O jul med din trykktank

24825931_10159727296695343_46280626_o

ULRIKEN, 643: Antall soldager i Bergen disse seks ukene i november/desember har vært ca 3. Her er en av dem og på sånne dager er Bergen verdens beste by.

Jeg er tilbake i Bergen, alene på Haukeland Universitetssykehus og har lagt bort gifteringen. Bare for å avkrefte de mest nærliggende spørsmålene med en gang: Nei, det er ikke kreften som er tilbake, og nei, det er ingen ekteskapelig krise.

24882759_10159727296405343_308761815_o

TRYKKET STEMNING: I denne og de fem andre trykktankene som står ved siden av, har jeg tilbragt over 50 timer de siste seks ukene.

Denne gangen er jeg bare i Bergen for å reparere behandlingsskader. Jeg er snart ferdig med seks uker med trykktankbehandling. Ikke hørt om trykktankbehandling, sa du? Det hadde ikke jeg heller. Og da det ble foreslått som en mulig behandling tenkte jeg at nå var legene gått tom for gode forslag.

24879090_10159727296915343_259092475_o

SIKKERHETSREGIMET: Oksygen er så lettantennelig at forbudslisten er rimelig omfattende.

24819097_10159727296455343_380939428_o

AU NATUREL: Derfor ser jeg stort sett sånn ut. Smykker og ringer er heller ikke lov, derav den manglende gifteringen. Jeg kan bli vant til å gå uten sminke, hudkrem og deo derimot..

Det har stått litt om trykktank i mediene i høst og ikke bare er det en behandling som har dokumentert effekt på stråleskadet vev og sår som ikke vil gro, det er også en behandling som ikke gjør vondt og har lite bivirkninger. Begge deler er nytt for meg. Det meste jeg har opplevd av behandling hittil kan beskrives med ordtaket: «med vondt skal vondt fordrives». Stråling, cellegift og kirurgi er alle behandlingsmetoder som enten gjør vondt eller gir deg vondt, ofte i kombinasjon. I tillegg til at de kan kurere kreft, som selvsagt er det aller, aller viktigste.

Men, jeg har jo ikke kreft lenger. Det føles fortsatt nesten uvirkelig å si det, men jeg fikk bekreftet det på nytt på siste halvårskontroll i høst. Den markerte to og et halvt år som kreftfri.

Kreftfri, men ikke helt frisk. Det virker som om det skrives mer om senskader etter kreftbehandling og at bevisstheten rundt temaet er økende. Det er bra, for jo flere som overlever kreft, jo flere vil leve videre med skader. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det er prisen for å overleve.

Heldigvis forskes det på senskader og det utvikles nye behandlingsmetoder. Trykktankbehandling er en sånn type behandling og den går bokstavelig talt ut på å ligge i en tank der trykket økes til om jeg skulle gjort et dykk til 14 meters dyp. Samtidig blir tanken fylt med 100 prosent oksygen og den kombinasjonen gjør at store mengder oksygen blir tatt opp i blodet.

Utenom at behandlingen har gjort meg ganske trøtt, har jeg ikke hatt noen bivirkninger. Jeg har bodd på pasienthotellet og rent bortsett fra at jeg har vært forkjølt, sliten og hatt en eksamen mens jeg har vært i Bergen, har jeg hatt overskudd til å være sosial også. Og som en bonus har jeg sett omtrent én film om dagen, ettersom hver behandling tar to timer. 30 filmer før jul med andre ord. Et lite utvalg:

24878996_10159727296710343_2146909690_o

LIVET I TANKEN: Ny dag, ny film.

Everest: Veldig merkelig å ligge og puste inn 100 prosent oksygen mens du ser på en film om klatrere som går tomme for oksygen. Vel, når det blir laget en spenningsfilm om en Mount Everest-ekspedisjon, ligger det selvsagt i kortene at det ikke kommer til å ende godt. Filmen var likevel såpass spennende at jeg måtte google masse etterpå for å finne ut akkurat hva som skjedde i virkeligheten. Etter at jeg var på Kilimanjaro for mange år siden har jeg ikke hatt noe ønske om noen høyere fjelltur. Denne filmen styrket den konklusjonen.

The Duchess: Nok et kostymedrama med Keira Knightley, men historien er fra virkeligheten, skuespillerne er gode og det er skremmende å bli minnet på at det ikke er lenge siden det ble ansett som at kvinner ikke oppfylte sin ekteskapelige plikt om de ikke fødte gutter.

Kjærlighet i koleraens tid: Nei, nei, nei. Les boken, ikke se filmen. Her er det lite magi og Javier Bardem, som fint kunne fått meg gjennom en film, er sminket så dårlig at han ser uattraktiv ut. Det sier litt.

Uskyld: Denne norske filmen med Maria Bonnevie og Kristoffer Joner har fått mange seksere, men jeg syntes den var merkelig og ubehagelig. Kanskje var det fordi jeg ikke forsto hvorfor den kvinnelige hovedpersonen plutselig droppet livet sitt for å bo under åpen himmel i skogen sammen med den mannlige hovedpersonen, kanskje var jeg påvirket av å ligge i en trykktank da jeg så den, men dette var de kjipeste to timene i tanken.

Moonlight: Hvordan kan historien om en svart homofil gutt som blir banket opp på skolen, vokser opp med en rusavhengig mor og en doplanger som eneste farsfigur, være så vakker? Skjønner at jeg ikke selger den inn med beskrivelsen min, men denne anbefales. VG kalte den «Brokeback Boyhood».

24825875_10159727296565343_1366053067_o

LANG DAGS FERD: Jeg bor ikke i verdens navle akkurat og her ble det sent før jeg kom meg hjem på permisjon.

24946387_10159727296880343_283657652_o

VELKOMMEN HJEM: Uansett fint å komme hjem til nordlysfest, som dette skarve mobilbildet ikke yter i nærheten av rettferdighet.

Denne behandlingsperioden har med andre ord ikke vært ille og heldigvis fikk jeg være i Bergen hvor jeg har mange kjente, men jeg skulle selvsagt vært et helt annet sted og nå blir det veldig godt å snart komme hjem.

24818948_10159727296530343_2070073095_o

PÅ BESØK: Heldigvis kom familien på besøk én av ukene. Da lånte vi blant annet den rosa bilen, som kreftpasienter og pårørende kan låne gratis på Haukeland.

Det er spesielt å tilbringe tid på et sted hvor samtalen på nabobordet kan dreie seg om spredning til skjelettet eller mulig amputasjon på grunn av brannskader. Her føler jeg meg ekstremt heldig som kan reise hjem til jul med god helse, til et hverdagsliv mange bare kan drømme om. Den følelsen skal jeg holde på så lenge som mulig.

Det eneste som egentlig betyr noe, er hvem du har rundt deg og at du har tid og overskudd til å sette pris på dem.

God førjulstid!

24826249_10159727281595343_103163117_o

PÅ PERMISJON: Det er ganske spesielt å kunne få behandling på Haukeland i ukene og dra på ting som “Førjulseventyret i Henningsvær” i helgene.

Prisen for å overleve

“Er du frisk igjen nå?”

Det er sikkert flere enn meg som har fått det spørsmålet og synes det er vanskelig å svare på. I dag har jeg blogget for Kreftforeningen om senskader og livet etter kreften.

heidi

 

Her er hele innlegget:

“Er du frisk igjen nå?”

Øynene mine smalner litt og jeg ser på henne som spør. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men det er mange.

Jeg tenker på uka som gikk. Hvordan jeg la meg tidlig de fleste kveldene, men likevel våknet trøtt. Hvordan jeg var nødt til å hvile flere ettermiddager, men likevel følte meg sliten. Hvordan de tre oppgavene jeg hadde skrevet opp til meg selv på en huskelapp, kjøp en bursdagsgave, send en pakke i posten og svar på tre mailer, føltes uoverkommelige og jeg fikk bare sendt pakken. En krass melding, som sikkert ikke var ment slik jeg oppfattet den, førte til tårer og overskygget alt det positive som også hadde skjedd.

Er det sånn det er å være frisk? Av og til synes jeg det er vanskelig å kjenne meg selv igjen og alle disse tankene fyller hodet mitt mens jeg ser på henne som spør.

Fortsatt har jeg ikke funnet et godt svar og jeg famler meg frem denne gangen også.

“Jeg er kreftfri, bank i bordet, men jeg vet ikke om jeg vil kalle meg frisk.”

Det er ikke svart og hvitt, frisk eller syk. Jeg diskuterte temaet mitt med venninnen min, som hadde leukemi, flere ganger etter at vi var ferdig med behandlingen. Det skulle vært noe mellom de to ytterpunktene. Et begrep som var beskrivende for hvordan det er å være et sted mellom frisk og syk. Noe som beskrev hvordan det er å ikke ha kreft lenger, men likevel ha fått skader av behandlingen som gjør det rart å kalle seg frisk. Venninnen min fikk tilbakefall. En solskinnsdag i fjor sommer ringte hun og fortalte meg at hun aldri kom til å bli frisk. Det ble hennes siste sommer. Den overhengende risikoen for tilbakefall gjør også at det føles skummelt å kalle seg frisk.

Jeg har så langt vært heldig og fått beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri på alle mine kontroller, men livet har endret seg. Den kloke venninnen min kalte det prisen for å overleve. Selvsagt er jeg villig til å betale den prisen. Selvsagt er jeg takknemlig og glad for at jeg fortsatt lever. Men det er egentlig først nå jeg finner ut av hvor høy den prisen faktisk er.

Etter at behandlingen, stråling, operasjoner og et halvt år med cellegift var over, gikk formen raskt oppover. Selv om det var tungt å trene seg opp, var det motiverende å føle at kroppen ble sterkere. Jeg klarte lengre og lengre turer, jeg begynte å hente i barnehagen igjen, gikk tilbake i jobb og kunne være sosial en kveld uten å være utslitt i dagene etterpå.

For en stund siden stoppet fremgangen opp. Det ble ikke bedre og jeg orket ikke stadig mer. Den bølgen jeg hadde surfet på etter at behandlingen var over, traff sanden på stranden og ble borte.

Det jeg sitter igjen med nå, er kanskje det jeg må leve med resten av livet. Selvsagt er det til å leve med, men det er et tap og en sorg også. Jeg innser at jeg sannsynligvis ikke vil ha like mye krefter som jeg hadde før, jeg orker ikke like mye. Det betyr ikke at jeg ikke kan få til masse, men jeg må prioritere og hente meg inn igjen i mye større grad enn før. For de som bare ser meg i en bursdag, på et foredrag eller i jobbsammenheng, kan jeg virke frisk som noen.

De fleste har stor forståelse for at kreft og kreftbehandling tar mye krefter. Hvis jeg plutselig måtte avlyse noe fordi formen var dårlig eller jeg var sliten, var det aldri noe problem. “Vent til du får kreftene igjen” og “ta tida til hjelp” var folk snille og sa.

Tida har hjulpet, men både jeg og mange andre som har vært gjennom kreftbehandling innser på et tidspunkt at alle kreftene sannsynligvis ikke kommer tilbake. Jeg har vært vant til å ha både stor arbeidskapasitet og stor kapasitet ellers. Jeg har ikke lyst til å ikke klare å jobbe fullt eller være den som må legge seg tidlig eller ta en hvil på ferier eller venninneturer. To år etter at jeg fikk kreftdiagnosen er det fortsatt nye faser av erkjennelse og bearbeidelse. Den jeg går gjennom nå, som føles som “slik blir sannsynligvis resten av livet ditt” har vært overraskende tung. Så jeg forsøker å fokusere på det som har hjulpet meg gjennom kreftbehandlingen og som fortsatt hjelper. For det første at jeg lever og får være sammen med familien min. Ingenting er viktigere enn det. Og det livet jeg har nå er ikke noe dårlig liv, selv med de begrensningene det har, det er bare litt annerledes. Jeg forsøker å være opptatt av alt jeg klarer i stedet for det jeg ikke klarer.

Og så har jeg funnet god trøst i noe psykologen jeg gikk til under kreftbehandlingen sa: “Du kan godt være 100 prosent, bare ikke 100 prosent av tida.” Og det er jo egentlig ikke så verst.