Den første skumle kontrollen

Nesten hele forrige uke klarte jeg å skyve bort det som skulle skje på mandag. At jeg er ferdig med tre måneder og halvparten av cellegiftbehandlingen, betyr også at det er tid for ny CT-skanning. På et vis hadde det vært deilig å gå gjennom hele cellegiftløpet uten å forholde seg til det. Samtidig er det trygt med jevnlige sjekker.

Klar for CT.

Klar for CT.

Jeg har blitt ganske flink til å skyve bort ting de siste månedene. Skal jeg ha cellegiftkur mandag, klarer jeg å nyte hele helgen før og tenker stort sett ikke på det før søndag kveld. CT-skanning var det vanskeligere å skyve bort. Det dukket opp i bevisstheten min med jevne mellomrom, og på søndag var det ikke mulig å ignorere ubehaget lenger.

Vi var på vei hjem fra en kjempefin familiehelg på Hotell Alexandra i Loen. Jeg hadde aldri vært der før, men kommer garantert til å dra dit igjen. Det første vi fikk beskjed om når vi sjekket inn, var at de hadde oppgradert rommet vårt. Det er få ting som klinger bedre enn “oppgradert” og vi fikk et digert rom med stor veranda og utsikt. Det tok et par timer før vi skjønte at det vi trodde var et skap i gangen, faktisk var et ekstra bad.

ENDELIG SOMMER: Få ting slår Vestlandet når det er fint vær.

ENDELIG SOMMER: Få ting slår Vestlandet når det er fint vær.

Vi var knallheldige med været, og badeanlegget var utrolig barnevennlig. I tillegg var det et fantastisk spaanlegg, og massasje har sjelden føltes så velfortjent som akkurat nå. Nå høres det kanskje ut som om jeg er sponset av hotellet, men helga var julegaven fra Mamma og Pappa. Veldig fornøyd med den julegaven, og alt som står her er altså uhemmet, ubetalt skryt.

SKÅL FOR DE GODE DAGENE: Helga var utrolig fin, det var deilig med musserende på verandaen og jeg forsynte meg særdeles grådig av dessertbuffeten.

SKÅL FOR DE GODE DAGENE: Helga var utrolig fin, det var deilig med musserende på verandaen og jeg forsynte meg særdeles grådig av dessertbuffeten.

ET SPA FOR MEG SELV: Å bade for første gang på et offentlig bad, var en liten milepæl. Spananlegget fikk jeg riktignok for meg selv, men alt gikk forbausende enkelt å greit. Mestringsfølelse!

ET SPA FOR MEG SELV: Å bade for første gang på et offentlig bad med stomi, var en liten milepæl. Spananlegget fikk jeg riktignok for meg selv, men alt gikk forbausende enkelt og greit.

Men, i bilen på vei hjem, kom alle tankene jeg hadde skjøvet bort og med tankene kom tårene. For CT-bilder gir svar, og det er aldri noen garanti for at jeg får de svarene jeg ønsker meg. Sannsynligheten for at det skulle være noe som minnet om kreft på bildene var utrolig liten, men bare det at det er en risiko er skummelt og ubehagelig. Det er så utrolig mye som står på spill. Jeg veksler mellom å tenke at det er svært usannsynlig at det skal være noe, og å tenke at sannsynligheten for at jeg skulle få dette i utgangspunktet var enda mindre.

FERDIG: Blodprøver, legetime og cellegift på dagen, og CT på kvelden. Sykehuslivet er definitivt en heldagsjobb.

FERDIG FOR DAGEN: Blodprøver, legetime og cellegift på dagen, og CT på kvelden. Sykehuslivet er definitivt en heldagsjobb.

I tillegg til CT, var det også første dose av cellegiftkur syv på mandag, og på ettermiddagen benyttet vi den fine sommerdagen til å ha venner på grilling og dermed skyve tankene bort enda en stund. Jeg hadde nemlig CT-time klokken 21 om kvelden, og jeg må ha grudd meg mer enn jeg trodde. En skal nemlig drikke 1,2 liter vann den siste timen før en CT-skanning, og det hadde jeg helt glemt. Jeg husket at jeg ikke skulle ha ringer og metall på meg, men jeg hadde klart å ta på meg en genser med glidelås likevel.

I det siste har jeg glemt en del ting jeg normalt ville husket på. Jeg glemte et møte med personalsjefen på jobb og jeg glemte å ta medisiner før en cellegiftkur. Det er egentlig såpass uvanlig for meg at jeg spurte kreftlegen min om hun tror jeg har fått “kjemohjerne“. Det mente hun bestemt at jeg ikke har, og det var betryggende. Hun mener bare at jeg har hatt mye i det siste, og det stemmer jo også.

VAR DET NOEN SOM SA MUSSERENDE OG DESSERTBUFFET? Tirsdag var litt ris og lunkent vann det som fristet til middag. Det er helt utrolig hvordan cellegift forandrer alt.

VAR DET NOEN SOM SA MUSSERENDE OG DESSERTBUFFET? Tirsdag var litt ris og lunkent vann det som fristet til middag. Det er helt utrolig hvordan cellegift forandrer alt.

CT er raskt unnagjort, og bare en drøy halvtime etter at vi kom til Haukeland var vi på vei hjem igjen. En lang sykehusdag og utrolig koselig middag gjorde at det ikke ble noe problem å sovne. Så var det bare å vente, og fordi drømmelegen min ringer meg med en gang hun har fått svarene ble ventetiden kort. Neste dag var hun på tråden. Akkurat det å få raskt svar betyr uendelig mye, og jeg er utrolig takknemlig for å ha en lege som tar sånne hensyn. Og det beste av alt var selvsagt at jeg fikk det svaret jeg ønsket meg. Bildene var helt fine og det var ingenting som minnet om kreft på dem. Selv om det var det svaret alle forventet er det en utrolig lettelse å vite. Tårene som kommer er bare gode, og det føles på en måte som å få livet på nytt og på nytt. Nå kan jeg slappe av i tre måneder til og fullføre cellegiftbehandlingen.

De neste kontrollene kommer også til å bli ubehagelige og vonde, og det første året kommer sikkert til å være verst. Men jeg er evig takknemlig for hver gode beskjed og hver kontroll som ikke viser sykdom. Det betyr alt, og så snart jeg får igjen matlyst og smak igjen skal også denne milepælen feires.

IKKE AKKURAT SOLKYSSET: Endelig har det vært utetemperaturer som har gjort det mulig å bevege seg ute, selv når man går på FLOX-kur og sliter med nerveplager. Men jeg begynner å skjønne hvorfor sol og cellegift går dårlig overens. Selv med 50-faktor ble jeg rød ganske fort.

IKKE AKKURAT SOLKYSSET: Endelig har det vært utetemperaturer som har gjort det mulig å bevege seg ute, selv når man går på FLOX-kur og sliter med nervopati (en type forbigående skade på nervene). Men jeg begynner å skjønne hvorfor sol og cellegift går dårlig overens. Selv med 50-faktor ble jeg rød og fregnete ganske fort.

Advertisements

Hva gjør du med planene, når livet har andre planer

I begynnelsen av desember tok jeg sluttpakke i Bergens Tidende. Mannen min hadde fått jobb som fastlege i Vesterålen, og vi hadde bestemt oss for å flytte nordover igjen til Stokmarknes, hvor vi hadde bodd i halvannet år tidligere.

I februar hadde vi akkurat leid hus og lagt ut leiligheten vår i Bergen på Finn. Så fikk jeg kreft, og hele det vanlige livet stoppet brått og brutalt opp. Jeg følte meg så utrolig dum, selv om ingen kan planlegge for at de skal bli alvorlig syke i ung alder. Alle planene ble uviktige og det eneste jeg klarte å forholde meg til var den nye virkeligheten.

Heldigvis var jeg fortsatt i jobb, slik at jeg hadde rett på sykepenger. Og heldigvis har jeg en arbeidsgiver som har vært helt fantastisk siden jeg ble syk. De var tydelige med en gang og sa at jeg ikke skulle bekymre meg for jobbsituasjonen og si hva jeg trengte når jeg var klar. Dermed sluttet jeg å bekymre meg for alt det praktiske en del uker og konsentrerte meg bare om å takle sjokket, sorgen og behandlingen jeg måtte gjennom.

Etter noen uker klarte jeg å begynne å forholde meg til praktiske realiteter igjen. Vi hadde en seksåring som skulle begynne på skolen, vi hadde egentlig gitt avkall på jobbene våre i Bergen, mannen min hadde takket ja til ny jobb og vi hadde leid et hus. Det var ikke lenger viktig å gjennomføre de planene vi hadde hatt, men vi var nødt til å bestemme oss for hva vi skulle gjøre.

På eget initiativ tok min fantastiske lege på kreftavdelingen kontakt med Nordlandssykehuset for å høre hvilket behandlingsopplegg jeg kunne få der. Det viste seg at jeg kan få de siste cellegiftkurene på sykehuset på Stokmarknes, som ligger fem minutter unna huset vi hadde leid. Jeg glemmer ikke samtalen hvor hun fortalte hva hun hadde funnet ut. Hun sa jeg kunne få behandlingen i Vesterålen, og fortsatt ha kontroller på Haukeland om jeg ønsket. Hun forsikret meg om at medisinsk sett var det helt forsvarlig å flytte, og at hvis vi ønsket det var det ingen hinder for å flytte. Hun var så positiv og det smittet over på oss. Plutselig føltes ikke livet som noe vi hadde mistet fullstendig kontrollen over, men noe vi igjen kunne påvirke.

Akkurat som da, får jeg tårer i øynene nå, når jeg tenker tilbake. Ikke fordi det var så viktig å få gjøre som vi hadde planlagt, men fordi vi kunne. Det føltes som et enormt privilegium å kunne velge igjen, og legge noen planer for det skjøre livet vi hadde fått i hendene. Så, med legenes velsignelse, har vi valgt å gjøre som vi opprinnelig planla og flytter nordover i løpet av sommeren.

kasser

PÅ’AN IGJEN: Om akkurat en måned skal vi og disse kassene være på plass i Stokmarknes, Vesterålen.

Jeg føler en uendelig takknemlighet over å kunne gjøre det, fordi det føles som en enorm luksus å kunne velge å flytte og ikke være nødt til å legge opp livet etter sykdom. Samtidig er jeg fremdeles ikke helt komfortabel med å legge planer igjen. Planer føles som et privilegium for friske mennesker, mens vi må ta livet som det kommer. Det føles skummelt å legge planer, når jeg vet hvor utrolig raskt livet kan endre seg og alle planene er helt verdiløse. Samtidig tenker jeg at det er en verdi å leve livet uten å legge altfor mange planer, eller i hvert fall ikke være avhengig av at alt går etter planen.

På et vis føles det vanskeligere å flytte nå, fordi vi har fått så tette bånd til Bergen. De som har vært der og hjulpet oss gjennom de siste månedene, føles enda nærmere nå. Nettverket rundt oss har gjort at tida med sykdom har blitt enklere å håndtere, og jeg setter uendelig stor pris på alle de gode menneskene vi har rundt oss. Det er rørende å tenke på hvor mange som har stilt opp og tilbudt hjelp når vi har trengt det. Kanskje, og jeg får nesten si forhåpentligvis, får vi aldri gjort gjengjeld, men det har betydd all verden.

Samtidig kan det være fint med en ny start nettopp nå. Stokmarknes, Vesterålen og alle vi kjenner der har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi har leid et hus som ligger like ved havet, med fantastisk utsikt, midnattsol om sommeren og kort vei til fjellet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg en finere plass å rehabilitere og bli skikkelig frisk igjen.

FOR ETT ÅR SIDEN: Jeg har sjelden vært så lykkelig som på denne ferien i Vesterålen i fjor. Da visste vi ingenting om hva vi skulle gjennom i året som kom. At vi nå skal flytte tilbake, føles utrolig takknemlig.

FOR ETT ÅR SIDEN: Jeg har sjelden vært så lykkelig som på denne ferien i Vesterålen i fjor. Da visste vi ingenting om hva vi skulle gjennom i året som kom. At vi nå skal flytte tilbake, føles utrolig takknemlig.

På TV2 lørdagsmagasinet i kveld

Denne uken har vært veldig spesiell, som jeg skrev litt om i forrige bloggpost. Etter at jeg la ut den, har jeg også vært dagens gjest i Her og Nå på NRK P1.

HER OG NÅ: Jeg satt i studio i Bergen, mens programleder Anniken Sande intervjuet fra Trondheim.

HER OG NÅ: Jeg satt i studio i Bergen, mens programleder Anniken Sande intervjuet fra Trondheim.

Akkurat nå setter cellegiften en ganske effektiv stopper for store sprell, men før den slo inn for fullt fulgte TV2s Siren Henschien oss. Resultatet kan du se i kveld, i Lørdagsmagasinet på TV2, som går klokken 18.50.

Det er også noen avisartikler jeg glemte å linke til sist: TV2 skrev en sak om meg tidligere i uka, og Dagbladet skrev også om meg og sommerkroppen.

Innslaget i TV2 handler blant annet om blogging, og jeg har fått flere spørsmål rundt det å være så åpen rundt sykdommen min. Blant annet hva barna mine vil tenke når de leser det jeg har skrevet. Det er spørsmål jeg har tenkt mye på selv, og jeg har hele tiden prøvd å ha et langtidsperspektiv på det jeg skriver. Det skal være greit å lese både for familien min og meg også i fremtida.

Kreftforeningen har en del tips angående blogging, som jeg også leste gjennom på forhånd.

Etter at jeg skrev innlegget om “Sommerkroppen 2015” har det både blitt en debatt rundt helse og kropp, akkurat som jeg ønsket. Samtidig har det blitt mer oppmerksomhet rundt noen av de andre temaene jeg har vært opptatt av, som tabuene rundt tarmkreft og stomi. I en kronikk i Aftenposten denne uka, skriver leder i Norilco, Martin Kaasgaard Nielsen, at personer som meg trengs for å bryte ned tabuer. Da tenker jeg at det er verdt det å stå frem, og det gjør meg utrolig stolt at jeg kan bidra til noe sånt. Jeg håper og tror at døtrene mine også vil tenke det samme.

AVKOBLING:

AVKOBLING: Denne uka ble litt mer hektisk enn forventet, for å si det sånn. Men i helga blir det bare avslapping i rolige Hardanger, mens jeg venter på at etterdønningene etter cellegiftur seks skal slippe taket.

Elleville dager

Denne uka har jeg beveget meg langt utenfor min egen komfortsone, og opplevelsen har vært omtrent slik:

komfortsonen

Jeg har lagt ut et undertøysbilde av meg selv, med stomipose og arr, jeg har snakket om kroppen min og stomi i riksaviser og på radio og jeg har vært på TV for første gang.

FORSIDEPIKEN: Mye kjekkere å få cellegift når du hylles på forsiden av Norges største avis.

FORSIDEPIKEN: Mye kjekkere å få cellegift når du hylles på forsiden av Norges største avis.

Det meste av det har nesten ikke føltes skummelt engang. Det tror jeg først og fremst skyldes at det jeg har vært gjennom denne våren har vært så uendelig mye skumlere. Når du plutselig må forholde deg til døden og alvorlig sykdom, er ikke alt det andre så farlig lenger. Det er få ting som er mer skremmende. Dessuten er jeg stolt av det budskapet jeg har frontet, så det har vært enkelt å si ja til intervjuer.

overalt

Det hele begynte med at jeg søndag kveld la jeg ut bloggposten “Sommerkroppen 2015“. Jeg så at den i løpet av noen timer ble lest av 14.000 (som i seg selv er mye mer enn de tidligere bloggpostene) og ble delt mye, men jeg hadde aldri forutsett at det skulle ta av sånn det har gjort. Før kvelden var omme hadde jeg fått henvendelser fra Aftenposten og en nettavis i Bodø.

Mandag våknet jeg til melding fra VG og så gikk det slag i slag med telefonintervjuer, mailintervjuer og radiointervjuer. Her er noen av linkene: Bergens Tidende, hvor jeg er ansatt, fikk legge ut hele innlegget. På VG var saken lenge toppsak på nett. Dagen etter klinket de til med førstesideoppslag (abonnementsak). Jeg møtte hos NRK og ble intervjuet både hos NRK Hordaland og NRK Sogn og Fjordane. Her er også nettsaken. I det siste intervjuet hadde jeg valgt ut noen sanger som har betydd mye for meg i denne tida. I det første intervjuet spilte de Toxic girl med Kings of Convenience, som jeg også er veldig glad i og akkurat nå føler jeg meg jo litt Toxic, som jeg har skrevet om i dette blogginnlegget.

“KREFTKJENDIS”: Er det noe jeg ikke drømte om å bli når jeg var liten, så var det kreftkjendis. Titulert av NRK. Vel, jeg har i hvert fall blitt gjenkjent på kreftpoliklinikken.

Lokalavisa mi hjemmefra, Firda, gjorde også en sak, og BT kom med oppfølgingssaker om meg og om jaget etter sommerkroppen. Tirsdag fikk jeg første dose cellegift for denne gangen, og rakk en kaffeprat på skype med Ingeborg Senneset i Aftenposten. Det resulterte i denne fine saken.

SKYPEINTERVJU: Kaffeprat i den koseligste kroken på Haukeland, innerst på Vardesenteret.

SKYPEINTERVJU: Kaffeprat i den koseligste kroken på Haukeland, innerst på Vardesenteret.

Så hang svenske og danske medier seg på. I Sverige heter tydeligvis “sommerkroppen 2015” “beach 2015”. Danske Metroxpress ber om at folk leser mitt innlegg “inden du brokker deg over din krop”. Jeg antar at brokker ikke er positivt.

JEG RASER: En dansk avis har gjort meg til en sinnablogger.

JEG RASER: En dansk avis har gjort meg til sinnablogger.

Siden jeg selv er journalist, vet jeg at sånne mediespinn sjelden varer spesielt lenge, så jeg så for meg at det definitivt ville være slutt etter to heftige dager.

JEG ER PÅ TV: 15 minutes of fame og vel så det.

JEG ER PÅ TV: 15 minutes of fame på TV2 nyhetskanalen.

Men, dengang ei. I dag startet dagen hos TV2 nyhetskanalen, live på TV for første gang. Etterpå bar det rett opp til Haukeland for andre dose med cellegift denne uka.

DAGENS UTFORDRING: Finne påkledning som egnet seg både på tv og til å få cellegift i. Jeg var sannsynligvis også den mest sminkede pasienten på kreftpoliklinikken noensinne, siden jeg ikke rakk å fjerne TV2-sminken før dagens cellegiftdose.

DAGENS UTFORDRING: Finne påkledning som egnet seg både på tv og til å få cellegift i. Jeg var sannsynligvis også den mest sminkede pasienten på kreftpoliklinikken noensinne, siden jeg ikke rakk å fjerne TV2-sminken før dagens cellegiftdose.

Etter det ble det et intervju med en av de største avisene i Sverige, Aftonbladet. Det er smått absurd at jeg besøkte Aftonbladet med jobben i Stockholm for bare noen uker siden. Jeg hadde aldri drømt om at jeg selv skulle havne i den kort tid senere. Noe av det jeg har satt aller mest pris på denne uka, er alle de fantastisk fine tilbakemeldingene jeg har fått fra både kjente og ukjente. Tusen, tusen takk! Jeg har satt utrolig stor pris på det, og har ennå ikke fått svart alle. Det betyr veldig mye for meg hvis jeg har bidratt til at noen setter pris på å ha en velfungerende og sunn kropp, fremfor å hige etter “sommerkroppen”. En venninne av meg sa at hun trener for å få “sommerkroppen 2050”. Det synes jeg var godt sagt, og er det jeg kommer til å jobbe for også: Å ha en sunn og sprek kropp som jeg kan leve godt og lenge med.

Status nå er at innlegget “sommerkroppen 2015” er lest av 110.000 på min egen blogg. Det var den desidert mest leste saken på bt.no på mandag og Norges mest delte i sosiale medier. Jeg er rett og slett månebedotten, som det heter på bergensk.

Skjermbildemestdelt

MEST DELT: Jeg er veldig fornøyd med å havne foran “Ti fascinerende penis-fakta”.

Det har definitivt vært en uke med mange oppturer, men de aller største for oss har skjedd på hjemmebane. Veslejenta vår ble fire år i dag, og selv om vi allerede har feiret henne mens jeg var i god form, ble det rolig og fin familiefeiring i dag også. Det er fortsatt nesten uvirkelig at det alt er gått fire år siden den soldagen hun kom til verden på Haukeland.

DET BESTE: Det fineste i verden er å være Mamma til denne vesle jenta, som fylte fire år i dag, og søsteren hennes.

DET BESTE: Det fineste i verden er å være Mamma til denne vesle jenta, som fylte fire år i dag, og søsteren hennes.

Dessuten har dagen i dag vært en magisk milepæl for meg. Jeg har fått cellegiftkur seks, og er dermed halvveis. Det betyr så mye å komme over den kneiken at jeg nesten får tårer i øynene. Øynene renner forsåvidt nesten hele tida på grunn av cellegiften for tida. Nå begynner jeg å se en ende på dette, selv om det fortsatt er lenge til september. Jeg vet at det fortsatt blir noen runder langt ned i kjelleren og at de tunge dagene ikke er over, men det er akkurat som om jeg har rundet en sving og kan se lyset langt der borte. Alt i alt har det vært en ganske så fantastisk uke, cellegiftkur til tross. Takk til alle som har støttet meg, sendt fine ord og heiet på meg i denne helt elleville uka!

Sommerkroppen 2015

For noen måneder siden, like over nyttår, tenkte jeg at det hadde vært fint å gå ned noen kilo før sommeren. Ikke så mange, bare de siste som plaget meg litt hver gang det begynte å nærme seg bikinisesong. Det er sånt en gjerne tenker på når jula er overstått, aviser og ukeblader er fulle av slankekurer og en går inn i et nytt år med nye muligheter.

IKKE SÅ VERST: Dette er meg for noen uker siden, og hadde jeg truffet meg selv på gaten, hadde jeg aldri gjettet at jeg var alvorlig syk og gikk på cellegift. Dessverre forteller bildet lite om virkeligheten, og ofte ser jeg bedre ut enn jeg føler meg.

IKKE SÅ VERST: Dette er meg for noen uker siden. Hadde jeg truffet meg selv på gata, hadde jeg aldri gjettet at jeg var alvorlig syk og gikk på cellegift. Dessverre forteller bildet lite om virkeligheten, jeg følte meg ganske halvveis den kvelden.

Vel, jeg skulle kanskje vært forsiktig med hva jeg ønsket meg, for uten at jeg gjorde noe som helst, gikk ønsket mitt i oppfyllelse. De kiloene er borte for lenge siden. Slankekuren min heter kreft, den er utrolig effektiv, helt jævlig og anbefales ingen. Å ha så vondt og være så kvalm at du ikke orker å spise, får kiloene til å renne av. Så nå har jeg den vekten jeg drømte om, men jeg fikk en del annet med på kjøpet. Jeg har et 20 cm langt arr midt på magen og jeg har en stomipose på høyre side. Men det verste er at jeg har en kropp jeg ikke kan bruke til det jeg vil. Den klarer ikke å gå opp en fjelltopp eller engang holde seg oppreist en hel dag. Den er avhengig av å hvile mye og den forstyrres stadig av nye, rare plager. Som lymfevæske som hoper seg opp. Som sopp i munnen. Som nerveplager i ansiktet. Den fungerer i alt annet enn harmoni med seg selv.

DEN NAKNE SANNHETEN:  Slik ble sommerkroppen min i år. Jeg sliter med å venne meg til den, og veksler mellom å tenke at den er ødelagt og å se frem til å få den til å fungere igjen.

DEN NAKNE SANNHETEN: Slik ble sommerkroppen min i år. Jeg sliter med å venne meg til den, og veksler mellom å tenke at den er ødelagt og å se frem til å få den til å fungere igjen. Om ikke annet kan jeg være glad for at bikinier med høye liv er in igjen.

Den sommerkroppen jeg skulle ønske meg, var en som kunne bære meg gjennom en hel dag uten at jeg trengte å tenke over det. Uten at jeg hver morgen må ta en vurdering på om jeg trenger medisiner for å få meg gjennom dagen. En sommerkropp jeg kunne løpe rundt på stranda med og hive ungene opp i været med. En sommerkropp som var på mitt lag.

NO PRESSURE: Gjentatte reklamer på facebook-veggen min, forsikrer om at sommerkroppen er innen rekkevidde på fire uker. Skjermdump fra google på søket

NO PRESSURE: Gjentatte reklamer på facebook-veggen min, forsikrer om at sommerkroppen er innen rekkevidde på fire uker. Skjermdump fra google på søket “sommerkroppen 2015”.

“Sommerkroppen 2015” har over 38.000 treff på Google. Bare siden sist jeg sjekket for et par uker siden, har tallet økt med 5000. “Sommerkroppen på fire uker” har 17.700 treff. Ikke til forkleinelse for noen, men hvem bryr seg egentlig om du mister de siste tre kiloene, eller klarer å få litt mer definerte biceps eller magemuskler? Hvis du har en kjæreste, er sjansen stor for at han eller hun allerede er godt fornøyd med deg. Misforstå meg rett, jeg er selvsagt for at folk skal ha et sunt kosthold og være aktive. Jeg har blitt mye mer opptatt av det selv også, etter at jeg ble syk. Men “sommerkroppen” handler sjelden om det. Det handler om raske løsninger for raske resultater, og er sannsynligvis verken sunt eller helsebringende. Tanken på at folk med helt velfungerende kropper stresser med å få den til å se litt annerledes ut til bikinisesongen, gjør meg bare trist. Jeg skulle mer enn gjerne byttet. En skummetmelkhvit og litt dvask kropp hadde vært helt greit. Det hadde ikke blitt så stor forskjell fra sånn jeg var før egentlig, men det hadde blitt veldig annerledes fra sånn jeg er nå.

Hvis du har en sånn sommerkropp som jeg ønsker meg, så håper jeg du setter uendelig stor pris på den. Det er på ingen måte en selvfølge.Det handler ikke om hvor mange kilo den veier, eller hvor den buler litt ut. Det handler om at den fungerer, at den er sunn og frisk og sterk nok til livet ditt. Hvis du er så heldig å ha det, er den midt i blinken for hele året egentlig. Neste år håper jeg å ha det samme.

SOMMERKROPPEN 2016: Neste år er målet mitt at kroppen min igjen skal kunne ta meg opp på fjelltopper, som her for et par år siden på Møysalen i Vesterålen.

KROPPEN 2016: Neste år er målet mitt at kroppen min igjen skal kunne ta meg opp på fjelltopper, som her for et par år siden på Møysalen i Vesterålen.