. Bra stil. Og det er helt sant.

17976758_10158581792885343_718906324_o

Hadseløya, 17.04.2017

Men det er ikke hele bildet, og alle dager er ikke sånn, noe jeg har skrevet mer om her: Prisen for å overleve, som handler om skadene kreftbehandlingen har gitt. For hadde det vært i går, hadde det mest representative bildet av meg vært fra sofaen. Jeg gikk ikke ut av huset engang, leste bare bøker og spiste sjokolade. Sov ti timer om natta og var fortsatt trøtt om ettermiddagen. Men det var fint på sitt vis det også. Jeg prøver å venne meg til å la dagsformen styre dagen og legge inn mer hvile og søvn de dagene jeg trenger det. Det er ikke noen krise med rolige dager, de kan være gode de også. Ungene syntes det var deilig å være inne. Jeg fikk laget litt mat og nesten lest ut “Fiskene har ingen føtter” av Jon Kalman Stefansson, som jeg anbefaler.

Du trenger ikke gripe hver eneste dag og gjøre den til din aller beste. Da hadde jo alle dager vært like. Å gripe hver eneste dag høres dessuten litt slitsomt ut, det må være nok å gripe de du kan. Selv om jeg gjerne skulle unnvært de dagene jeg er mest sliten, så setter jeg desto større pris på de dagene jeg har masse energi. Som i dag. Håper alle har fått grepet en dag eller to og hatt en god nok påske!

18015603_10158581805130343_201221686_o

PÅSKESLUTT: Det er alt lange lyse kvelder i Nord-Norge og bare litt over en måned til midnattssol. Jeg nyter at jeg har fått nye fregner av påskeferien hjemme i Vesterålen og den siste slanten med vin.

 

Ventetid og ventetips

Bare si det hvis det er gode nyheter. Hvis ikke, så vær stille og la meg leve i denne beskyttede verdenen litt lenger. La meg få tenke på middagsplaner og henting i barnehagen en stund til. La meg få fortsette å føle at sykdom er langt unna og at netter på sykehus er minner som allerede har et drømmeaktig slør over seg. La meg få ta som en selvfølge å få være hjemme hver kveld og hjelpe til med å ta på nattklær, finne en bok å lese og synge barna mine inn i søvnen med den stemmen jeg har. La meg få beholde følelsen av at det er vi som bestemmer. Hva vi skal gjøre i ettermiddag, i helga, til påske og i sommer.

Ikke røsk bort det myke teppet jeg går på og la meg falle.

Jeg er ikke så god på å vente. Jeg er en rastløs, utålmodig sjel som heller gjør noe forhastet enn for sent. Men når det nærmer seg tid for å få kontrollsvar, så vil jeg bare ikke vite. Uvitenhet er bedre enn å få det svaret jeg frykter.

«Det er den draumen me ber på», skrev Olav H. Hauge. At noe vidunderlig skal skje. Jeg drømmer ikke store drømmer. Jeg drømmer bare om å fortsette å gjøre alt det hverdagslige. Sette meg i bilen etter jobb, høre på radioen og forhåpentligvis ikke være den siste som haster inn på SFO og barnehagen. Fundere på om jeg egentlig rekker å lage fiskeboller før fritidsaktivitetene starter. Få sitte på en stol på bakerste rad på kulturskolen en mandags ettermiddag og høre akkurat hvor mye fremskritt åtteåringen har hatt på fiolin, og at det fremdeles gjenstår en del. Si «Heia» til noen på butikken. Smile til en fremmed og få et smil igjen. Bli invitert til en venn og se at kalenderen er helt blank den dagen. Høre eldstejenta erklære i fullt alvor at hun skal gå videregående i London, etter å ha funnet ut at de har både Legoland og Harry Potter-verden der. Å få en fin melding av en venn, som vet at du går og venter på svar. Å ha en mann som syntes det var en strålende idé at jeg brukte opp nesten resten av lønna på bøker på Mammutsalget. Å ha kjøpt den flotte illustrerte andreboka av Harry Potter og vente en ekstra dag med å gi den, fordi det er deilig å bare gå og tenke på hvor glad Louise kommer til å bli litt til. Å få en tegning klokka halv åtte om morgenen, som femåringen har skrevet «Til Mamma» på selv.

Det er det som er det vidunderlige. Og sånt skjer hele tiden. La meg bare få lov til å være i den verdenen.

Leger vurderer ikke om du takler å få dårlige nyheter eller ikke. Uvitenhet er ikke et alternativ. Du må bare takle det som kommer.

For et par uker siden var jeg på halvårskontroll og tok blodprøver og CT. Det gikk en drøy uke før jeg skulle få svar.

Etter å ha vært gjennom ventetid før en kontroll noen ganger har jeg lært en del om hva som hjelper meg mens jeg venter:

 

  1. Ted talks har laget spillelisten «Talks to watch when every conceivable bad thing has just happened to you». Den er fin når livet er litt urettferdig og det er det strengt tatt når du har fått kreft eller venter på å få vite om du har fått tilbakefall. «How to make stress your friend» anbefales for eksempel mens du venter.
  1. Å ha andre ting å tenke på. Denne gangen hadde jeg en hjemmeeksamen på tre dager mens jeg ventet på CT-svar og det var egentlig helt perfekt å ha noe helt annet å konsentrere meg om.
  2. Le. Jeg ser ingen dystre tv-serier mens jeg er i ventemodus. Solsidan, Klovn, Seinfeld og lignende er helt perfekt.

    17430593_10158424527705343_1528635468_o

    BLUE STEEL: Den siste kvelden før jeg fikk prøvesvarene tilbragte jeg med disse to. Plottet i “Zoolander 2” er nesten sjokkerende dårlig, men hvis du ser bort fra det (og syntes Zoolander 1 var noenlunde underholdende) er det supert tidsfordriv.

4. Tyn noe positivt også ut av dette. At jeg skulle ta CT kl 09, gjorde for eksempel at jeg kunne levere litt senere i barnehagen og ha ekstra god tid på veien.

5. Nærhet. Det er ekstra godt med klemmer når jeg føler meg aller mest sårbar.

6. Å være ekstra snill med meg selv. For eksempel: Jeg hadde bestilt time hos frisøren et par dager før jeg skulle få prøvesvarene. Det hjelper på humøret å se litt bedre ut og det er godt å få litt omsorg.

7. Senk skuldrene og husk å puste. Å vente på prøvesvar er en stressituasjon og jeg forsøker å roe meg selv ned blant annet med å puste dypt ca syv ganger etter hverandre i hvert fall en gang om dagen.

8. Basalbehovene er viktige. Hvis jeg klarer å sove nok, spise regelmessig og få løpt av meg litt angst og spenninger går alt veldig mye bedre.

Denne gangen syntes jeg egentlig ventetiden gikk ganske greit, helt til dagen jeg skulle få svar. Da var jeg kvalm, nervøs, på gråten og ute av meg. Da klokka nærmet seg 11 og vi var på plass på sykehuset ville jeg ikke snakke engang. Helst bare lukke meg inne i meg selv og la tida gå. Da jeg ble ropt opp smilte legen kort og jeg funderte på om det var fordi alt var bra eller fordi hun syntes synd på meg. Et knapt minutt senere sa hun de ordene jeg hadde drømt om: Alt ser fint ut.

17373228_10158424538180343_1350413210_o

ETTER KONTROLL: Som Camilla Fors i “Rikingen” sa: Det kan beskrives med ett ord: Rimelig fantastisk!

Vi stoppet på polet og kjøpte champagne på vei hjem, men den ble ikke åpnet før senere. Trøttheten var nesten lammende. Og jeg som trodde at kontrollen ikke hadde preget meg så mye denne gangen. Om ettermiddagen dro vi på det ukentlige barneskirennet. Gikk noen runder rundt stadion til duften av nystekte vafler, akkurat som om det var en helt vanlig dag. Og det var det, bare at noe vidunderlig hadde skjedd.

Det føles så bra!

Dere husker den Ravi-sangen, som han synger mens han panter flasker sammen Odd Børretzen? Han panter flasker som kan resirkuleres og den følelsen, følelsen av gjøre noe som ikke bare er bra for meg selv, den har jeg hatt i det siste.

ALT KLAFFET: Lokalavisa sendte til og med en Solgudd ned til oss. 🙂 Faksimile: Bladet Vesterålen

For halvannet år siden, like etter at vi hadde flyttet til Hadseløya i Vesterålen, var jeg sykmeldt og fikk cellegiftkurer annenhver uke. I motsetning til i Bergen, hvor jeg kunne stikke innom Vardesenteret eller gå på et temamøte om jeg ville treffe noen andre som hadde kreft, var det ingen slike møteplasser i hele Vesterålen. Mens jeg trente meg opp og gikk turer rundt på øya, følte jeg det nesten som om jeg var den eneste på hele Hadseløya som hadde kreft.
Da jeg begynte å få mer overskudd, ønsket jeg å gjøre noe med det. Det er tross alt 30.000 mennesker i Vesterålen og statistisk sett er det en god del av dem som har vært rammet av kreft, enten selv eller som pårørende. I fjor sommer sendte jeg e-post til Kreftforeningen, jeg tok kontakt med de lokale undergruppene av Kreftforeningen i Vesterålen og alle jeg snakket med var positive. Jeg fikk med meg to flotte folk, kreftkoordinatoren i Hadsel kommune og lederen i Prostatakreftforeningen. Sammen fikk vi lånt lokaler, planlagt det første møtet, fikk informasjon ut i media og bakte både boller og kaker.

TRIOEN BAK: Sammen med disse to ja-menneskene har jeg vært med å starte opp temakafé for kreftrammede i Vesterålen. Faksimile: Vesteraalens Avis/vol.no

Mandag for to uker siden var datoen for den aller første Temakafeen i Vesterålen. Nesten 30 stykker trosset vind og snø og møtte opp. Noen hadde kjørt i nær en time, andre kom gående. Det var rørende å være et sted jeg savnet sånn halvannet år tidligere. Det er ikke det at jeg ønsker å være så veldig opptatt av kreft hele tiden eller bare omgås folk som kjenner godt til kreft, men av og til er kjennes det godt. Bare det å vite at jeg er sammen med noen som har lignende erfaringer som oss, gjør godt.
Så selv om jeg er streng med prioriteringen av kreftene mine for tida, så var dette helt riktig prioritert. Det mest overraskende er at det å forsøke å få til noe for andre, ga meg så mye selv.

DEN BESTE MEDISINEN: Og så prioriterer jeg selvsagt dette! Har jeg nevnt at det er fint i Vesterålen? For tida er det helt eksepsjonelt fint!

Prisen for å overleve

“Er du frisk igjen nå?”

Det er sikkert flere enn meg som har fått det spørsmålet og synes det er vanskelig å svare på. I dag har jeg blogget for Kreftforeningen om senskader og livet etter kreften.

heidi

 

Her er hele innlegget:

“Er du frisk igjen nå?”

Øynene mine smalner litt og jeg ser på henne som spør. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men det er mange.

Jeg tenker på uka som gikk. Hvordan jeg la meg tidlig de fleste kveldene, men likevel våknet trøtt. Hvordan jeg var nødt til å hvile flere ettermiddager, men likevel følte meg sliten. Hvordan de tre oppgavene jeg hadde skrevet opp til meg selv på en huskelapp, kjøp en bursdagsgave, send en pakke i posten og svar på tre mailer, føltes uoverkommelige og jeg fikk bare sendt pakken. En krass melding, som sikkert ikke var ment slik jeg oppfattet den, førte til tårer og overskygget alt det positive som også hadde skjedd.

Er det sånn det er å være frisk? Av og til synes jeg det er vanskelig å kjenne meg selv igjen og alle disse tankene fyller hodet mitt mens jeg ser på henne som spør.

Fortsatt har jeg ikke funnet et godt svar og jeg famler meg frem denne gangen også.

“Jeg er kreftfri, bank i bordet, men jeg vet ikke om jeg vil kalle meg frisk.”

Det er ikke svart og hvitt, frisk eller syk. Jeg diskuterte temaet mitt med venninnen min, som hadde leukemi, flere ganger etter at vi var ferdig med behandlingen. Det skulle vært noe mellom de to ytterpunktene. Et begrep som var beskrivende for hvordan det er å være et sted mellom frisk og syk. Noe som beskrev hvordan det er å ikke ha kreft lenger, men likevel ha fått skader av behandlingen som gjør det rart å kalle seg frisk. Venninnen min fikk tilbakefall. En solskinnsdag i fjor sommer ringte hun og fortalte meg at hun aldri kom til å bli frisk. Det ble hennes siste sommer. Den overhengende risikoen for tilbakefall gjør også at det føles skummelt å kalle seg frisk.

Jeg har så langt vært heldig og fått beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri på alle mine kontroller, men livet har endret seg. Den kloke venninnen min kalte det prisen for å overleve. Selvsagt er jeg villig til å betale den prisen. Selvsagt er jeg takknemlig og glad for at jeg fortsatt lever. Men det er egentlig først nå jeg finner ut av hvor høy den prisen faktisk er.

Etter at behandlingen, stråling, operasjoner og et halvt år med cellegift var over, gikk formen raskt oppover. Selv om det var tungt å trene seg opp, var det motiverende å føle at kroppen ble sterkere. Jeg klarte lengre og lengre turer, jeg begynte å hente i barnehagen igjen, gikk tilbake i jobb og kunne være sosial en kveld uten å være utslitt i dagene etterpå.

For en stund siden stoppet fremgangen opp. Det ble ikke bedre og jeg orket ikke stadig mer. Den bølgen jeg hadde surfet på etter at behandlingen var over, traff sanden på stranden og ble borte.

Det jeg sitter igjen med nå, er kanskje det jeg må leve med resten av livet. Selvsagt er det til å leve med, men det er et tap og en sorg også. Jeg innser at jeg sannsynligvis ikke vil ha like mye krefter som jeg hadde før, jeg orker ikke like mye. Det betyr ikke at jeg ikke kan få til masse, men jeg må prioritere og hente meg inn igjen i mye større grad enn før. For de som bare ser meg i en bursdag, på et foredrag eller i jobbsammenheng, kan jeg virke frisk som noen.

De fleste har stor forståelse for at kreft og kreftbehandling tar mye krefter. Hvis jeg plutselig måtte avlyse noe fordi formen var dårlig eller jeg var sliten, var det aldri noe problem. “Vent til du får kreftene igjen” og “ta tida til hjelp” var folk snille og sa.

Tida har hjulpet, men både jeg og mange andre som har vært gjennom kreftbehandling innser på et tidspunkt at alle kreftene sannsynligvis ikke kommer tilbake. Jeg har vært vant til å ha både stor arbeidskapasitet og stor kapasitet ellers. Jeg har ikke lyst til å ikke klare å jobbe fullt eller være den som må legge seg tidlig eller ta en hvil på ferier eller venninneturer. To år etter at jeg fikk kreftdiagnosen er det fortsatt nye faser av erkjennelse og bearbeidelse. Den jeg går gjennom nå, som føles som “slik blir sannsynligvis resten av livet ditt” har vært overraskende tung. Så jeg forsøker å fokusere på det som har hjulpet meg gjennom kreftbehandlingen og som fortsatt hjelper. For det første at jeg lever og får være sammen med familien min. Ingenting er viktigere enn det. Og det livet jeg har nå er ikke noe dårlig liv, selv med de begrensningene det har, det er bare litt annerledes. Jeg forsøker å være opptatt av alt jeg klarer i stedet for det jeg ikke klarer.

Og så har jeg funnet god trøst i noe psykologen jeg gikk til under kreftbehandlingen sa: “Du kan godt være 100 prosent, bare ikke 100 prosent av tida.” Og det er jo egentlig ikke så verst.