På denne tida i fjor var jeg akkurat kommet hjem fra sykehuset. Jeg hadde kondis som en nittiåring, et digert arr midt på magen og stomipose på høyre side. Alt det var likevel bagateller, fordi operasjonen jeg nettopp hadde gjennomgått sørget for at jeg ble kreftfri. Det er jeg fortsatt, bank i bordet, og det er luksus å kunne konsentrere seg om andre ting. Alt går ikke på skinner og hverdagslivet er ikke en konstant glede. Men i dag, da jeg stresset med å få bilen på verksted innimellom jobbing, skole og barnehage og innså at vi har glemt at det er påskelunsj på skolen i morgen og dermed verken har meldt oss på eller handlet til smørbrød vi skal ha med, så fikk jeg likevel ikke fullstendig sammenbrudd. Det ordner seg. Det er sånn livet er og det er dette livet jeg har kjempet meg tilbake til. Livet mitt. Fullt av forsinkelser og forglemmelser, men endelig gjenkjennelig og hverdagslig igjen. Det gikk greit at vi meldte oss på påskelunsjen i siste liten og selv om vi ikke hadde handlet, hadde vi ingredienser til en rundstykkedeig.
Jeg kunne tenkt at jeg har dårlig hukommelse eller svekkede kognitive evner på grunn av cellegift og lang behandling, men sannheten er at dette minner ganske mye om livet vårt før kreften. Sånt skjedde før jeg ble syk også og det ordner seg som regel.
Det skjer mye for tida, og heldigvis er det lite som har med sykdom og behandling å gjøre. Jeg trener fortsatt flere ganger i uka, og så lenge jeg ikke blir slått tilbake av sykdom eller ulumskheter er jeg veldig fornøyd.
ENDELIG: Egentlig hadde det føltes mest riktig å levere mitt første bokmanus fysisk i form av en bunke papir, men her har jeg i hvert fall akkurat trykket på send-knappen.
Den største tingen som har skjedd i det siste, er at jeg har levert mitt første bokmanus. Det er riktignok bare til redigering og en del kan bli forandret fortsatt, men det er et syvmilssteg å ha levert manus til en hel bok. Det er fortsatt litt uvirkelig at jeg faktisk har skrevet en bok. I utgangspunktet trodde jeg at jeg kunne bruke en del fra bloggen, men det viste seg å fungere dårlig. Det er ganske annerledes å skrive jevnlig mens ting skjer og å skulle skrive noe som er mer tidløst og varig. Boka kommer altså til å inneholde noen av de samme temaene som jeg har skrevet om her på bloggen, hvordan det er å være syk og ha små barn for eksempel, men jeg skriver også om nye temaer. Jeg håper jeg klarer å være personlig uten å være privat og skrive noe som er relevant for flere enn meg og de som kjenner meg. Boka kommer til høsten på Kagge forlag og jeg har allerede sommerfugler i magen.
Jeg har funnet i hvert fall en likhet mellom bokskriving og kreftbehandling. Begge deler virker like uoverkommelig i utgangspunktet. Men svaret er det samme som på gåten om hvordan en spiser en elefant: En må bare ta en bit av gangen. Når det er sagt, er selvsagt bokskriving utrolig mye mer lystbetont enn kreftbehandling. I hvert fall for meg som liker å skrive.
Likevel var det en del dager det var tungt. Når jeg har blogget, har jeg bearbeidet det som har skjedd der og da og på en måte blitt ferdig med det. Når det gjelder boka, har jeg vært nødt til å gå tilbake i tid, gjenoppleve følelser og lese mine egne tanker i dagboka mi.
ME AND THE CITY: Ingen skal påstå at jeg ikke vet å belønne meg selv.
Bokmanuset ble levert 1. mars, og 3. mars unnet jeg meg en skikkelig belønning: En tur til New York for å besøke ei venninne, sammen med en annen venninne. Jeg har alltid vært ganske flink til å belønne meg selv og kreftsykdommen har definitivt ikke gjort meg dårligere. Etter at jeg var ferdigbehandlet i høst, hadde jeg utrolig lyst til New York. Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men om jeg skal være min egen psykolog, tror jeg det har noe med dette å gjøre: Jeg var i New York som ung (når jeg var 18 og i begynnelsen av 20-årene) og har mange gode minner derfra. Fra å være bekymringsløs, frisk og lykkelig. New York har virket uoppnåelig lenge, både på grunn av tidsforskjell, avstand og fordi det er en hektisk ferie. Jeg tror jeg ville gjenoppleve de følelsene jeg hadde fra tidligere og gjøre noe som var nærmest uoppnåelig.
Og jeg ble ikke skuffet. New York er en by jeg aldri blir helt ferdig med.
KJENDIS-SPOTTING: Ethan Hawke på gata i Brooklyn. Jeg tuller ikke, men innrømmer at jeg har noe forbedringspotensiale når det gjelder å dra opp mobilen kjapt nok.
Med i bagasjen hadde jeg noe Heidi (18) aldri ville funnet på å vurdere å ta med en gang, nemlig joggesko. Det er bare en knapp måned til jeg skal løpe halvmaraton i Budapest og det fyller meg fortsatt med mest skrekk og lite fryd. Våren kom til New York mens vi var der og med 15 grader i lufta og Central Park et steinkast (litt langt steinkast, riktignok) unna, ble det joggetur i parken. Venninnen min tilpasset seg tempoet mitt og fungerte omtrent som en personlig trener. Vi ble enige om å prøve å jogge en time og det er noe ganske annet å jogge rundt i sol og spektakulære omgivelser, enn på tredemølla jeg er vant til. Så en time gikk fint og da vi kom inn døra til leiligheten igjen, hadde vi tilbakelagt svimlende ni kilometer. Jeg fant frem et bilde av meg selv i sykehussenga ett år tidligere og fikk tårer i øynene av at det er mulig at livet kan forandre seg så mye, så raskt. Riktignok kjenner jeg fortsatt den løpeturen i beina, men det er mindre viktig.
DU TROR DET IKKE FØR DU FÅR SE DET: For ti år siden ville jeg ledd av dem som prioriterte bagasjeplass på treningstøy.
Jeg har aldri vært noe glad i å løpe og jeg har ikke løpt ni kilometer sammenhengende siden videregående, men sammenlignet med kreftbehandling er det ingenting. Virkelig ikke. Smerten og utholdenheten det krever er bare en dråpe i havet i forhold. Husk på det, alle dere som går gjennom sykdom og behandling, dere gjør en imponerende innsats og en fabelaktig jobb. Det er få ting som i det hele tatt kan sammenlignes med det dere holder ut. Det er det som er det virkelige maratonet.
heiaheidi 