2016, du aner ikke hvor velkommen du er

Førjulseventyr i Henningsvær.

For akkurat et år siden skrev jeg dette på Facebook: “Sykdomsåret ble naturlig nok avsluttet med at Sunniva fikk vannkopper på nyttårsaften.”

Det er godt en ikke vet hva som venter.

 

Vi kom bare en drøy måned inn i det nye året før det smalt. Jordskjelvet som rammet oss i form av kreftdiagnosen, er det vondeste som har skjedd familien vår og vi sliter fortsatt med etterskjelvene.

Årets nyttår er ikke bare starten på et nytt år, det er starten på en ny personlig tidsregning. Noen hendelser i livet er så skjellsettende at det blir et før og et etter. Før og etter at jeg fikk barn for eksempel. Nå er det et før og heldigvis et etter at jeg ble syk.

For et par dager siden var vi ute og akte med ungene. Jeg dro akebrettet til yngstejenta opp bakken gjentatte ganger og da slo det meg: “Oj, dette går faktisk helt fint”. Det var ikke et ork og jeg måtte ikke presse meg. Jeg trengte ikke å stå på sidelinja og bare se på, sånn jeg har gjort så mange ganger dette året. Det var ikke noen stor bakke, men det var rett og slett en fantastisk følelse.

Riktignok sovnet jeg på sofaen etterpå mens ungene så barne-tv, i varmen fra vedovnen og med stemmene deres like ved. Det finnes verre måter å hente seg inn på.

I går fikk jeg bloggrapport om året som gikk, og 210.000 har vært inn den siden februar. Det kjennes litt absurd og gjør meg veldig ydmyk. Innlegget om sommerkroppen var ikke uventet det mest leste.

Selv om jeg gjerne skulle unnvært kreften er det fascinerende å tenke på at det kan komme noe godt selv ut av det aller vondeste og mest forferdelige. Det føles som om vi har hatt verdens beste heiagjeng i ryggen og det har løftet meg opp av mange bølgedaler. Senest i går leste jeg gjennom kommentarer og hilsener nok en gang.

2015 er et vanskelig år å takke for, men jeg vil veldig gjerne takke alle dere som har vært der for oss. Det er heller ikke vanskelig å komme på gode minner. Det er egentlig noe av det som har overrasket meg mest dette året, at det faktisk kan være så mye fint i et så vondt år:

Jeg fikk se Louise begynne på skolen, selv om det bar rett på sykehuset etterpå. Vi fikk en sommerhelg med strålende vestlandsvær, bading og nydelig mat sammen med hele storfamilien. Jeg fikk være med verdens beste kolleger til Stockholm og dra videre på jentetur like etterpå. Vi hadde en drømmehelg i Sogn med de beste vennene en kan ha, og middager, kaffe eller et vinglass med enda flere av dem. Vi rakk akkurat midnattsola da vi flyttet tilbake til Stokmarknes og jeg kom meg på fem fjelltopper før vinteren kom. Jeg fikk bokkontrakt! Og så er det alle de små øyeblikkene hvor jeg plutselig har stoppet opp og kjent at nå er alt fint. Som da vi kjørte hjem fra Hardanger en søndag i strålende sol og hele familien sang “Knutsen og Ludvigsen”-sanger av full hals.

Mest takknemlig er jeg selvsagt for at jeg kan gå kreftfri og ferdigbehandlet inn i det nye året.

Mitt høyeste håp og ønske for det nye året er at det skal bli det første av mange år etter kreften. At alle kontrollene, den første av dem er allerede i begynnelsen av januar, skal gå fint og at jeg kan få komme tilbake i normal form, jobb og hverdag igjen.

Jeg håper jeg kan komme meg ut av sykdomsbobla mi og være mer opptatt av alt som skjer i resten av verden. Om jeg kan ønske meg noe for det nye året, så må det være dette: At alle vi som har mye, gjør noe for noen som har mindre. Det skaper ikke nødvendigvis fred på jord, men det kan gjøre en forskjell.

“If not you, who? if not now, when?”

Jeg kan ikke annet enn tro at det nye året vil bli roligere, mer harmonisk og tryggere. Det er kanskje ikke de mest sexy adjektivene en kan ønske seg som merkelapper på et år, men akkurat nå virker det som et drømmeår.

2016, du aner ikke hvor velkommen du er!

Godt nyttår, alle sammen!

God jul!

Tenk å få feire jul hjemme, uten sykdomsfølelse og smerter. For ett år siden var det nærmest en selvfølge, nå er det et privilegie. Jeg håper alle dere jeg er glade i, alle som har fulgt meg, støttet meg og heiet på oss dette året har en riktig fin jul.

For oss er det den første jula vi feirer bare oss fire, og en ny tradisjon vi testet ut med stort hell, var å dra ut i uværet til Uværshula på Hadseløya, og spise julegrøten der med en vennefamilie. Det var stor suksess, og det var virkelig høytidsstemt å sitte og høre på bølgene som slo innover steinene og synge julesanger i skinnet av stearinlysene. Det er nesten så jeg ikke klarer å skrive det, så klisjefylt var det.

Ellers er det tradisjonell julefeiring, med pinnekjøtt (ikke noe over, ikke noe ved siden av), riskrem, juletregang og pakker.

Jeg føler meg virkelig, virkelig heldig. I går så vi Love Actually, drakk vin og hadde det fint, men jeg hadde helt glemt at moren til Sam dør tidlig i filmen. Dermed ble det tårer, snørr og pause. Det ble for tett og for nært.

Det er mange som fortjener en ekstra tanke på julaften og ellers i året, men i år må jeg innrømme at jeg tenker ekstra på dem som ikke er friske eller må tilbringe julaften på sykehus. Det kunne like godt vært meg. Jeg har selv feiret jul på det gamle Rikshospitalet, i 1999, da moren min nettopp var beinmargstransplantert på grunn av leukemi. Vi prøvde så hardt å holde på alle tradisjoner, så alt skulle føles normalt og fint. Det har blant annet resultert i at vi har dobbelt opp med juletrepynt og at treet hjemmet hos Mamma og Pappa i dag er blant de mest overpyntede i landet fordi vi ungene alltid har insistert på å bruke absolutt all pynten senere.

Samme hvor hardt vi prøvde alle sammen, ble det den tristeste julen jeg har opplevd. Men året etter feiret vi jul hjemme, sammen med Mamma. Mye kan skje på ett år.

Jeg ønsker alle en riktig god julekveld og en fin romjul! Og til dere som feirer jul på sykehus eller sliter med å holde det gående gjennom hele julekvelden: Jeg tenker på dere og ønsker god bedring!

To skritt frem og ett tilbake

For noen uker siden hadde jeg tenkt å skrive om hvor fint jeg har hatt siden jeg ble ferdigbehandlet. De første ukene etter tilbakeleggingsoperasjonen gikk egentlig ganske greit. Jeg var en helg i Trondheim med et par gode venner, gikk turer når det var fint vær, begynte å trene igjen og kjente at energien var stigende. Før operasjonen fikk jeg gjentatte beskjeder av legene om at jeg ikke måtte forvente at fordøyelsen ble som normal igjen. Sånn ble det heller ikke, men det er absolutt til å leve veldig godt med. Jeg må sikkert litt oftere og litt kjappere på do enn gjennomsnittet, men det er ikke noe som hindrer meg i å leve det livet jeg ønsker. Noen sier at de alltid må vite hvor nærmeste toalett er, men sånn var det ikke for meg. En annen fin ting, var at jeg kunne sove hele natten gjennom. Det klarte jeg aldri med pose på magen.

Men etter knappe seks uker var moroa over. Det var noe som definitivt ikke stemte og etter en tur til fastlege, bar det direkte til det lokale sykehuset. Etter undersøkelse der fikk jeg henvisning til Haukeland for utredning og mulig operasjon.

KREFTFRI, MEN IKKE HELT FRISK: Etter ni måneder med stråling, cellegift og operasjoner var jeg tilbake der jeg startet, på gastrokirurgisk på Haukeland.

Det var mistanke om at det rett og slett var blitt et hull i tarmen, og det betydde muligens ny midlertidig stomi. Alt sammen gikk veldig fort og jeg gikk helt i bakken. Jeg hadde ingen ting å mobilisere med, gråt enorme mengder tårer og tenkte skikkelig dystre tanker. Det var aldri mistanke om at det kunne være kreften som var kommet tilbake, og det er ikke det at midlertidig stomi er så ille, men jeg var ferdig. Så utrolig ferdig. Jeg hadde til og med akkurat fjernet veneporten, det aller siste som gjensto.

HJELP, JEG HAR FÅTT.. : Fjerningen av veneporten gikk relativt problemfritt. Jeg motsto fristelsen til å dopes kraftig ned, ettersom det var 35-årsdagen til mannen min og jeg ikke ville være sløv resten av dagen. Dermed ble det litt vondere enn forventet, men ikke ille. Etter noen dager fikk jeg det rareste blåmerket jeg har hatt i mitt liv, men etter enda noen dager så det helt fint ut igjen.

Alle kreftene var gått med til å takle kreftdiagnosen og behandlingen og nå var det tomt. Jeg hadde gledet meg så utrolig til førjulstid med ungene og det magiske ved å gå inn i et nytt år kreftfri og ferdigbehandlet. Nå virket det siste helt utopisk.

For første gang gjennom hele dette løpet ville jeg bare isolere meg og ønsket at jeg bare kunne sovne fra alt. Jeg sluttet omtrent å spise og så det jeg kom over av tv-serier for å skyve bort tankene. Da jeg sto på flyplassen og skulle dra avgårde alene, prøvde jeg å gjøre avskjeden med ungene så kort som mulig, for at jeg ikke skulle bryte fullstendig sammen. Å fly mot et sykehusopphold der jeg verken visste hvor lenge det ville vare eller hvilket utfall det ville få, er den mest ubehagelige reisen jeg har gjort.

Å SKYPE GOD NATT: Seksåringen vår leser til meg før hun skal legge seg.

Jeg sa ikke fra til noen at jeg skulle dra, og jeg sa knapt fra til noen i Bergen at jeg var på vei. Heldigvis fikk jeg bo på pasienthotellet, i stedet for å ligge på flermannsrom på avdeling, sånn at jeg hadde et sted jeg kunne trekke meg tilbake.

FRISØRTERAPI: Siden jeg var skikkelig deppa og i tillegg har fått ganske tynt hår benyttet jeg sjansen til å gå til frisøren. Det hjalp bittelitt med ny sveis.

På kort tid ble det gjort mr-undersøkelse, ultralyd, undersøkelse i narkose og rektoskopi, men de fant ikke noe hull. I stedet fant de en betennelse som de mener skyldes at vevet er blitt stråleskadet. Jeg fikk stråling i en uke (25 gray) i slutten av februar. Ettersom det ikke ble funnet noe hull, var det ikke mulig å operere og hvis det bare var en betennelse kunne den leges uten operasjon. På sett og vis var det en gladmelding, men nå turte jeg ikke slippe jubelen løs lenger. Jeg hadde mistet all tro på at jeg i det hele tatt kunne være heldig. Vi ble enige om å se situasjonen an, men legene ville ikke slippe meg helt tilbake til Nord-Norge med en gang. Jeg var enig i at det kanskje ikke var så lurt, så vi ble en uke i Bergen. Ingebjørn og ungene skulle uansett komme ned til helga, fordi vi etter planen skulle på en jubileumsfest på lørdagen. Den hadde jeg egentlig avskrevet, men nå begynte jeg å føle meg bedre. Dermed gikk det fra narkose på fredagen til fest på lørdagen. Sånn er kreftlivet. Av og til lurer jeg på om jeg noen gang blir ferdig med kreften. Hvor lenge kommer jeg til å merke effektene av det kjøret kroppen min har vært gjennom? Livet etterpå og senskader er et av temaene jeg kommer til å skrive mer om i boka mi, som kommer neste år. Er det noen av dere som har erfaringer eller tanker, tar jeg gjerne imot.

I Bergen var vi så heldige å få låne leiligheten til en venn som var på ferie, og venner og familie som hørte om det som var skjedd viste massiv omsorg. Sånn sett har det vært den mest behagelige perioden som innlagt jeg har hatt. Jeg kan ikke takke nok, men dere betyr svært, svært mye. Det er flere jeg gjerne skulle truffet, men denne gangen klarte jeg bare ikke å være så sosial.

Kreftlegen min fikk jeg også truffet. Hun tok seg virkelig av meg og var akkurat den jeg trengte akkurat da jeg hadde det som verst. Hun ordnet også min første psykologtime, og det gjorde også godt. Jeg har lurt på å spørre etter en henvisning en stund, men jeg har ikke følt at jeg virkelig trengte det før nå. Den store smellen min kom sent og uventet. Men de uforutsigbare ettervirkningene av behandlingen kan kanskje være vel så vanskelige å takle. En venninne av meg som også har hatt kreft sa at: “Det er litt som å nettopp ha løpt et maraton, og så får du beskjed om å løpe ett til.”

Det er litt sånn, og jeg var helt utslitt etter det første maratonet. Men, nå kan det se ut til at jeg kanskje slipper med en 800 meter eller noe i den duren. Jeg er blitt stadig bedre, noe som kan tyde på at det var betennelse som var problemet og ikke en permanent skade. Om det er riktig, slipper jeg operasjoner og utlagt tarm igjen, og det, i tillegg til å være kreftfri, er den beste julegaven jeg kan få.

TILBAKE I FØRJULSMODUS: Endelig kan vi også pynte pepperkakehus og høre julemusikk.