Helvetesuker

Det er fredag formiddag den 5. mai og plutselig blinker et bergensnummer på mobilen mens jeg er på jobb. Jeg tar telefonen og tenker at det er mannen min, som tilfeldigvis er i Bergen. Det er ikke ham. Det er kreftkoordinatoren min som forteller at kreftmarkørblodprøven min har gått opp. Jeg forstår først ikke hvilken blodprøve hun snakker om. Det er mange uker siden jeg var på Haukeland og på kontrollen for noen måneder siden hadde alt vært fint.

Jeg får med meg at jeg må til en pet-scan og at de vil ha meg inn raskt, jeg har fått time halvannen uke senere. Den voldsomme angsten skyller over meg. Smerten jeg må ha fortrengt, men som nå er så gjenkjennelig. Fy søren, det var sånn det kjentes ut da jeg først fikk diagnosen. Tenk at det var så jævlig.

Den fine kreftkoordinatoren min sier at de gjør dette for sikkerhets skyld. At det kan være helt andre ting enn tilbakefall og at dette er fordi de ikke tar noen sjanser med meg. Jeg hører henne, men vet så inderlig godt at det også kan være kreften som er tilbake. Hun avslutter med at hun skal få en lege til å ringe meg.

Så var vi her igjen. Det er ingen små og store bekymringer lenger, nå dreier alt seg bare om dette ene. Å få leve. At det ikke er meg som ikke har hatt marginene på min side denne gangen.

Jeg er ute av meg, finner et tomt kontor hvor jeg kan gråte og lurer på om det faktisk er forsvarlig å kjøre den knappe halvtimen hjem. Mannen min får booket om flybilletten sin og skal være hjemme en gang på natta. Jeg må bare komme meg gjennom denne første dagen og kvelden alene. Få hentet ungene, få eldstemann i bursdag og ha med ei venninne av henne hjem på overnatting om kvelden. Jeg vurderer å droppe alt fordi jeg er så usikker på om jeg vil klare det uten å bryte sammen. Men er det noe jeg ikke vil, så er det at dette skal gå utover ungene. Det er fredag og ikke søren om det skal ødelegge helga deres også.

Jeg klarer å hente i barnehagen og på sfo. Jeg klarer å ta dem med og kjøpe bursdagsgave. Overlegen ringer mens jeg står og skal betale og jeg skynder meg ut og håper på å bli beroliget. Det blir jeg ikke. Det dreier seg om en blodprøve jeg tok i slutten av mars. Jeg spør hvorfor det først har kommet svar nå, jeg sliter med å forstå at dette er virkelig. Jeg spør hvor bekymret jeg skal være og han sier at han kan ikke si at han ikke er bekymret.

Ungene kommer ut og spør om jeg ikke snart er ferdig i telefonen. Løper opp og ned trappene ved siden av meg. Det kommer noen kjente forbi og jeg nikker og smiler, akkurat som om jeg var midt i en helt hverdagslig telefonsamtale.

Når den er over tar jeg meg sammen. Må bare komme meg gjennom denne dagen. Jeg klarer å få laget noe middag, uten at jeg husker hva det var. Sikkert grøt eller noe annet som er kjapt og blir spist uten protester.

Så er det dagene etterpå. Den lange, seige ventetiden før avreise til Haukeland. Det skal feires 17. mai, jeg skal i en bursdag, treffe venninner. Livet kan ikke stå fullstendig på vent i ukesvis, men hvordan skal du leve når alt er usikkert?

Jeg forsøker etter beste evne å få tida til å gå og døyve angsten. Forsøker å trene så jeg sliter meg ut, forsøker å hvile, forsøker å bare være hjemme noen dager, forsøker å være sosial andre. Noen kvelder drikker jeg vin før jeg legger meg for at jeg skal sovne lettere. Andre dager forsøker jeg å bare spise sunt. En dag spiser jeg bare is og sjokolade og det jeg har lyst på, andre dager orker jeg knapt spise i det hele tatt. Jeg ser absurde mengder Netflix og HBO noen kvelder, andre kvelder forsøker jeg å lese og bli naturlig trøtt.

Det er få metoder jeg ikke var innom, men kroppen lever sitt eget liv. Så jeg våknet om nettene, lå våken i flere timer, sovnet gjerne om morgenen og våknet utslitt og stiv i kroppen. Kjente på verk og nye smerter i ledd og muskler.

Jeg husker at jeg stoppet bilen på vei til jobb noen ganger og bare hylte. Forsøkte å få ut all smerten. Jeg husker da jeg begynte å gråte ved middagsbordet foran ungene uten mulighet til å stoppe. Jeg husker hvordan selv de enkleste rutineoppgaver på jobb ble vanskelige og etter hvert ble jeg helt sykmeldt. Jeg husker marerittet jeg hadde to dager før jeg skulle få svar: Jeg gikk opp trappa hjemme og så tre papirark på bordet. Idet jeg kom nærmere så jeg bokstavene på dem tydelig: D-Ø-D.

DAGENS ANTREKK: Her venter jeg på å få et radioaktivt stoff inn i blodet, slik at bildene som tas i pet-scanneren etterpå kan avdekke om det er kreftceller i meg eller ikke.

Litt sånn Tsjernobyl-stemning.

Undersøkelsen kom og gikk, nye ventedager på svar. Vi lå i sola på sofaen på verandaen da telefonen ringte. De fant ikke noe som tydet på spredning eller tilbakefall verken på lever, lunger eller hjerne. Blodprøvene var også gått ned, men det var «noe» i høyre bryst som måtte undersøkes, så jeg kunne ikke få slappe helt av ennå.

En uke senere var det mammografi i Bodø. Denne gangen var jeg ikke spesielt nervøs. Det virket for søkt og usannsynlig at jeg skulle ha fått brystkreft i tillegg til å ha hatt tarmkreft. Dessuten ville jeg uansett ha bedre sjanser med det, enn jeg ville hatt med et tilbakefall. Som mannen min sa: Du vet du har ganske skrudde referanserammer når en potensiell lokal brystkreft er utelukkende positivt.

Mammografi har jeg aldri prøvd før, og det er temmelig merkelig at vilt fremmede plutselig står og drar og klemmer på puppene dine. To sykepleiere legger dem til rette, mens de ber meg slappe av i skuldrene. En av dem sier at jeg vil få svar så snart en lege har sett på bildene. Dersom alt er fint kan jeg bare dra hjem. Dersom de vil undersøke mer, kan det hende jeg må ta ultralyd. Det blir ultralyd og jeg er ikke så rolig lenger. Jeg mener sykepleieren sa at jeg hadde «tette brystkjertler» og at det var vanskelig å se skikkelig på bildene. Jeg lurer på om det er mammografisk for «små pupper», men en god venninne mente at det er mer sannsynlig at det betyr «faste pupper» så jeg holder på hennes definisjon.

Heldigvis kommer legen kjapt og han finner ingen ting. Jeg spør om han er helt, helt sikker og han svarer at ingenting er helt sikkert. Jeg sier at sikre svar er det eneste jeg er ute etter og han ler. Sier at om det var noe jeg trengte å bekymre meg for, så ville han sett det. At jeg ikke trenger videre oppfølging, men bare skal følge de normale kontrollene.

Det har bare gått en halvtime siden jeg kom og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. «Kan jeg bare gå nå?» spør jeg sykepleieren. Hun smiler og sier at nå kan jeg gå akkurat dit jeg vil.

Jeg vet akkurat hvor jeg vil og går mot flyplassen. Ringer pasientreiser og spør om de kan få meg over på et tidligere fly, jeg kan ikke komme fort nok tilbake til livet mitt. Ringer hjem. Ringer mamma. Er et stort smil når jeg går inn på flyplassen knappe tre timer etter at jeg landet. Føler at alle smiler tilbake og jeg har bare lyst til å klemme noen.

Hvor mange sånne uker kan en klare? Det er mange som har gått gjennom mange sånne helvetesuker. Sånn sett er vi førstereis i dette. Og vi slapp med skrekken. Jeg har tenkt mye på hvordan det må være for dem som har fått motsatt beskjed. Som ikke kan dra hjem og sprette champagnen, men må tilbake til behandling, utredning, livet på vent.

DAGER SOM DENNE: Takknemligheten og gleden over å ikke være syk igjen kunne ikke vært større.

På et blunk kunne livet vårt fortsette igjen, akkurat der det slapp. Det tar tid å omstille seg. I en måned har vi nesten ikke forholdt oss til praktiske ting. Ikke ønsket å planlegge en sommer som kanskje ikke blir sånn vi har tenkt. Så skal alt plutselig gjøres. Bestille hotell og bil til ferien, flybilletter til et bryllup, sommeravslutningene står i kø og langhelger, bursdager og alle planer kan gjennomføres.

SKÅL FOR FLAKSEN: Denne gangen var jeg heldig.

Herregud, så fantastisk fint det er. Å se over sommerklærne til ungene og innse at eldstemann har vokst fra nesten alt. Å fundere over hvordan du pakker til kombinert strand/storby/bryllup- og Vestlandsferie. Å vurdere beliggenhet opp mot pris på hoteller i London. Å komme på noe å gi til barnehagen hvor yngstemann snart skal løpe ut fra for siste gang.

SERIØST? Anbefaler å snakke med en flyktning, kreftpasient, en som har ALS eller andre som har virkelige problemer om du trenger en realitetsorientering. Faksimile av Dagens Næringslivs Magasin denne helga.

Til deg som stresser med sånne helt hverdagslige ting nå før sommeren og ferien og slipper å forholde deg til liv og død og sykdom, så ikke glem det viktigste mens du holder på: du er faktisk vanvittig heldig! Og til dere som ikke er så heldige: dere er noen helter og jeg heier på dere alt jeg kan.

STRANDHOGG: Slik var det i Vesterålen de første ukene i juni og endelig kunne vi også nyte dagene.

Det livet jeg har nå, var det eneste jeg ønsket meg for bare noen uker siden. Det livet du har, samme hvor gjennomsnittlig eller strevsomt det enn måtte synes, er det sannsynligvis noen der ute som bare kan drømme om. Tenk på det.

Riktig god sommer!

…og pust ut!

Endelig fikk jeg svarene på kontrollen sist uke: CT-bildene var fine og blodprøvene var fine. Og det betyr: fortsatt kreftfri!

14193718_10157391632265343_532974436_n

KLAR FOR Å FEIRE LITT: Halvannet år etter operasjonen og ett år etter siste cellegiftkur er jeg fortsatt kreftfri.

Jeg føler meg uendelig heldig og det kjennes som et langt skritt mot den merkelappen jeg lengter etter: frisk.

14194255_10157391372775343_398717866_n

ETT ÅR SIDEN: I dag var det også ett år siden den siste av tolv cellegiftkurer. Verdt å feire det også.

Selv om jeg føler meg ganske bra tør jeg på ingen måte å stole på det lenger. Men nå har jeg svart på hvitt at alt er fint og neste kontroll blir ikke før om et halvt år. Dermed blir det  bare tre halvårskontroller til før jeg tør å rope høyt at jeg er helt frisk. Forutsatt at de tre kontrollene også er fine, selvsagt.

Gode nyheter bør alltid markeres, spesielt når det har med kreft å gjøre, og dette er skikkelig gode nyheter. Dermed dro vi ut og spiste, lot oss overtale av ungene til å dra på bowling (selv om vi er sykt dårlige i bowling) og snart skal vi sprette en aldri så liten flaske champagne. Takk til alle som har tenkt på meg og krysset fingrene for meg, jeg er veldig takknemlig!

14151995_10157285034570277_1538183457_o

RETT I RENNA: At jeg her er i ferd med å gjøre det pinlig dårlig i bowling betyr veldig lite når du nettopp har fått vite at du fortsatt er kreftfri. Dessuten gjorde Ingebjørn det enda litt dårligere..

Bare en forkjølelse, trur eg..

Midt i de verste cellegiftkurene i fjor, husker jeg at jeg tenkte: Fy søren, som jeg gleder meg til å bare ha en helt vanlig forkjølelse. Når du går på cellegift betyr litt feber gjerne sykehusinnleggelse og behandling. Jeg husker at jeg tenkte det skulle bli skikkelig fint å bare ha en helt vanlig sykdom som går over av seg selv, hvor en bare kan ligge i sin egen seng og bli frisk og det ikke er nødvendig å involvere noe sykehus eller leger.

I påsken fikk jeg en slik forkjølelse. Men det jeg ikke hadde tenkt på, er at etter at du nettopp har hatt kreft, føles en forkjølelse helt annerledes. Det er litt som å ha en liten engel på den ene skulderen og en litt djevel på den andre. Engelen sier ting som: Ja, dette er bare en helt vanlig forkjølelse, det er sånt som går på denne tida av året og det kommer kroppen til å fikse helt selv, bare den får ro og hvile. Djevelen derimot, holder på omtrent slik: Ja, men er du nå helt sikker på at det bare er en forkjølelse? Eller er det kanskje, ja, jeg tør å si det, er det kanskje: KREFT?? Kanskje den har kommet tilbake eller kanskje den aldri ble helt borte. Hvem vet, kanskje det er noe helt annet enn forkjølelse som slår deg ut.

Det ble en ekstra slitsom forkjølelse, for det er det jeg og fornuften min har konkludert med at det var. Det gikk over av seg selv, men jeg har kreftspøkelset litt ekstra i bakhodet likevel. Det tror jeg har mest sammenheng med at det snart er tid for kontroll. Tre måneder siden siste sjekk føles faktisk lenge, og jeg lengter etter at noen med sikkerhet skal si at jeg fortsatt er kreftfri, samtidig som jeg er nervøs for at noen skal kunne si noe annet.

12910489_10156768065045343_215091208_n

MARATONTRENING: Denne uka prøvde jeg meg på noen kilometers løping utendørs, men det fungerte dårlig i vind og kald luft. Foreløpig er tredemøllen min venn.

Jeg skyver de tankene bort så mye som mulig, og det er mye å skyve dem bort med. Både halvmaraton og ferdig bok nærmer seg med stormskritt. Jeg skal skrive mer om begge deler om litt. God helg alle sammen!

12939589_10156768073915343_625156590_n

AKKURAT HER, AKKURAT NÅ: Endelig vårfølelse i nord også, selv om jeg regner med at vinteren har noen krampetrekninger i april også.

Klar for verdens kreftdag

Den samme dagen som jeg fikk beskjed om at den siste kontrollen viste at jeg fortsatt er kreftfri, fikk jeg en e-post fra Kreftforeningen. De lurte på om jeg ville fortelle litt av min historie på markeringen av verdens kreftdag, 4. februar. Temaet er “Tarmkreft – den tause folkesykdommen”.

12650251_10156504608910343_914481159_n

ETT ÅR ETTER: Tenk at jeg får gå rundt i verdens vakreste Vesterålen med denne mannen og bruke tiden på å diskutere hverdagshøydepunkter som eldstejentas syvårsdag som nærmer seg.

For meg er 4. februar en veldig spesiell dag. Det var på akkurat den dagen i fjor at jeg fikk vite at jeg hadde tarmkreft. Det er selve diagnosedagen, dagen da livet ble snudd opp ned over natten. Livet har ikke blitt det samme siden, ikke engang i nærheten, og det har jeg ikke noen forventning om at det skal bli heller. Livet står tross alt aldri stille, det skjer alltid noe i løpet av et år, men i år har det vært kvantesprang. Jeg hadde grudd meg litt til ettårsdagen, fordi jeg regnet med at jeg kom til å tenke mye på hvor vondt livet ble for ett år siden. Nå har jeg fått noe annet å tenke på.

Jeg ble veldig glad for temaet, som jeg selv har skrevet om i en bloggpost for Kreftforeningen, og jeg ble glad for at de tenkte på meg. Det at det kommer noe godt ut av denne sykdommen gjør meg skikkelig glad, det er akkurat som om jeg kan peke nese til kreften: “Dette hadde du ikke regnet med, hadde du vel?”

Bare for å være på den sikre siden: Det har ikke klikket helt for meg, jeg vet at kreft ikke har følelser eller har hatt et spesielt horn i siden til meg. Men det er likevel unektelig tilfredsstillende å få nye muligheter ut av denne sykdommen.

Jeg liker utfordringer og temaet Kreftforeningen har valgt har jeg selv følt på kroppen. Derfor hadde jeg bare lyst til å svare: “JA, selvsagt, jeg gjør det gjerne!”, da jeg fikk e-posten. Av erfaring har jeg lært meg å være litt mindre impulsiv, så jeg ventet til dagen etter med å svare. Jeg hadde akkurat den samme følelsen da.

Så på onsdag skal jeg til Oslo og torsdag morgen skal jeg snakke på Kreftforeningens frokostmøte. Programmet ligger her og jeg er da den tidligere pasienten.

Jeg kommer til å snakke om hvordan jeg har opplevd å ha en tabusykdom og hvordan det har vært å være åpen om den. Om det er noen som har innspill eller erfaringer, ta gjerne kontakt med meg!

Den første måneden i det nye året har stort sett vært god for min del. Jeg har fortsatt en del plager, men jeg merker at jeg har mer energi og for første gang siden de dukket opp, kjennes det ut som om nerveplagene er i ferd med å bli mindre.

12666389_10156504609920343_2011158297_n

MIDT I STORMEN: Jeg får min dose stormer i Nord-Norge, men selvsagt var jeg på Vestlandet og skulle fly fra studiesamling i Stavanger akkurat da stormen “Tor” slo inn. Her er det fredag ettermiddag på Sola, flyet til Oslo er forsinket og de vet ikke om flyet videre til Evenes vil vente. Neste fly til Evenes går søndag. Vel, jeg rakk det. Måtte legge inn en superspurt til gate 19 (hater gate 19!) på Gardermoen og fikk til og med bagasjen, hvor jeg hadde vært så lur å pakke ned bilnøkkelen.

Blogginnlegget mitt “Tusenkronersspørsmålet” for Kreftforeningen ble et av fjorårets mest leste og jeg håper det kan ha bidratt til at tarmkreft blir bittelitt mindre tabu.

kreftforeningen.png

Enter a caption

Alt i alt har det vært en utrolig god start på det nye året, selv om kreft fortsatt er en del av det. Jeg håper temaet for verdens kreftdag kan bidra til mer bevissthet rundt tarmkreft, symptomene og behandlingen. Jeg håper det bidrar til at det forskes mer på hvorfor Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tarmkreft, både når det kommer til forekomst og dødelighet. Mest av alt håper jeg at mer informasjon og bevissthet fører til at færre får denne sykdommen, som tross alt er forferdelig, flere får behandling tidligere og at flere overlever.