#enpinneforlandet

«Jeg har bare lyst til å gå opp på en fjelltopp og drikke en flaske musserende sammen med dere». Det er omtrent meldingen jeg sendte til to venninner fra Vinmonopolet på 16. mai i fjor. Det var ikke fordi jeg hadde lyst til å kose meg, det var fordi jeg hadde lyst til å flykte fra livet mitt.

Ser du forskjell på disse to bildene? Det ene er fra 16. mai i fjor, det andre er fra i dag . Hadde du bare sett ett av bildene i Facebook-strømmen din, ville du sikkert tenkt at her er det noen som har det fint. Det er det også, likevel er det en verden av forskjell på de to bildene. På bildet til venstre er jeg livredd for at jeg har fått tilbakefall av kreft. Det er to dager til jeg skal til Haukeland universitetssykehus og scannes for å finne ut om de høye verdiene på blodprøvene skyldes kreft eller noe annet. Du kan sikkert ikke se det på meg, det kan jeg nesten ikke selv engang.

For akkurat ett år siden sto jeg på Vinmonopolet og var helt ute av meg. Jeg hadde lyst til å drikke bort sorgene, men visste at det ikke var mulig. Jeg lurte på å droppe å kjøpe alkohol i det hele tatt. I stedet sendte jeg meldingen over til to venninner. Jeg skrev at det eneste jeg hadde lyst til var å kjøpe en flaske musserende og gå på en fjelltopp og drikke den sammen med dem. Jeg husker at fingrene skalv litt idet jeg sendte meldingen og at jeg så meg rundt fordi jeg ikke hadde lyst til å treffe på noen kjente akkurat da.

Det kom svar nesten med det samme. «Beste ideen jeg har hørt på lenge». Begge var med. Så jeg kjøpte en flaske musserende. Pakket tre stettglass i plast i sekken og tok på dunjakke og fjellsko. Valg av fjell var enkelt, ettersom vi ikke skulle være kjørbare. Det er bare ett i gåavstand. Vi kom ikke så veldig langt oppover, det lå fortsatt godt med snø og vinden tok. Så vi fant en fjellside og satte oss i le, sprettet flaska og helte i glassene. Å bytte ut skjortestryking og baking med dette. Det ble ikke en lang seanse, til det var været for surt. Vi drakk opp flaska, fniste en god del og la ut bilder med #enpinneforlandet. Men det ble helt perfekt. Oppe i alt det jævlige var det dette øyeblikket. To gode venner som droppet alt og gikk på fjellet for å drikke bobler med meg om kvelden 16. mai og akkurat nok musserende til at vi ble småbrisne og lo og skled nedover snøen på tilbakeveien.

På bildet ser du bare det øyeblikket. Du ser ikke alt det andre, vonde som overskygget livet mitt akkurat da. Du ser ikke at jeg er skikkelig redd for å være syk igjen og kanskje dø. Likevel lyver ikke bildet, for akkurat i det øyeblikket fikk jeg en pause og hadde det fint. Jeg delte bare det bildet fra tida da alt var usikkert, jeg hadde bare fortalt det til noen få og orket ikke å involvere flere. Da jeg noen uker senere fikk vite at det heldigvis ikke var kreften som var tilbake, skrev jeg om det og det var flere som sa at de ikke hadde hatt noen anelse om hva vi gikk gjennom. Jeg hadde virket så normal, akkurat som på bildet. I år tok vi turen igjen og tradisjonen tro (når du har gjort noe to ganger er det så å si tradisjon) var det skikkelig ruskevær. Likevel har det blitt noe av det fineste med hele 17. mai for meg. For meg symboliserer de bildene i hvert fall tre viktige lærdommer:

  1. Du vet virkelig aldri hvordan noen har det, samme hvordan det ser ut.
  2. Det er mulig å ha skikkelig fine øyeblikk selv om livet egentlig er helt jævlig.
  3. Noe av det viktigste i livet er å ha to venner som dropper alt for å dra på en fjelltopp og drikke musserende med deg når du trenger det. Det hjelper mot alt.

Måtte alle ha sånne venner i livet sitt og være en sånn venn for noen. Riktig god 17. mai, alle!

Advertisements