Fem år og på ingen måte ferdig. Annet enn med denne bloggen.

I går fikk jeg en melding fra en ukjent, slik jeg gjør innimellom. Det var fra en tobarnsmor i tredveårene, som hadde fått tarmkreft. Sjokkbeskjeden kom under en koloskopiundersøkelse, akkurat slik jeg fikk min diagnose for litt over fem år siden. Hun takket meg for åpenheten min og denne bloggen.

«Det å lese din blogg, da jeg fikk diagnosen, var godt. Den var usminket, ekte, ikke noe glansbilde, men heller ikke noe skremselslesning. Det var godt å lese om en annen på min alder som hadde stått i det samme som jeg sto i. Frykten for spredning til andre organer, frem til svaret på første CT forelå. Det å prate med barna om dette. Ville bare takke for din åpenhet!»

DAGENS ANTREKK: Lite har skjedd på klesfronten for pasienter de siste fem årene. Men lyseblått og hvitt er jo en klassiker og funker fint også til den aller siste CT-scannen.

Tenk å få en sånn tilbakemelding! Det kjennes veldig stort. Spesielt siden en av grunnene til at jeg startet bloggen, var at jeg hadde lett etter blogger med noen på min alder, med min diagnose, som ikke sluttet med en dødsannonse. Det fant jeg ikke.

Nå har det gått fem år, tre måneder og 23 dager siden jeg fikk kreftdiagnosen. Det har gått omtrent et år mindre siden jeg var ferdigbehandlet. Siden har jeg vært så heldig å være kreftfri. Kontrollene har ikke alltid gått etter boka, men de har endt med et av de beste ordene jeg vet om: kreftfri.

Denne våren var det femårskontroll. Parallelt med koronautbruddet gikk ukene med blodprøve, CT, blodprøve, samtale, MR og samtale. For det gikk selvsagt ikke etter boka denne gangen heller. For første gang fikk jeg høre de fryktede ordene «noe på leveren», riktignok etterfulgt av «men vi mener det er en cyste». Likevel var det en ny twist og nok til å gi meg følelsen av at nå glipper det. Helt på målstreken, på den siste kontrollen før jeg er fri.

Det gikk noen nervepirrende uker med venting og kjent mønster: Først skyver jeg det bort så godt som mulig og distraherer meg selv. Ser på tv, spiser snop om jeg føler for det, men forsøker å trene også. Vet at all aktivitet både gjør godt for kroppen og for hodet. Veksler mellom å bare være hjemme og å forsøke å være sosial.

SO SAD: Når du venter på svaret på en kreftkontroll og alt du trenger er smågodt!

Så nærmer det seg svar og den litt tyngre fasen begynner. Jeg våkner plutselig på natta og har vanskeligere for å konsentrere meg på jobb. Men før dette intensiveres og eskalerer, slik jeg er forberedt på, kommer legen meg i forkjøpet.

Hun ringer lenge før jeg forventer svar (alt var litt forskjøvet og uvisst midt i koronatida) og sier raskt at «det VAR bare en cyste». Jeg er kreftfri og ikke nok med det: Jeg er ferdig med kontroller. Jeg er ute av systemet og blir jeg syk igjen nå, blir det regnet som ny sykdom. Dette er så frisk som jeg blir og jeg er offisielt en femårsoverlever av kreft.

Jeg fikk telefonen alene hjemme på hjemmekontoret og rekker såvidt å overbringe nyheten til Ingebjørn da han kommer hjem.  Han snur i døra, rekker akkurat polet og det blir champagne til middagen. På en helt vanlig, helt uvanlig torsdag. Jeg får sendt melding til familie og de nærmeste og ikke lenge etter kommer en av dem på døra med en flaske musserende. Det er vanskelig å ikke gi en bamseklem tilbake.

På kvelden hadde jeg allerede en avtale om å møte to venninner. Ute i kulda i en gapahuk, med trygg avstand til hverandre. Sosialisering i koronaens tid. Jeg bobler nesten etter å fortelle dem det og må hoppe opp og ned for å ikke hive meg om halsen på dem når vi endelig treffes.

Resten av kvelden betyr ikke korona, tidenes mest fraværende nordnorske vår eller verdensproblemer noen ting. Akkurat den kvelden smiler jeg meg gjennom i trygg visshet om at denne perioden er over. Den ble ikke som jeg hadde trodd, verken på godt eller vondt. Det har vært smerte, endringer, sorg, uvisshet og ubehag. Men ikke det tunge, dystre, evigvarende mørket jeg hadde sett for meg. Og gleden, de gode dagene, de fine øyeblikkene, det har vært større enn jeg hadde forestilt meg.

FINE FAMIILIEN: Min sykdom, behandling og senskader har satt sitt preg på livet til disse tre også. Heldigvis har de taklet det med så mye tålmodighet, entusiasme, kos og kjærlighet som jeg bare kunne drømme om. Jeg tviler på at jeg hadde klart å være en like god pårørende.

Jeg vet ikke hva som venter meg. Livet mitt er like usikkert som alle andres, men det kjennes som om noe er over og det er en god følelse.

Alle som må tåle sykdom eller være pårørende, må finne sin måte å håndtere det på. Det er mange som må tåle mye og det er mange måter å håndtere det på. Likevel er det fint å oppleve at vi kjenner igjen hverandres opplevelser og dermed kan dra nytte av andres erfaringer. Det gir en fellesskapsfølelse som jeg opplevde etterhvert i sykdomsforløpet mitt og som erstattet ensomhetsfølelsen jeg kjente på i starten.

Den var noe av grunnen til at jeg ville starte en blogg. Jeg ville at det skulle finnes en blogg der ute om en person på min alder og med min diagnose, som ikke sluttet med en dødsannonse.  At det var en blogg som representerte også flertallet av de som får kreft og tarmkreft: de som overlever. Nå finnes den bloggen.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har heiet på meg. De som har vært der hele veien, de som har vært nære, de som har vært der på avstand, de som har sendt meldinger eller gitt meg en klem. Bloggen har ført til møter, telefoner og meldinger med andre i lignende situasjoner, som har betydd svært mye for meg. Den støtten jeg har opplevd gjør at jeg har følt meg heldig og takknemlig. Disse følelsene overgår langt følelsen av uflaks, som jeg tross alt også har hatt. Bloggen har gitt meg mye også, så tusen takk til dere som har fulgt meg.

Jeg blir like rørt og ydmyk hver gang jeg får en tilbakemelding som den i starten av innlegget. Det er fortsatt vanskelig for meg å tro at mine ord kan være til trøst og hjelp for andre. Derfor har det gitt meg stor mening og hele tiden føltes riktig å skrive denne bloggen. Derfor vil jeg også at den skal fortsette å eksistere, så lenge det er noen som kan ha glede av å lese den.

I mitt eget liv har kreft fått en stadig mindre plass, jo flere kontroller som har gått uten tilbakefall. Jeg har arrene mine, jeg tar en hormontablett hver dag og jeg går alltid med støttestrømpe. Jeg kan ikke sove lite, stresse mye og ta en liten fest uten å betale en mye høyere pris enn tidligere. Det er mer jeg kunne listet opp, men felles for alle senskadene mine er at de er til å leve godt med. Stort sett.

Derfor kjennes det naturlig å avslutte denne bloggen nå. Jeg kommer alltid til å være opptatt av kreftbehandling, pasientkommunikasjon, kriser, senskader og krisehåndtering, men ikke lenger på denne måten. Jeg blir fortsatt glad for tilbakemeldinger og å høre om andres erfaringer.

Og er det en ting jeg vil dere skal vite, alle dere der ute som havner i lignende situasjoner som det jeg gjorde, så er det dette: Du klarer mer enn du tror og du kan klare ting du aldri hadde sett for deg!

Det lover jeg. Her støtter jeg meg også til Ingvard Wilhelmsen, som er både indremedisiner og psykiater, og sier at «mennesker er overraskende flinke til å takle ekte problemer».

Det er helt sant. Du takler mer enn du tror og de dagene du ikke takler det, må du bare komme deg gjennom og legge bak deg.

Jeg heier på deg!

Kreft og korona

Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 21. mars:

– Det minner meg litt om å ha kreft, egentlig. Ingenting blir som planlagt, og du har ikke kontroll på livet ditt lenger, sa jeg.

Jeg pratet med en venninne som også har hatt kreft. Vi hadde begge tenkt det samme.

Det var den samme vissheten som da du fikk kreftbeskjeden: Nå har noe forandret seg radikalt, og verden blir aldri helt den samme. Det blir et før og et etter.

Men det er en viktig forskjell:

– Nå er jeg ikke alene om å være rammet. Nå gjelder det oss alle, sa venninnen min.

Uten at du har bedt om eller ønsket det, har koronautbruddet sørget for at timeplanen er ryddet, og du får ikke bestemme over hverdagen din selv.

Kanskje har du ekstremt hektiske dager på et legekontor, kanskje har du roligere dager enn du noen gang har ønsket deg, fordi arbeidsplassen din er stengt.

 

Felles for oss alle, er at det er ikke opp til oss. Det er en ubehagelig følelse, men for meg er det noe veldig kjent ved den.

Etter å ha blitt erklært kreftfri, skrev jeg dette: «Den virkelig store gleden er at under ett år etter kreftbehandlingen, kan vi bestemme selv hva vi vil gjøre og gjøre alt det andre kan. Det høres ganske selvsagt ut, men det å bestemme over livet sitt og ikke være prisgitt behandlingsopplegg og sykehusregime, er faktisk ganske stort.»

Jeg håper mange av oss kommer til å kjenne på den følelsen når dette er over. At alt som går som planlagt er en bonus, er også en lærdom jeg har fått god bruk for i disse dager.

Den ferien som var så viktig, den konserten du skulle på, når alt blir skrellet ned til spørsmål om liv og helse, er det svært lite som egentlig er viktig.

Selv om vi er mange som har kjent på disse følelsene, er det på ingen måte ensbetydende med å være fritatt for ubehaget. Det føles like reelt som for fem år siden.

Absurd nok kom korona og femårskontroll på samme tidspunkt for meg. Fem år som kreftfri, eller? Uroen er der alltid, selv om jeg har vært spart for tilbakefall alle disse årene. Den siste uken ventet jeg på å få telefon, eller melding om at timen er avlyst i likhet med alt annet, men den kom aldri.

Da dagen er der, innser jeg at det faktisk blir CT-undersøkelse. Så jeg åpner konvolutten for å sjekke hvordan drikkeregimet var nå igjen, og tenker at det er godt å ha glemt sånne detaljer.

Da lyser den oransje lappen om å ta blodprøve en uke i forveien mot meg. At jeg kunne glemme det. Er det kjemohjerne eller koronahjerne eller bare vanlig glemskhet?

På sykehuset er det adgangskontroll. Ingen slipper inn uten å ha spritet seg grundig og snakket med en av de ansatte som står i døren. Spørsmål om reise og forkjølelse må også svares på digitalt.

Jeg blir litt stresset, som jeg alltid blir på kontroller, og klarer å sprute sprit i øyet på den hvitkledde kvinnen som er kommet for å hjelpe meg. Usikker på om det er koronaen, eller kreftkontrollen som får meg ut av spill.

Jeg beklager og beklager, men kommer meg inn, får tatt hasteblodprøve for å sjekke at nyrene tåler kontrastvæsken under CT-skanningen og får klarsignal.

De første tilfellene jeg har av kroppskontakt med andre enn familien siden koronautbruddet satte inn, er personer som setter nåler i armene mine.

Likevel er det nesten så det føles litt godt.

Resultatene fra CT-skanningen kommer nok lenge før koronautbruddet er over. Fem år er en milepæl. Om bildene er fine, kan jeg smykke meg med tittelen kreftoverlever.

Veien hit har vært lang. Fra å stå i knestående og bokstavelig talt ikke å komme seg opp, til å kunne løpe halvmaraton. Fra å måtte tilbringe dagevis i sengen, til å klare 60-timers arbeidsuker når det trengs.

Når jeg tenker på hvor langt nede jeg var, er det nesten uvirkelig at jeg fortsatt er her og fungerer overraskende godt. Ikke helt den samme, men godt tilpasset.

Det er forhåpentligvis også en lærdom som blir overførbar til koronasituasjonen.